Konflikten i konflikten

–Inti min wen? Sjåføren av den oransje minibussen kaster nysgjerrige blikk i speilet fra førersetet. Han lurer på hvor jeg er fra, og hva som er mitt ærend. Det er første dag i den muslimske fastemåneden ramadan, og luften dirrer av varme. Vi er på vei fra Betlehem på den okkuperte Vestbredden i Palestina mot området som av mange kalles E1, nordøst for Øst-Jerusalem og vest for den israelske bosetningen Male Adumim. Det 12 kvadratkilometer store landområdet regnes som et av de strategisk og symbolsk viktigste områdene på Vestbredden. Israelske myndigheter har siden 2009 prøvd å få til en sammenhengene jødisk stat fra Øst-Jerusalem til Maale Adumim, men har så langt gitt etter for internasjonalt press. Stedet er også hjem for beduiner, og på gebrokken arabisk forsøker jeg å forklare ham at jeg er journalist fra Norge og ønsker å skrive om deres situasjon.

Suleiman, som sjåføren heter, har ikke før hørt ordet beduin før han slår han oppgitt ut med armene og utbryter «mushekel ktir», som betyr «mange problemer» på arabisk. Han vet hva han snakker om. Det viser seg nemlig at Suleiman, som selv kommer fra en beduinfamilie, har førstehånds erfaring når det kommer til hva slags problemer beduiner støter på i dagens Israel og Palestina.

Beduinene i Negev-ørkenen i det sørlige Israel er lite omtalt i den mangeårige konflikten mellom Israel og Palestina. Beduin-befolkningen her består i dag av rundt 230 000 mennesker. Rundt 60 prosent av dem er bosatt i syv byer forbeholdt beduiner, som staten Israel opprettet mellom 1968 og 1989. Resten lever i 40 landsbyer; de fleste av dem er ikke godkjent av israelske myndigheter.

Opprinnelig er beduiner et nomadisk folkeslag i Midtøsten og Nord Afrika, men antallet som lever rent nomadisk (uten fast bosted, de flytter fra sted til sted med dyreflokkene sine) har sunket drastisk. Siden andre verdenskrig har myndighetene i de enkelte land i Midtøsten forsøkt å regulere beduinlivet gjennom ørkenreformer og oppkjøp av jord. I femtiårene nasjonaliserte flere land beiteområder som beduinene til alle tider hadde brukt. Dette har ført til at mange beduiner har måttet gå fra et liv som et nomadisk folk til mer bofaste former for livsførsel.

Fjellene virker høyere idet vi nærmer oss havet. Ved siden av den trafikkerte motorveien fyker et og annet blikk-hus forbi oss. Suleiman senker farten og peker ut av vinduet, på det som i dag er en betongbro:

– Her ble jeg født, sier han.

– Og på andre siden av veien bodde familien. Faren min lyktes med å opprettholde en brønn her, noe som gjorde det mulig for oss å overleve, forteller Suleiman, og legger til: – En gang i tiden var det bare beduiner her.

I det 19. århundre startet det Ottomanske imperiet en sentralisering av beduiner. Med Tanzimat-reformene i 1858 ble det innført krav om registrering av eiendom for beduinene. Dette ble imidlertid ikke etterfulgt av alle, noe som fikk konsekvenser da Israel videreførte lovene fra den ottomanske perioden. Den israelske praksisen overfor beduinene startet med reguleringer og flytting av beduinene, og for de som ikke hadde registrert eiendommene sine slik reformen krevde, ble det nær sagt umulig å bevise noen tilhørighet til områdene. I årene mellom 1948 og 1951 ble om lag 85 000 beduiner tvunget på flukt fra sine hjem i Negev-ørkenen sør i Israel. Noen flyktet til Jordan, mens andre endte opp på Vestbredden som flyktninger eller bosatte seg i Jerusalem-ørkenen.

Etter at israelske styrker gikk seirende ut av seksdagerskrigen i 1967, satte okkupasjonen av Vestbredden og Gaza fart, og i løpet av få år ble flere israelske bosetninger etablert på de okkuperte områdene.

Bosetningen Male Adumim, som ble påbegynt i 1975 ligger syv kilometer utenfor Jerusalem og fikk bystatus i 1991. Bosetningen huser i dag rundt 40 000 israelere. Siden 1997 har israelske myndigheter omplassert mer enn 100 beduin-familier for stadige utvidelser av bosettingen i dette området. Beduinenes nye boligområder gjør det vanskelig med dyrehold. De fleste har måttet selge unna buskapen, til fordel for lønnsarbeid. Suleyman forteller at i takt med byggingen av bosetningen, ble situasjonen for beduinene i området stadig mer vanskelig.

