Julie Lødrup i LO: − Nå har vi en gyllen anledning til å få flere inn i arbeidslivet

­Ifølge Julie Lødrup bør arbeidsgivere nå benytte muligheten til å investere mer i lærlinger og legge bedre til rette for opplæring og etter- og videreutdanning blant egne ansatte.

Dessuten kan de gjøre seg attraktive gjennom å bli enda bedre på å «tilby gode faste stillinger med store muligheter etter- og videreutdanning».

− Myndighetene har en viktig rolle i å støtte opp om virksomhetenes arbeid for å få flere inkludert. Ved å sette ekstra krefter inn og konsentrere innsatsen om de som står «litt unna» arbeidslivet, er det nå et tidsvindu for å få til gode og varige resultater, mener Lødrup.

LO har spilt inn en rekke tiltak for hvordan dette konkret kan gjøres. Noen stikkord her er:

• Mer forpliktende avtaler mellom NAV og virksomhetene der brukerne garanteres god, fast jobb i den andre enden.

• Kvalifiseringen av brukerne må kobles mer direkte opp mot behovene i arbeidslivet, og langt flere må få muligheten til å få fullført videregående opplæring.

• Fast kontaktperson for brukerne (inklusive arbeidsgivere) som samordner tjenester.

• Lenger oppfølging for de som har behov for det.

• Mye sterkere samordning av tjenestene fra arbeidsmarkeds-, utdannings-, og helsemyndigheter.

− Sammen med regjeringens arbeid med å «rydde opp» i arbeidslivet, vil dette betydelig styrke den langsiktige inkluderingen. Det vil koste, men er samtidig svært samfunnsøkonomisk lønnsomt, mener Los førstesekretær.

Mismatch i kompetanse

Julie Lødrup mener dagens situasjon i arbeidsmarkedet avspeiler noe som er bra, nemlig at andelen av befolkningen som er sysselsatt er den høyeste på over til år.

− Samfunnsutfordringen ligger først og fremst i at den store knappheten på arbeidskraft avspeiler mismatch i kompetanse, at vi til tross for høy etterspørsel etter arbeidskraft fortsatt har mange som strever med å få innpass i arbeidslivet og at arbeidslivet er blitt mer todelt, sier hun.

− Virksomhetene har i tillegg litt seg selv å takke for at det nå er vanskelig å få tak i folk med rett kompetanse. Gjennom å tillate forfall i lønns- og arbeidsvilkår i deler av arbeidslivet har de gjort seg sårbare for svingninger i arbeidsinnvandringen.

Kjøper ikke alle tall og sammenligninger

Årsaken til at 700.000 mennesker står utenfor arbeidslivet, er sammensatt, ifølge Lødrup. Dessuten kjøper hun ikke antallet sånn uten videre:

− Det å motta en helserelatert ytelse er ikke det samme som å stå utenfor arbeidslivet. En god del av de som mottar helserelaterte ytelser har en fot innenfor arbeidslivet. Noen kan jobbe mer enn de gjør, for andre kan det være de ikke har mer å gå på ut fra helsesituasjonen.

At 700.000 − 21 prosent av alle dem som er i arbeidsfør alder i Norge − står utenfor arbeidslivet er et nokså særnorsk fenomen, ifølge OECD. Norge har i tillegg høyest andel av personer på varige og midlertidige helserelaterte ytelser og høyest sykefravær blant alle landene i OECD. Julie Lødrup mener det blir feil å sammenligne land på denne måten, da ordningene i de enkelte landene kan være helt forskjellige.

− Man bør være forsiktig med å sammenlikne tall for enkeltytelser mellom land. For eksempel kan svakt oppsigelsesvern for syke i noen land gjøre at syke i stedet kommer inn i statistikken for arbeidsløse. En annen forskjell er at det i flere europeiske land eksisterer ulike førtidspensjoneringsordninger som uføre kan havne inn under. Den store variasjonen i ordninger mellom land og ulik praktisering av dem tilsier at man se på helheten i trygdesystemet når man sammenlikner på tvers av land.

− Samtidig er det bred enighet om at det er et stort potensial for å få flere inkludert i det norske arbeidslivet, sier Lødrup.

Har skortet på vilje og politikk

− Hvorfor er det så vanskelig å få denne inkluderingen til, tror du?

− AT vi har hatt stor tilgang på billig utenlandsk arbeidskraft fra utlandet, er nok en årsak. En annen er at inkluderingsvillige arbeidsgivere har opplevd å få for lite oppfølging og bistand fra NAV til at det har vært verdt å satse på personer om står et stykke fra arbeidslivet, sier Lødrup, og legger til:

− Andre arbeidsgivere har dessverre benyttet tiltaksdeltakere som billig arbeidskraft i stedet for å følge opp den enkelte.

− Utfordringene blant mange som står utenfor arbeidslivet er ofte sammensatt. Mange har både helseutfordringer, særlig psykiske, mange mangler utdanning og kompetanse og kan ha sosiale problemer. Dette stiller store krav til samordningen mellom flere politikkområder.

− Det har skortet både på inkluderingsvillige arbeidsgivere og en god nok arbeidsinkluderingspolitikk, fortsetter førstesekretæren.

− At virksomhetene nå mangler arbeidskraft samtidig som regjeringen strammer inn i innleieregelverk og arbeidsinnvandringen har gått ned, gir virksomhetene motiver til å tenke nytt i sine rekrutteringsstrategier. Hvis myndighetene samtidig spiller aktivt på lag bør det nå være mulig å få til kraftfulle og varige resultater i arbeidsinkluderingspolitikken.

Noen trenger tett og langvarig oppfølging

− Hva skal til da, for at flere i denne gruppen, der mange er unge, seniorer, innvandrere og/eller funksjonshemmede, skal kunne delta i arbeidslivet, slik du ser det?

− For en del kan det være nok med litt oppfølging og lavterskeltiltak. Senter for jobbmestring er et eksempel på et lavterskeltiltak som har gitt gode resultater, og som bør brukes mye mer. God norskopplæring er viktig for mange innvandrere. Å videreutvikle og styrke bransjeprogrammene for kompetanse og knytte disse sterkere opp mot arbeidsmarkedspolitikken kan avhjelpe problemer med kompetansemismatch.

− Men det er også en del med komplekse og sammensatte utfordringer som trenger tett oppfølging over flere år. Mangel på kompetanse er en viktig barriere for mange.