Lavtlønte
Foto

Nesten 10 prosent av lønnstakerne i Norge defineres som lavtlønte, viser forskning fra Fafo. Noen av dem forblir lavtlønnet over lang tid. Foto: Birger Bendiksby, NTB

Forskningstall fra Fafo viser:

Større ulikhet er et faktum i Norge

Publisert: 9. juni 2022 kl 13.50
Oppdatert: 9. juni 2022 kl 14.55

Forskningsstiftelsen Fafo er blitt 40 år og benyttet anledningen til å se både bakover og framover i tid. Gjennom fire tiår har instituttet forsket på hvordan levekår, deltakelse i arbeidslivet og innflytelse er fordelt i befolkningen. Og ikke minst: hvilke mekanismer som bidrar til å fremme likhet. 

Jubileumskonferansens røde tråd var nettopp det: ulikhet - både generelt og i det norske arbeidslivet. Ransakende spørsmål som «Har 40 år gjort oss klokere?» og «Har vi tatt de riktige grepene?» ble kombinert med diskusjoner om framtidige grep for å motvirke den voksende ulikheten i Norge. 

Som konferansen viste, kan nok begge spørsmål besvares med ja. Den mye omtalte «norske modellen», frontfaget og allmenngjøring av tariffavtaler etter EU-utvidelsen østover i 2004 ble trukket fram som vellykkede «verktøy» for å holde ulikheten nede.  

Øker raskere enn i Sverige 

Men den viste også at flere og nye grep må til for å holde den voksende ulikheten i sjakk. For faktum er at ulikheten vokser, slo Fafo-forskningsleder Kristin Alsos fast. 

– Og den stiger raskere i Norge enn i Sverige, sa hun. 

Også kollega Sissel C. Trygstad, forskningssjef i stiftelsen, la fram funn som ga grunn til ettertanke – og leting etter svar. Hun bekymret seg blant annet over følgende: 

Saken fortsetter under annonsen
  • færre og færre i tjenesteytende yrker fagorganiserer seg.  

  • seks av ti vil ha sentrale lønnsforhandlinger, mens fire av ti foretrekker å forhandle om lønn på egenhånd, særlig uorganiserte menn.  

  • et økende antall arbeidstakere synes at de «tjener betraktelig for lite». 

  • 72 prosent av nordmenn mener at arbeidsinnvandrere ikke bør lønnes lavere enn de innfødte, mens nesten tre av ti synes at det er greit. 

Økende lønnsforskjeller 

Doktorgradsstidendiat Elin Svarstad «dokumenterte» voksende økonomisk ulikhet da hun sammenlignet lønningene og antall lavtlønte i Norge med dem i Sverige.  

For å få fram et bilde av hvor store lønnsforskjellene er, brukte hun et eksempel. Hun tok utgangspunkt i at en person i den laveste tiendedelen av lønnsfordelingen tjener 300.000 kroner i året. 

– Med det nivået vi har på lønnsforskjeller i Norge, så vil en person i den øverste tiendedelen da tjene 670.000 kroner i året. Tilsvarende person i den øverste tidelen i Sverige ville ha en årslønn på 628.000 kroner, sa hun. 

I Storbritannia, derimot, ville de høyest lønte tjent 1,3 millioner kroner i året, i USA enda mer, nemlig 1,5 millioner. 

Selv om både Norge og Sverige har «ganske sammenpressede lønnsfordelinger» i internasjonal sammenheng, har lønnsforskjellene likevel økt i de to landene, mener hun.  

Saken fortsetter under annonsen

Med sammenpressede lønnsfordelinger menes at forskjellen mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst, er forholdsvis liten. Dette er et kjennetegn som gjerne blir forklart med måten arbeidsmarkedet er organisert på i de norske landene. Det kalles den nordiske arbeidslivsmodellen. 

– Men sammenligner vi de to landene, har lønnsforskjellene økt mest i Norge. Og det er særlig i privat sektor at de to landene skiller seg fra hverandre, understreket Elin Farstad. 

Flere lavtlønte i Norge 

En del av utviklingen i lønnsforskjeller i norsk privat sektor er at de som tjener minst, har hatt svakere lønnsvekst enn resten av arbeidstakerne.  

– En parallell utvikling er at det har blitt flere lavtlønte. Det gjelder særlig i bedrifter uten tariffavtale, påpekte Fafo-forskeren. 

Mens under 1 prosent av lønnstakerne i Sverige kan defineres som lavtlønte, er antallet i Norge nesten ti ganger så høyt. 

– Selv om måten vi forhandler lønn på i Norge og Sverige er med på å løfte de som tjener minst, ser vi i Norge at vi har en betydelig andel lavtlønte. Og vi ser at noen forblir lavtlønte over tid, la Svarstad til.  

Saken fortsetter under annonsen

A-kassan i Sverige 

En tredje aspekt hun trakk fram, er den såkalte avtaledekningen, altså hvor mange arbeidstakere som er omfattet av tariffavtale på arbeidsplassen. 

I Sverige er over 90 prosent av arbeidstakere dekket av en tariffavtale. Den skyldes i stor grad at den såkalte A-kassan, arbeidsløshetskassen og utbetalingen derfra, er tilknyttet fagforeninger i nabolandet. 

Den tilsvarende andelen i Norge er 64 prosent. 

Et felles trekk i Norge og Sverige er at lønnssatsene i tariffavtalene er av de høyeste i verden, påpeker Elin Svarstad. I tariffoppgjørene er det også vanlig å gi dem med lavest lønn et ekstra tillegg, et lavlønnstillegg. Meningen med det er å sikre at de ikke blir hengende etter, økonomisk sett. 