Nesten hver dag kom de inn i teltene våre, eller til området utenfor. Noen ganger var de voldelige, andre ganger ødela de ting. Men det ble snart tydelig for oss at bosetterne ikke vil se beduiner i området, sier Suleiman.

Etter hvert ble trakasseringen så omfattende at Suleimans far besluttet å ta med seg familien og flytte til en landsby nærmere Jeriko. Broren vendte tilbake til et liv i ørkenen, mens Suleiman bor sammen med kone og barn i nærheten av Jeriko.

– Jeg ønsker å vende tilbake til ørkenen og livet som beduin. Jeg klarer ikke venne meg til et liv i en bygning. Jeg liker det ikke. En leilighet har dører og begrensninger, et telt er åpent. Det kan flyttes hvor du vil, sier Suleiman.

Inngåelsen av Oslo-avtalen i 1993 skulle gjøre situasjonen enda vanskeligere for beduinene i området. Inndelingen av Vestbredden i områdene A, B og C – der område C er under israelsk sivil og militær kontroll, har komplisert leveforholdene for beduinene i området ytterligere. I dag utgjør område C rundt 62 prosent av Vestbreddens totale areal, og er i stor grad forbeholdt bosetninger og militær aktivitet.

Ti minutter før innkjørselen til Jeriko, på siden av motorveien, stopper Suleiman minibussen. Noen få meter inne blant de lysebrune fjellene kommer en klynge med hus og telt til syne. Her ligger landsbyen Sath al bahar Bedouin, som i dag består av rundt 80 mennesker, en skole og fram til denne morgenen – en barnehage. Familien som bor her tilhører Jahalin-klanen, den største av beduin-klanene som påberopte seg flyktningstatus etter opprettelsen av staten Israel i 1948.

Oppe på en høyde, på andre siden av motorveien, ligger hvite, moderne hus tett i tett. Det er bosetningen Metzpe Yeriho, hvor 2300 bosettere lever.

Noen timer før har innbyggere fra nettopp denne bosetningen sammen med israelske soldater vært med på å flytte seks EU-finansierte hus fra landsbyen. Et av dem fungerte som barnehage for barna. På toppen av den bratte veien opp mot den lille landsbyen, som i dag huser i underkant av 80 mennesker fra samme familie, skimtes en liten skikkelse i joggedress. Det er Muhammed på tre år, som har blitt sendt for å komme meg i møte. Han vifter meg til seg, og ser sjenert ned i bakken mens han viser vei oppover den stenete veien.

– Husene fikk vi den første mai, men gleden ble kortvarig. En måned senere kom husødeleggelsesordenen, og i dag morges klokken seks – en knapp uke senere – kom de og hentet husene. Morgentimene brukte vi på å sette opp noen nye konstruksjoner så folk har tilflukt for den brennende solen, forteller Muhammeds far, Jameel.

Sammen med noen andre mannlige medlemmer av Jahalin-klanen har han søkt tilflukt for solen inne i det tradisjonelle beduin-teltet denne første dagen av ramadan. Beduinene er kjent for sin gjestfrihet, og tilbyr meg mat og drikke, på tross av at de selv må avstå fra dette fram til solen forsvinner ned bak fjellene. Ennå er familien uvitende om at husødeleggelsene og forbudene mot å bygge kommer til å fortsette utover sommeren og høsten, og at både telt, dyre-hus og toaletter skal bli beslaglagt.

Jahalin-klanen levde i Tel Arad-området i Negevørkenen da Israel ble grunnlagt i 1948. Fire år senere ble klanen fordrevet fra sine tradisjonelle landområder av israelske militære. De bosatte seg i området i nærheten av bosetningen Maale Adumim, og her fortsatte de sin semi-nomadiske livsstil med dyrehold i nærområdene og i Jordandalen.

I august 2014 kunngjorde israelske myndigheter relokalisering av så mange som 12 500 beduiner fra ulike samfunn og landsbyer, som i dag befinner seg i C-områdene på Vestbredden. Dette for å gi plass til nærmere 3500 nye hjem i israelske bosetninger. Samme år fikk Jameel og familien beskjed om å rive hus og telt, og flytte. God advokathjelp, lokal motstand og internasjonalt press førte til at utkastelsesordren ble utsatt, men Jameel forteller at israelske myndigheter planlegger å flytte familien hans til en landsby utenfor Jeriko.

