Varmere somre gjør vinteren farlig

vinteren 2009-2010. Dette var 22 prosent av alle husdyrene i Mongolia. 44 000 familier mistet alle dyrene sine, og 164 000 familier mistet over halve flokken sin. En familie som mister så mange dyr at de ikke klarer å bygge opp igjen flokken, velger vanligvis å flytte til provinshovedstaden eller hovedstaden på jakt etter jobb. Men i et trangt arbeidsmarked er det vanskelig for nomadene å finne arbeid.

–Vi må komme oss bort herfra, ellers risikerer vi en katastrofe, sier Okhinoo (57).

Hun lever sammen med nevøen Altandösh (39) og familien hans på steppene nord for Gobi-ørkenen. Vi møter familien i august, mens det er så varmt at myndighetene har sendt ut nødvarsel. Slik hete kommer stadig hyppigere i Mongolia, som er blant de landene som opplever størst temperaturøkning. Men selv om det blir stadig varmere, er det fremdeles vinterkulden som skaper størst nød i landet der det kan være 80 graders forskjell på sommer og vinter.

Det er vinteren Okhinoo snakker om å flykte fra. Hun er eldst, og de andre stoler på henne når de planlegger hvordan de skal ta seg av dyrene de lever av. Hun forbereder seg på det hun tror vil bli en av de tøffeste vintrene hun har opplevd.

– Fordi det er apens år vil vinteren bli den verste på mange tiår. Vintrene i apens år er alltid ille, forklarer hun.

De som tviler på månekalenderen, lytter gjerne heller til nomader som har lært seg å tolke naturens egne værtegn. I år er signalet det samme uansett hvilke eksperter man velger seg: Det kan bli en lang, ekstremt kald vinter med mye snø. Nå nærmer vinteren seg med stormskritt. November har vært uvanlig kald, og midt i november var det snøstorm over hele landet.

Tilbake til august. Okhinoo og familien får overnattingsbesøk av en vennefamilie som bor i byen. Barna jubler over sjokoladegaven, som de sluker før de løper ut for å leke. Solen er i ferd med å gå ned, det blir svalere. De voksne går også ut, for å merke geitenes horn med grønn eller blå maling. Noen av geitene tilhører nemlig byfamilien.

Så snart jobben er unnagjort, begynner de voksne også å leke. Mennene gir seg i kast med en vennskapelig brytekamp. Okhinoo sitter på sidelinjen og smiler. Hun vil nødig reise herifra, men mener at familien må finne et grønnere område til vinteren.

– Her er ikke beitet godt nok i år. Det var bedre i fjor, sier hun.

Det viktigste en mongolsk gjeternomade kan gjøre, er å feite opp dyrene. De siste årene har endringer i klimaet gjort dette vanskeligere. Varme, tørre somre fører til at dyrene ikke blir feite nok til vinteren, som fortsatt er kald og hard nok til å ta livet av svake dyr.

Okhinoo har vært gjeternomade hele livet, og hun har flere ganger sett dyr sulte eller fryse i hjel når varme, tørre somre følges av ekstra tøffe vintre. Hundretusener eller millioner av dyr kan dø i løpet av en vinter. Dette er så vanlig på de mongolske steppene at språket har et eget ord for det: dzud. Det finnes ulike typer dzud. Noen år er problemet ekstrem kulde, andre ganger er det så mye snø eller is at dyrene ikke klarer å finne mat.

Før var det de aller tøffeste vintrene som skapte dzud, men nå er det vintrene etter de tørreste somrene som er farligst, ifølge en FN-støttet klimarapport.

Landet hadde dzud sist vinter. Røde Kors og myndighetene satte i gang en nødhjelpsaksjon i januar, men klarte ikke å hjelpe alle. 1,1 million dyr bukket under. Både nomadene og myndighetene er forberedt på at den kommende vinteren kan bli tøffere.

Du spør ikke en gjeternomade om hvor mange dyr han eier. Det er som å spørre hvor mye penger en nordmann har i banken. Hvor mange dyr vinteren tok, er derimot et vanlig samtaleemne. En dzud-vinter er gjeternes bank-krakk, og det skjer igjen og igjen. De som har opplevd det før, vet hvor viktig det er å være godt forberedt. Det er derfor de eldste blir lyttet til.