– Men det forutsetter at man er dekket av en tariffavtale, sa forskeren. 

Hun mente at det er «sterk sammenheng» mellom lavere grad av avtaledekning og større lønnsforskjeller i Norge, og da spesielt i noen bransjer i det private næringslivet.  

Saken fortsetter under annonsen

Svarstads oppfordring ble derfor ikke til å misforstå: 

– Dersom vi ønsker å beholde en sammenpresset lønnsstruktur, er det mye som taler for at det er avtaledekningen man bør sette søkelys på. 

Foto

- De delene av økonomien som vokser raskest, har også lavest grad av fagorganisering, mer Eks-arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen. Til venstre LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Foto: Hermann Möhring

Tre eks-arbeidsministre «til bords» 

Det er ikke ofte at tre tidligere arbeidsministre møtes til diskusjon, sammen med en nettopp gjenvalgt LO-leder. Resultatet ble en rekke reflekterende og frittalende kommentarer etter at Fafos Anne Mette Ødegård og Jon Erik Dølvik utfordret dem på de største utfordringene arbeidslivet i Norge og Sverige har stått overfor.  

Færre faste ansettelser og sterkt økende grad av deltidsarbeid, svarte Sven Otto Littorin, tidligere arbeidsminister for Moderaterna. 

– Den nordiske modellen er ikke bygget for det, mente han og viste også til utfordringene rundt integreringen av flyktninger. 

Saken fortsetter under annonsen

Han mente at den nordiske modellen er den «beste modellen for lønnsdannelsen som finnes», men innrømmet samtidig at hans inntrykk de siste årene er at «arbeidslivet er blitt mer og mer de sterkes marked».  

Aps tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm syntes at arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa etter 2005 gjorde det norske arbeidsmarkedet uoversiktlig. 

– Det var litt kaotisk de første årene etter utvidelsen. Det førte også til at det ble vanskeligere for randgrupper i Norge å komme inn i arbeidsmarkedet, sa hun. 

Sosial dumping 

På spørsmål hvilke grep den daværende regjering tok for å motvirke utviklingen, trakk hun fram «opprydningen i renholdsbransjen». 

– Jeg husker at det ble sagt av en arbeidsgiver at det bare var å ta en bøtte og starte et rengjøringsfirma, så kunne du behandle arbeidsfolk som du ville, fortalte Bjurstrøm. 

Løsningen ble allmenngjøring av tariffavtaler etter påtrykk fra fagbevegelsen, for å motvirke sosial dumping. 

Bjurstrøm nevnte også «hotellene til Petter Stordalen for ti-tolv år siden hvor de ansatte ble flyttet fra hotell til hotell». 

– Det betød at de ikke hadde én arbeidsplass, men at de måtte forholde seg til mange», sa hun. 

Hanne Bjurstrøm og Sven Otto Littorin
Foto

Færre faste ansettelser og sterkt økende grad av deltidsarbeid har skapt utfordringer for den nordiske arbeidslivsmodellen, mente Sven Otto Littorin, tidligere arbeidsminister i Sverige. Hanne Bjurstrøm, også hun tidligere statsråd, syntes at EUs utvidelse østover skapte kaotiske forhold i det norske arbeidsmarkedet. Foto: Hermann Möhring

Også LO-leder Peggy Hessen Følsvik trakk fram de «tre tiltakspakkene mot sosial dumping», særlig i bygge- og verftsbransjen, hvor blant annet allmenngjøring av tariffavtaler og solidaransvar for lønn ble avgjørende for å demme opp for underminering av norske lønns- og arbeidsforhold, mente hun. 

– I tillegg ble det lagt ned et hardt arbeid i ulike forbund for å få organisert utenlandske arbeidere. Odet var ikke lett fordi de kom fra land hvor fagbevegelsen ikke sto sterk, la Hessen Følsvik til. 

Nye ansettelsesformer 

Torbjørn Røe Isaksen, tidligere arbeidsminister for Høyre, pekte på Fougner-utvalgets rapport om den norske modellen og fremtidens arbeidsliv. Den ble lagt fram i slutten av juni i fjor, tre måneder før stortingsvalget. Da var Røe Isaksen fortsatt statsråd.  

Utredningen handlet om tilknytningsformer til arbeidslivet i Norge og virksomhetenes organisering. Rapporten tok blant annet opp arbeidstakerbegrepet og grensen mot selvstendige oppdragstakere, arbeidsgiverbegrepet og arbeidsgiveransvar, midlertidig ansettelse, innleie og entreprise, arbeidsmiljø, medvirkning og samarbeid, samt omgåelse og etterlevelse.  

Røe Isaksen «lente» seg på Fougner-rapporten og pekte på en del utviklingstrekk i norsk arbeidsliv som han hadde observert. 

– De delene av økonomien som vokser raskest, har også lavest grad av fagorganisering, mente han. 

– Ansettelsesformer som får respons, har en tendens til å spre om seg. Om ti år er vi kanskje alle konsulenter, spurte han retorisk. 

– Det er en utvikling vi bør være bekymret over. 

Røe Isaksen trakk i tillegg fram den rivende digitale utviklingen som arbeidslivet har opplevd, med ønske og krav om mer fleksibel arbeidstid og arbeidssted. 

– Jeg er tilhenger av den norske modellen, men har inntrykk av at den har slått sprekker, og at sprekkene blir større, sa den tidligere arbeidsministeren. 

Forskningskoordinator Kristine Nergaard i Fafo var overbevist om at det finnes en vei ut av den voksende ulikheten i Norge. 

– Et organisert arbeidsliv er en buffer mot ulikhet. Her har både Norge og Sverige en jobb å gjøre. 

 

­