Politisk maktkamp truer EUs klimamål - Målet om 20 prosent fornybar energi kan ryke

Den greske, konservative miljøkommissær Stavros Dias har møtt både unnskyldninger, bortforklaringer, bønnfallelser og raseriutbrudd når han de siste ukene har presentert EU-kommisjonens forslag til praktisk gjennomføring av EUs klimaplan.

For å nå det ambisiøse målet om 20 prosent energi fra fornybare kilder og kraftige kutt i CO2-utslippene innen 2020, har uavhengige eksperter beregnet at det må satses 185 milliarder euro (1.489 milliarder NOK) de neste 12 årene. Som om ikke summen er overveldende nok, mener alle EU-landene, som nå ett for ett har fått presentert sin del av miljøforpliktelsene, at nettopp deres land vil bli pålagt for store byrder.

De fleste er enige i prinsippene, men den konkrete planen blir tung å svelge for mange land. Rike, «grønne» land som Danmark og Sverige mener de må godskrives at de allerede produserer mye fornybar energi – begge land har allerede overoppfyllt EUs målsetting. Landene i Sentral- og Øst-Europa mener de ikke kan klare kravene økonomisk, og de rike landene i vest, som Frankrike og Storbritannia, mener atomkraften de har må regnes som «grønn» energi i og med at den er CO2-nøytral.

Det er byrdefordelingen i planen som er mest kontroversiell, og frem til Kommisjonen sannsynligvis vedtar sin innstilling 23. januar, har medlemslandene bare fått innsikt i den delen av planen som angår dem.

Mandag Morgen kan likevel allerede nå avsløre noen av hovedlinjene i Kommisjonens opplegg.

Fordeling av byrdene

Det var på toppmøtet i fjor vår at EU blant annet vedtok at 20 prosent av Unionens energiforbruk i 2020 skal komme fra fornybare kilder. Nå kommer slaget om hvordan byrdene skal fordeles.

I dag stammer 8,5 prosent av EUs energiforbruk fra fornybare kilder. På 12 år må altså Unionen øke denne produksjonen med 11,5 prosent. Enkelte land, som Danmark og Sverige, overoppfyller allerede EUs målsetting. De mener hovedansvaret for å nå målet må ligge på de landene som har en lav andel fornybar energi i dag.

De nye medlemslandene i Sentral- og Øst-Europa mener de ligger så langt etter de rikeste landene i velstandsutvikling at de ikke kan pålegges store, offentlige investeringer.

For Stavros Dias er regnestykket enkelt. Han vet at svaret må bli 20 prosent fornybar energi i 2020. Problemet er å sette opp tallene på den andre siden av likhetstegnet.

Ifølge opplysninger Ukebrevet har fått tilgang til, har Kommisjonen valgt en modell der byrdene fordeles etter to sett kriterier:

* Alle må ta noe: Halvparten av økningen på 11,5 prosent i produksjonen av nyfornybar energi fordeles likt mellom landene.

* De rike tar resten: Den andre halvdelen av den vedtatte økningen fordeles mellom medlemslandene med brutto nasjonalprodukt (BNP) som fordelingsnøkkel. Da slipper de fattigste landene lettere unna enn de rike.

For Danmark og Sverige er dette den verst tenkelige modellen. Begge landene er rike, men begge har allerede overoppfylt EUs samlede målsetting med henholdsvis vind- og vannkraft.

Vanskelige forhandlinger

Det ligger an til harde tak når Stavros Dias innleder forhandlinger med medlemslandenes miljøministere og regjeringssjefer etter 23. januar. Det er ingen tvil om at det vil komme en strøm av gode argumenter for å la enkeltland slippe lettere unna. Men hvis ett land skal få gjennomslag for sine argumenter, må Dias finne et annet land som er villig til å ta på seg tilsvarende større byrder.

Dette er bakgrunnen for at enkelte innen EU har begynt å tenke høyt om å endre målet i klimaplanen. Målet kunne omdefineres til 20 prosent CO2-nøytral energi innen 2020. Da kan atomkraften tas med i beregningene, og målet blir langt lettere å nå. Det faktum at disse forhandlingene skal foregå med atommakten Frankrike i formannsstolen, øker sannsynligheten for at kjernekraften vil komme opp i forhandlingene.

Men samtidig vil en satsing på atomkraft i EU være et sterkt signal til omverdenen om at atomkraft kan være en del av løsningen for de internasjonale klimaforhandlingene som avsluttes på FNs klimatoppmøte i København neste år.

CO2-auksjoner

En annen del av klimapakken som nå legges frem, er et nytt system for omsetning av CO2-kvoter. Også her er målet 20 prosent kutt innen 2020, og Kommisjonen foreslår å ta i bruk to ulike modeller.

Fra 1. januar 2013 foreslås innført et felles EU-marked for CO2-kvoter der kvoter tildeles statene og auksjoneres bort nasjonalt, men kan kjøpes av industri fra et hvilket som helst land. Foreløpige og usikre prognoser tyder på at prisen vil havne på rundt 40 euro (322 NOK) per tonn. Det vil i så fall gi de europeiske statskassene en ekstra inntekt på rundt 50 milliarder euro (402 milliarder NOK) til å begynne med. Etter hvert skal kvotene reduseres, og da vil trolig prisen stige. Dette systemet ønsker også Norge å bli en del av (se Mandag Morgen nr. 2/2008).

I tillegg får hvert land en nasjonal forpliktelse om reduksjon fra transportsektoren og andre sektorer som ikke omfattes av kvotesystemet – eksempelvis landbruk. Her får medlemslandene frie hender til å ta i bruk de tiltak de finner best. Kommisjonen kan innføre sanksjoner mot land som ikke oppfyller forpliktelsene sine.

Klimamål i fare

Når kommisjonen har presentert sitt forslag i helhet denne uken, spilles ballen over til medlemslandene og Europaparlamentet. Det er ventet at diskusjonen vil løftes opp på regjeringssjefnivå ganske umiddelbart. Det springende spørsmålet er om medlemslandene vil akseptere de fordelingsprinsippene Kommisjonen har valgt. For fornybar energi er det først og fremst kostnadene som skremmer. I spørsmålet om CO2-auksjoner vil mange være motstandere av å gi fra seg nasjonal kontroll over kvotene.

Et annet, åpent spørsmål er om medlemslandene kanskje vil ha et helt annet regnestykke. En mulighet er å analysere hvor det største potensialet for fornybar energi i Europa ligger, og satse der. En slik analyse ville vise at Storbritannia har store uutnyttede muligheter innen vindkraft. Men Gordon Brown har i stedet valgt å bygge 10 nye atomkraftverk. Potensialet er også stort i Sentral- og Øst-Europa – i de landene som slipper billigst unna det ifølge Dimas og Kommisjonens forslag.

Hvis EU-landene begynner hele diskusjonen fra bunnen av igjen og avviser Dimas utspill, vil det representere et alvorlig tilbakeslag for EUs klimapolitikk, og redusere sannsynligheten for at EU kan nå de klimamålene Unionen vedtok i fjor vår.

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Ole Vigant Ryborg

redaksjon@mandagmorgen.no