Okhinoo har foreslått at familien reiser 125 kilometer nordover, til nasjonalparken Kherlen Bayan Ulaan. Der er det reservebeiter for de vanskeligste årene, spesielt for år der en hard vinter har vært etterfulgt av en tørr sommer. Familien reiste til samme sted i 1981, som også var apens år. Ellers flytter familien vanligvis bare noen få kilometer tre-fire ganger i året. De flytter med årstidene og beitet, på dyrenes premisser.

Når Okhinoo, Altandösh og hans kone Undarmaa (33) tar med seg babyen og de 500 dyrene til Kherlen Bayan Ulaan, blir avstanden fra barna Shinetsetseg (16) og Amarjargal (8) lengre enn vanlig. Barna bor hos en onkel og tante i byen når de går på skole. Slik flytting fra en provins til en annen krever en del byråkrati. Dessuten er det krevende å gjete 500 dyr på den lange reisen. Men i år var det nødvendig.

– Vi gjør det vi kan for å unngå å miste dyrene. En dzud er en stor tragedie for oss, forklarer Altandösh.

De er ikke den eneste familien som flykter fra vinteren. Ifølge mongolske myndigheter flytter gjetere med totalt syv millioner dyr nye områder denne vinteren, skriver den mongolske avisen UB Post. Klimamodeller viser at det i framtiden vil bli vanskeligere å flykte fra dzud på denne måten, fordi stadig større områder vil rammes av dzud.

De siste 70 årene har gjennomsnittstemperaturen i Mongolia steget med over to grader. Det er spesielt somrene som blir varmere, med flere hetebølger og mer tørke. Temperaturen vil fortsette å stige, ifølge FNs klimarapport fra 2007 og en FN-støttet klimarapport om Mongolia fra 2009. Landet vil bli stadig mindre fruktbart. Overbeite og gruvedrift kan også bidra til erosjon, tørke og forurensning av grunnvann.

Okhinoo minnes en tid da det regnet mer. Hun synes naturen har endret seg siden hun var yngre.

– Det var mer gress til dyrene før. Plantene er ikke like gode lenger, og dyrene blir ikke like feite som før, forteller hun.

Nomader over store deler av Mongolia rapporterer om liknende endringer.

– De forteller om vegetasjon som forsvinner. De siste årene har de også sett nye planter komme til, men dette er løkplanter som ikke er bra for dyrene, sier Andrei Marin.

Marin er samfunnsgeograf ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og har forsket på mongolske nomader i ti år. Han drar til Mongolia hvert år for å snakke med nomader. I slutten av august dro han tilbake nok en gang. Etter de første, faste frasene om hvordan livet tar seg, er klimaendringene noe av det første nomadene begynner å snakke om.

– De ser flere og flere endringer. De rapporterer at det er mye mer ekstremt vær nå enn da de var barn – og dette er folk som har sett mye ekstremt vær i sitt liv. Men nå vet de ikke hva som foregår, sier han.

Nomadene opplever sterkere vind og sjeldnere regn. Det regnet som kommer, omtaler de som hardere. Det styrtregner, ofte så kraftig at vannet skaper mer ødeleggelse enn glede. Og regnbygene er mer lokale enn før. Dermed blir de gode beitene spredt på flere, mindre områder.

– Nomadene må reise mer enn før for å finne gode beiter. Et dårlig år må de reise to-tre ganger lenger enn vanlig, forteller Marin om nomadene han har intervjuet på de tørre steppene nord for Gobi-ørkenen. Der er det vanlig å flytte fire ganger i året. I løpet av et dårlig år kan de måtte flytte 12 ganger.

Ifølge FNs klimarapport har nedbørsmønsteret endret seg i Mongolia. Det snør mer enn før, regnet kommer oftere som styrtregn og det blir oftere flom.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at husdyrhold er krevende i Mongolia. Landet ligger inneklemt mellom Russland og Kina uten antydning til kyst, i Himalayas regnskygge på et fjellplatå med ekstremt kalde vintre. Det kan være vanskelig å forstå at dette landet, den gang det samlet seg til ett rike under Djengis Khan, hadde overskudd til å erobre så mye land at det på få år ble verdens største sammenhengende rike. Men mongolene hadde tilpasset seg det barske klimaet gjennom århundrer. De levde som nomader og var nærmest født på hesteryggen. Mange gir mongolenes nomadiske livsstil og uovervinnelige hestetekke æren for det vellykkede felttoget på 1200-tallet.