– Teltene våre, som opprinnelig var laget av skinn, er byttet ut med blikkskur og prefabrikkerte hus, men det betyr ikke at våre vaner, lover og regler er endret. Tradisjonelt sett fungerer det ikke å sette folk fra flere klaner inn i samme by. Det er i strid med beduinenes tradisjoner. Våre tradisjoner sier vi skal leve av fedrift, i god avstand fra hverandre, sier han.

Planen har fått mye oppmerksomhet, mye på grunn de drastiske virkemidlene: tvangsutskrivelser og tvungen flytting strider mot internasjonal humanitær lov. Palestinske myndigheter mener at flyttingen av beduinene i område E1 er en del av en større plan for å knytte Øst-Jerusalem sammen med folkerettsstridige bosetninger på Vestbredden, og på denne måten skille den nordlige og sørlige delen av Vestbredden. For de mange palestinerne på Vestbredden gjør denne planen drømmen om en sammenhengende palestinsk stat enda fjernere. Israelske myndigheter sier på sin side at E1-planen er essensiell for Israels nasjonale sikkerhet, og at planen ikke truer en samlet palestinsk stat.

Vi går mellom klesvasker, sauer og lekende barn i den lille landsbyen. Der hvor de EU- finansierte husene var satt opp, er det lite som vitner om at denne plassen bare noen timer i forveien tjente som hjem for to familier. En kvinne i 50-årene forteller om hvordan hennes nygifte sønn nå er husløs. En annen forteller hvordan familien selv har måttet ødelegge husene for å slippe å betale kostnadene for rivingen da den første rivningsordren kom for snart 20 år siden.

Ifølge tall fra organisasjonen Negev Coexistence Forum ble nærmere 1000 beduinstrukturer – telt, bygninger og dyrehus – ødelagt i Negev i 2015. Halvparten av dem ble ødelagt av beduinene selv på oppfordring fra myndighetene. Den samme organisasjonen opplyser at 70 av strukturene som ble ødelagt i 2015 ble ødelagt etter trussel om ødeleggelsesordre fra myndighetene, men uten at noen slik faktisk forelå.

– Vi er nomader, og alle innbyggerne i landsbyen lever av geit og sauedrift. Egentlig trenger beduinen å flytte på seg, det har vi ingen mulighet til slik det er nå, men myndighetene fortsetter å presse oss ut av det lille vi har igjen. Det er ikke lett å leve sånn, men vi kan ikke gi oss. Flytter vi oss herfra nå, kan vi ikke komme tilbake, sier Jameel.

I landsbyen Arab al Rashaida, noen kilometer unna Jahalin-klanen, kjemper et dusin geiter og sauer om plass rundt det nylig fylte mattrauet. Bak dem vakler noen geitekillinger som ble født for bare noen timer siden, ustødig på tynne pinneben. Teltene og skurene til familien på 30 som bor her, er omringet av brune, sandete fjell så langt øyet kan se. På klare dager er det mulig å se ut over Dødehavet og helt til Jordan, men i dag virvles støvet fra den sandete bakken opp og gjør det vanskelig å se lenger enn noen hundre meter. Over nytraktet te og det tradisjonelle flate brødet shrak, diskuteres det på arabisk. Familiens overhode, Haj Ali Al Rashaida, kommer bort og plasserer en av de nyfødte geitekillingene i fanget mitt. Killingen er et av de nyeste tilskuddene til familiens dyreflokk som i dag teller rundt 250 geiter, sauer, esler og 15 kameler.

Haj Ali er i dag den eldste i familien. Han forteller at han har papirer på at familien har bodd og forvaltet området i mer enn 400 år, gjennom tyrkisk (ottomansk), britisk, jordansk og nå israelsk styre. Siden Oslo-avtalen ble inngått i 1993 – og etter at Vestbredden ble inndelt i område A, B og C (Oslo-avtalen II, 1995), har familiens eiendom vært lokalisert i område C. Et område som kontrolleres både sivilt og militært av israelske myndigheter. I 2011 erklærte israelske myndigheter området for militær sone, og familien mottok den første rivingsordren.

– Fram til 2011 levde vi relativt rolig på tross av at området var lokalisert i område C. I 2011 kom den første rivingsordren fra israelske myndigheter. Vi tok saken til retten, og ble boende. For ikke lenge siden kom enda en rivingsordre fra myndighetene. Sønnen min fant den liggende på bakken et stykke unna. Det var flaks at vi fant den i det hele tatt, sier Haj Ali.