Rundt tretti prosent av mongolene lever fortsatt som gjeternomader. Mongolia er i dag et av få land der gjeterdrift er blant de viktigste næringene. Dette er en fornuftig måte å drive husdyrhold på i det karrige landet med de ekstreme temperaturforskjellene. I løpet av to timer kan en nomadefamilie pakke og være klare til å flytte til bedre beitemarker. De tilbringer sommeren i åpne, luftige områder, og vinteren på et sted som er mer skjermet for vinden.

– Nomadelivet er noe de fleste i Mongolia kan identifisere seg med, forteller Andrei Marin.

Landet der himmelen alltid er blå. Dette er en av beskrivelsene mongolene gjerne bruker om sitt eget land. Landet har over 250 soldager i året. Sommersolen kan føles brutal på de mongolske steppene når den altfor sjelden avbrytes av regn. Men nomadene lever i pakt med solen. Om sommeren starter dagen i den behagelige timen før soloppgang. Mens solen farger landskapet rødt starter Okhinoo og Undarmaa dagen med å melke geitene, godt hjulpet av Altandösh som driver dyrene sammen fra hesteryggen, og Shinetsetseg som løper lekende lett etter geiter som prøver å snike seg unna.

Familien har fire ganger så mange geiter som sauer. Før var tradisjonen at maks ti prosent av flokken skulle være geiter. Gjeterne er ikke like glade i geiter som i sauer, forteller Andrei Marin. Geiter er vanskeligere å gjete, de tåler kulden dårligere og mongolene foretrekker smaken av sauekjøtt. Men den eksklusive kashmir-ullen som kan rakes av geitene en gang i året, har gjort dem stadig viktigere.

De siste årene har det i media blitt hevdet at den kraftige økningen av antall geiter ikke er bærekraftig, fordi geitenes måte å beite på kan føre til overbeite og økt erosjon. Andrei Marin tror geitene er uskyldige.

– Jeg har ikke sett noe forskning som på en troverdig måte bekrefter at det finnes overbeiting, eller at geit bidrar mer til den antatte overbeitingen enn andre dyr, sier han.

Han mener det er liten fare for overbeite i vidstrakte Mongolia.

Undarmaa koker melken og lager dagens første tekanne. Så tar hun en kopp melk med seg ut. Hun snur seg mot solen og kaster melken i en stor bue over skulderen. Slik ofrer hun og kvinner over hele Mongolia verdifull melk hver morgen for å be om en god vinter og balanse i naturen. Deretter vrir Undarmaa solcellepanelet mot øst, så det fanger energien fra dagens første solstråler.

Strømmen og parabolantennen gir tv-underholdning midt på dagen, når det er for varmt til å være i aktivitet. Et bilbatteri lagrer strøm til lampelys når solen går ned og tussmørket senker seg over steppene. Strømmen har dessuten gjort det mulig å følge med på værmeldingen og lade mobiltelefoner for å kommunisere med andre om vær og vind, ulveflokker, landeveisrøvere og kashmirpriser. Denne kommunikasjonen har blitt stadig viktigere i et Mongolia der også nomadene må forholde seg til markedskreftene. Verdensbanken har derfor sponset solstrøm-utstyret.

Kalenderen viser august og gradestokken viser hetebølge når vi besøker Amartuvshin (45) og familien hans i naturreservatet Ikh Nart nordøst i Gobiørkenen, noen mil sør for Okhinoos familie.

– Dette har vært den varmeste sommeren i manns minne, fastslår Amartuvshin mens han tørker svetten med en fuktig t-skjorte.

Han har sett klimaet endre seg i mange år. I sommer var det så varmt at selv han, som har levd hele sitt 45 år lange liv i ørkenen, knapt orket å bevege seg. Så lenge solen var framme, holdt han seg mest mulig inne sammen med kona Uuganbayar (43), sønnen Lkhagvajar (19) og datteren Enkhzul (15). Ger-ene, de karakteristiske runde filthyttene som holder varmen ute om sommeren og inne om vinteren, er blant de få stedene med skygge midt på dagen. Hvis ungdommene vil ha privatliv, setter de seg ute i skyggen av familiens jeep. For de over 800 dyrene som familien eier er det få steder å gjemme seg fra solen. Når heten er så trykkende som den var i sommer, må far eller sønn ta hyppige turer til brønnen for å hale opp vann til dyrene.

– Det var lettere å være nomade før, sier Amartuvshin og speider utover det åpne ørkenlandskapet som er hans hjem. Han peker mot en vid dal med to dammer.

– For 20 år siden var det en innsjø der. Den var så stor at legenden sa at den hadde vært et hav, forteller han.

Lange rader med trær og tørre busker bukter seg gjennom landskapet. De vitner om elvene som en gang fraktet vann inn og ut av innsjøen. Den gangen behøvde ikke Amartuvshin å bekymre seg for om dyrene var tørste.

Om sommervarmen kjentes drepende, er det i løpet av vinteren Amartuvshin vil se om været tar liv. Det er da dyrene vil trenge det ekstra fettlaget som de bør ha spist på seg før kulden setter inn.

Sist vinter mistet Amartuvshin 30 geiter. Han er mer bekymret for vinteren som kommer. Denne sommeren melket konen Uuganbayar dyrene lite, for å gi dem best mulig sjanse til å feite seg opp. Familien hadde dessuten planlagt å flytte en ekstra gang i sommer, til nytt beite. Men da ekteparet tok motorsykkelen til det planlagte beitet for å velsigne sitt nye bosted med melk, oppdaget de at det var akkurat like tørt der.

Om vinteren pleier Amartuvshin å kjøpe litt høy til de spinkleste dyrene. Sist vinter toppet det seg da han måtte kjøpe mer en 15 000 kilo høy for å holde liv i flokken. Han har ikke råd til å kjøpe enda mer denne vinteren. Derfor vurderer han å selge halvparten av husdyrene når vinteren kommer for alvor.

Andrei Marin forklarer at det er uvanlig å redusere flokken om vinteren. Nomadene kan tape penger på å selge unna dyrene. I tillegg vil det bli mer krevende å gjete flokken til våren, dersom mange av dyrene er nye og ikke kjenner verken flokken eller området.

Okhinoo og familiens løsning, å flytte utenfor sitt vanlige mønster, er en vanligere måte å redde dyrene fra vinteren på. Men byråkratiet og avstandene gjør det vanskelig å flytte utenfor sitt eget distrikt.

– Spør du meg, er det beste å fortsette å gjøre det de mongolske nomadene alltid har gjort. Feite opp dyrene så mye de kan før vinteren, og prøve å forberede dyrene på å takle kulden. Mange sier at dyrene må trenes for å tåle kulde, for eksempel ved ikke å ta de for tidlig inn i vinterskjulene. Er dyrene sterke, kan de overleve det meste, sier Marin.

Klimaforskere bruker Mongolia som eksempel på hvordan klimaendringene kan føre til hyppigere og alvorligere naturkatastrofer. De mener at dzud-vintrene vil komme oftere. Kanskje har det allerede begynt å skje. De siste årene har det vært kortere pauser mellom de drepende vintrene. Aller verst er det når en dzud kommer flere år på rad. Det er det Okhinoo og andre nomader frykter nå.

Da Okhinoo var ung var ikke konsekvensene av en dzud like alvorlige for nomadene. Hun vokste opp under kommunismen. Den gang var det myndighetene som eide dyrene. Nomadene var organisert i arbeidskollektiver og fikk lønn fra staten for å ta seg av dyrene.

– Det var helt annerledes da, sier Okhinoo.

De som husker det stalinistiske kommunistregimets brutale styre på 1930-tallet ønsker seg neppe tilbake dit. Men det de fleste eldre husker i dag, er en tid da staten passet nøye på innbyggerne. Folk hadde lite makt over egen skjebne, men forutsigbarheten gjorde livet lettere for de fleste nomadene.

Sovjetunionen var en viktig støttespiller og subsidierte det mongolske velferdssystemet med store pengebeløp. Landet hadde gratis utdanning og helsehjelp. De hadde omreisende lærere, veterinærer og jordmødre, og det var leger og sykehus over hele landet. Myndighetene sørget for at alle provinsene hadde høy til vinteren.