Forrige gang familien måtte flytte var i 1967. Den gangen ble familien tvangsflyttet til landsbyen Tuqua, noen kilometer unna. I flere år ble familien nektet tilgang til området de hadde bodd og levd i. Det var først etter at Oslo-avtalen kom på plass at familien fikk flytte tilbake. Den gangen til en eiendom som var mindre enn den var da de ble tvunget til å dra.

Da den såkalte Prawer-planen, som ble lagt fram i 2011 og tok sikte på å fjerne 35 beduinlandsbyer fra Vestbredden, ble lagt på is i 2013 etter massive protester fra sivilsamfunnet, ideelle organisasjoner og FN, var det flere som øynet håp om at beduinenes situasjon ville endre seg. Men allerede i 2014 rapporterte menneskerettighetsorganisasjoner om at ødeleggelsene i beduin-landsbyene var i gang igjen:

– Situasjonen er ekstremt vanskelig. Alt er i israelske myndigheters hender, og vi vet ikke om vi får bli her eller ikke. Det er en veldig vanskelig situasjon å befinne seg i, sier Haj Ali.

Haj Ali mistenker at det er planene om et utvidet naturreservat som gjør at familien har fått ordre om å flytte:

– Jeg tror de planlegger å gjøre hele området om til et naturreservat. Men for oss er det uaktuelt å flytte. Vi har ikke noe sted å reise, vi har dyr som trenger land å bevege seg på. Hvor skal vi dra?, spør Haj Ali.

En ung jente setter seg resolutt ved siden av bestefaren og avbryter samtalen. Hun griper meg i armen og leder meg ut av teltet og inn i et mindre telt litt bortenfor. Her har kvinnene i familien samlet seg rundt to store gryter. Nede i gryten putrer et geitehode blant mørkegrønne vinblader. Familien venter besøk fra jordanske slektninger og forbereder middag. Ved den største gryten sitter en eldre dame, Sabah, og renser løk. Hun er en av Haj Alis to koner og mor til eldstesønnen Farhan. Her har hun bodd siden hun giftet seg med Haj Ali for 30 år siden. Sabah forteller at hun er bekymret for framtiden til familien.

– Jeg håper vi får bli boende her, og at vi i framtiden får lov til å utvide til å bygge flere telt. Hvis vi må flytte har vi ikke noe land å bygge på, og familien kommer til å bli splittet, sier Sabah. I den tette luften rundt oss surrer fluene. Flere kvinner har kommet til teltet for å hjelpe til med matlagingen. De skravler og ler. En kvinne på min egen alder plasserer en tekopp i hånden min. Et av familiens yngste tilskudd, Hamed på tre, nærmer seg bestemoren og stikker fingrene mot den kokende gryten. Han får et raskt klaps på hånden, og setter i å gråte.

– Jeg ser ikke for meg hvordan det skal være å leve separat fra hverandre, eller å måtte flytte til for eksempel Betlehem. Dette er livet vårt, det er her vi skal være, sier Sabah.

Hun peker på en strømdrevet maskin innerst i hjørnet. Det er en elektronisk yste-maskin. Familien er selvforsynte med mat, og selger også melk, ost og smør som de lager av melken fra geitene. For litt over et år siden fikk familien støtte til å kjøpe solcellepanel til et aggregat fra det lokale FN-organet i området. Sabah forteller at hverdagen har blitt enklere nå som de slipper å gjøre alt for hånd.

– Jeg er så takknemlig for at vi fikk dette fra FN. Å ha tilgang på strøm gjør hverdagen mye lettere for oss, og tillater familien å være helt selvhjulpen. Det er viktig å sikre en god framtid for den unge generasjonen, sier Sabah.

Også vanntanken utenfor teltet har familien fått av FN. Vann og elektrisitet er en generell mangel blant beduiner i området. Rundt 45 000 beduiner frakter i dag vann til hjemmene sine ved hjelp av dyr eller biler.

– Det er klart vi er redde. Jeg kan ikke slåss, jeg har ikke våpen, fly eller muskler å slåss med. Jeg er redd for barna mine, og for framtiden. Jeg kunne tatt familien min og flyttet til Jordan slik broren min gjorde, men det vil jeg ikke. Hadde vi blitt tilbudt fire eiendommer i stedet for dette hadde vi ikke reist herfra. Dette er vårt land, og her vil vi være, avslutter Haj Ali.