Etter den demokratiske revolusjonen i 1990 forsvant subsidiene fra Sovjetunionen. Da tok det bare noen måneder før Mongolia gikk konkurs og velferdssystemet kollapset.

Det ble satt i gang en storstilt redningsaksjon. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet ble pådrivere for massiv privatisering. Nå skulle markedskreftene styre, og nomadene skulle eie sine egne dyr.

For de fleste familier var det helt nytt å stå på egne ben. Før kommuniststatens 70 år lange regime gjette de fleste nomadene dyr for føydalherrer eller klostre. I dag har nomadene frihet til å bygge seg opp sin egen rikdom. Samtidig risikerer de å miste alt.

Nærmere ti millioner husdyr døde

– De drives inn i fattigdom, forklarer Davaajargal Batdorj i Mongolias Røde Kors.

Før kommunisttiden hadde Mongolia knapt en eneste bygning. Så godt som hele landets befolkning var nomader og bodde i ger; de runde filthyttene. Selv hovedstaden var mobil fram til 1778.

De siste årene har det skjedd en endring. Landet som har tre millioner innbyggere fordelt på et areal fire ganger så stort som Norge, har fått en millionby. Verdens kaldeste hovedstad, Ulaanbaatar, vokser så fort at verken husbyggingen eller folketellingen holder følge. Ifølge anslagene bor det 1,5 millioner mennesker i byen, og rundt en million av disse bor i ger-distriktene som ligger som et belte rundt bykjernen. Områdene er nå så overfylte at nye tilflyttere skal ha begynt å sette opp ger-ene sine mellom gravene på kirkegården.

Nomadene er vant til å klare seg uten strøm, vann, kloakk eller annen fungerende infrastruktur. Dette er uproblematisk på de åpne slettene der nærmeste nabo er flere kilometer unna, men i de tettpakkede ger-distriktene blir det slumlignende forhold der sykdom sprer seg raskt. Familiene fyrer med søppel og kull for å holde varmen, noe som fører til at ger-distriktene i Ulaanbaatar er verdens mest forurensede områder om vinteren.

– Ulaanbaatar er nesten ikke til å kjenne igjen fra da jeg kom dit for første gang i 1995. Jeg ser en by som holder på å kollapse. Det er så trist. Noen ganger kjenner jeg på at jeg ikke har lyst til reise tilbake, sier sosialantropolog Benedikte Lindskog.

Hun har hatt en rekke feltarbeid blant nomader i Mongolia. De første årene møtte hun mennesker fulle av framtidshåp. De siste årene har hun sett optimismen forvitre.

Lindskog forsker på nomadenes helse. Hun har mest lyst til å gråte når hun tenker på hvordan de tidligere nomadene lever i byen.

Gjennom forskningen sin har hun kartlagt hvordan svak distriktspolitikk, svekket helsevesen og storstilt privatisering har gjort nomadene mer sårbare for naturkatastrofer som dzud.

– Regjeringen kan unnskylde seg med at det er klimaendringene som ødelegger for nomadene. Men har du et klimaproblem, må du gjøre noe med det. Det handler om vilje til å styre penger inn mot distriktene og yte hjelp til nomadene. Mongolia har hatt gode muligheter til dette, men de har gjort svært ukloke prioriteringer, sier Lindskog.

Kan kull, gull og ull redde den mongolske økonomien? Landet har store mengder ubrukte kobber-, kull-, gull- og andre mineralressurser, og for noen år siden opplevde de fornyet optimisme. De hadde ønsket utenlandske investorer velkommen, og raskt blitt en yndling. Landet fikk kjælenavnet Minegolia, og utenlandske investorer samt store statlige lån finansierte en storstilt gruvebygging.

En stund gikk det riktig bra med økonomien, og for fem år siden hadde landet verdens raskest voksende økonomi.

Nesten all eksport går til nabolandet Kina. I fjor begynte råvareprisene å synke samtidig som Kina reduserte importen, og i august i år erklærte finansministeren at sviktende markeder og svært høy utenlandsgjeld har ført Mongolia inn i en dyp økonomisk krise.