– Jeg tror vi kan lære mye av beduiner og andre nomadiske folk, særlig om relasjoner mellom mennesker og om forholdet mellom livsform og ressursmessige omgivelser, sier Kjersti Larsen. Hun er professor ved avdeling for etnografi ved Kulturhistorisk museum i Oslo, og har i flere år levd med, forsket blant og skrevet om Hawawir-befolkningen, som lever i Bayoda-ørkenen i Sudan. Det er flere likhetstrekk mellom dem og beduinene i Negev.

– Beduiner og nomadiske folk forankrer sin identitet som personer og befolkning med referanse til sine tradisjonelle landområder. De, slik som oss, har sin identitet forankret i sine omgivelser. Derfor er det viktig å ta omgivelser på alvor, og forstå hva omgivelser gjør med menneskers betraktninger om seg selv og sin plass i den større sammenhengen. Blant de nomader jeg har tilbrakt tid sammen med, opplever jeg at de har en klar oppfatning av seg selv i verden. Sånn sett plages de i liten grad av identitetsproblemer og «mangel på mening i livet». Overflod og forbruk er også et ukjent fenomen i disse samfunnene, sier Larsen.

Hun forteller at beduiner generelt, sett fra et nasjonalstat-perspektiv, representerer et utviklingsproblem, og at det i økende grad oppstår konflikter mellom bofaste ekspanderende jordbrukssamfunn og nomadiske folk som lever av dyrehold. I slike tilfeller blir som regel kravene og derigjennom også produksjonsformen til jordbrukssamfunnene prioritert:

– Jordbruksbaserte og nomadiske samfunn har ulik forståelse av hva det vil si å leve «det gode liv». I de fleste nasjonalstater ser man i dag på jordbruk og teknologi som svaret for framtiden, uten å i det hele tatt vurdere om en nomadisk livsstil er bærekraftig, sier Larsen.

Hun forteller at oppfatningen om at beduiner representerer et utviklingsproblem ofte dominerer, på tross av at livsformen deres har vist seg å være utrolig fleksibel og bærekraftig sett i et langt historisk perspektiv. I den grad ulike statlige institusjoner forsøker å innlemme nomadiske folk i majoritetssamfunnets tralt, ved å tilrettelegge for sosiale tjenester som helse eller utdanning, gjøres det på majoritetens, og ikke minoritetenes premisser:

– De få forsøk som er gjort ulike steder for å etablere mobile skoler og helsestasjoner, har vært av kort varighet. Dette skyldes i stor grad at slike særordninger for nomader og beduiner oppfattes som for kostbart, sier Larsen.

Hun trekker fram forståelsen av sted og rom – herunder skiller mellom ute og inne – markering av rom og oppfatninger om renhet og urenhet som avgjørende for hvorfor det for mange nomadiske folk er utenkelig å skulle bo i såkalt moderne hus, landsbyer og byer, som er den sosiale og romlige organisering som er vanlig i vårt eget samfunn.:

– Det kan handle om plassering av kjøkken og toalett, eller også følelsen av hva som er et rom. I vår samfunnsform oppfatter vi det som viktig å bygge vegger, sette grenser og markere private, lukkede rom. Dette anser vi som trygt. Andre, som beduiner, anser det åpne og dermed mer oversiktlige, som trygt, sier Larsen.

Hun understreker at beduiner ikke flakker rundt fra sted til sted uten mål og mening, men at områder, beitemarker og grenser mellom sitt og andre befolkningers landområder også er knyttet til identitet og tilhørighet:

– Selv om deres grenser ikke markeres og kontrolleres på samme måte som en nasjonalstats grense, er de likevel nært assosiert med sitt område og på mange måter stedsbundne. Mister de myndigheten over sitt område, eller «Dar», har de ikke tilgang til andre områder hvor de kan utfolde sin nærings- og livsform. I tilfeller hvor beduinene blir innlemmet i statlige sentraliseringsprosjekter og bosettes i utkanten av byer, lever de fleste marginaliserte liv. Som befolkning blir de da sett på som en minoritet. I slike situasjoner mister de muligheten til å utøve sitt tradisjonelle levebrød, som ofte er basert på mobilt dyrehold, og må i stedet ta til takke med ulike former for dagsarbeid i bygningsbransjen, arbeid som jordarbeidere eller lavt lønnet husarbeid. Utover dette har de, både på grunn av mangelfull skolegang og storsamfunnets fordommer, dårlig tilgang til arbeidsmarkedet. Ofte forblir de fattigfolk.