Men Mongolia er ikke bare rikt på mineraler. Landet har også enorme beitemarker, noe nomadene kan omsette i verdifull kashmir og kjøtt. Nå trekker blant andre Den asiatiske utviklingsbanken fram kashmir- og kjøttproduksjon som de områdene med størst potensial til å dempe dagens avhengighet av gruvedriften.

Benedikte Lindskog tror utsiktene hadde vært bedre om myndighetene hadde prioritert nomadene høyere de siste 25 årene. Veksten i økonomien har i liten grad kommet nomadene og den voksende gruppen av fattige til gode, og kjøtteksporten er fortsatt lav.

I år har prisene på kashmir og kjøtt vært lavere enn på mange år. Pengemangel gjør det vanskeligere for nomadene å beskytte seg mot vinteren ved å flytte, kjøpe høy eller bygge ly til dyrene, og staten har lite penger å bidra med. Regjeringen har lovet å legge mer vekt på vinterforberedelser i år på grunn av varselet om ekstremkulde. De økonomiske vanskene bremser vinterforberedelsene, men myndighetene har blant annet besluttet at det ikke skal kreves inn skatt fra nomadene i de vanskelige månedene de har foran seg, skriver UB Post.

Det er få gjetere som blir rike. Så er det heller ikke drømmen om pengerikdom som gjør at gjeternomadene fortsetter med den tradisjonsrike livsstilen, om enn i en noe modernisert utgave med solstrøm, mobiltelefon og motorsykkel eller bil.

– Jeg tror dette er et bedre liv enn bylivet. Her lever vi en sunnere livsstil i frisk luft, sier Altandösh.

Han gjør det han kan for at familien skal kunne fortsette å leve som gjeternomader. Samtidig sender han barna på skolen, i likhet med de fleste nomader. Han vil at de skal ha flest mulig valgmuligheter.

Datteren Shinetsetseg har allerede bestemt seg. Hun vil bli lege.

– Jeg tror det er en fordel å ha en utdannelse for framtiden, sier hun. Hun drømmer om å jobbe på sykehuset i provinshovedstaden. Det er ikke en drøm som vil gjøre henne rik, i Mongolia har ikke legene høy inntekt. Men hun ønsker å hjelpe andre, ikke minst foreldrene når de blir eldre.

I skoleferiene er barna til stor hjelp for familien. Shinetsetseg hjelper til med melking, matlaging og barnepass. Amarjargal er en kløpper med hestene, og hopper bakpå mopeden for å bli med når onkel Ikhbayar skal ut og lete etter dyrene som er på beite. Amarjargal vil gjerne leve som foreldrene når han blir voksen – hvis han ikke bestemmer seg for å bli politi. Altandösh ler litt av sønnen, som ennå er ung nok til å ha nye drømmer hver dag. Innerst inne håper han nok at sønnen skal gå i farens fotspor.

Okhinoo tror det blir vanskelig for Amarjargal å leve akkurat som foreldrene sine.

– Hvis det ikke begynner å regne mer, kommer vi til å gå tom for vann. Jeg tror vi vil måtte flytte permanent, til et område med bedre beitemarker. Det vil bli forferdelig å måtte flytte herfra. Det er her vi har røttene våre, sier hun.

Etter kommunistregimets fall har politikere fra de fleste politiske partiene gått inn for effektivisering og sentralisering av jordbruket. Noen av dem ønsker at nomadene skal organisere seg og få rettigheter til avgrensede arealer, der de kan bli bofaste og bygge opp større gårder som produserer forutsigbare mengder med landbruksprodukter.

Andrei Marin tror at dette er et blindspor for mongolsk landbruk.

– I alle mine år i Mongolia har jeg funnet maks fem personer som sier at dette er et godt forslag. Jeg mener at det er nettopp nomadenes fleksibilitet, måten de flytter etter gresset på, og muligheten til å flytte raskt til nye områder, som gjør at de klarer seg i et så krevende klima, sier han.

Mange i hovedstaden har et ambivalent syn på nomadene. På den ene siden er de stolte av den nomadiske kulturarven, som blir fremhevet i turistbrosjyrer og reisereportasjer. Samtidig mener de at det er en gammeldags form for landbruk. En del urbane ungdommer synes det er pinlig at Mongolia fremdeles er kjent som en nomadenasjon.

Men kanskje kan dette være i ferd med å endre seg, i et land som opplever at en økonomi bygget på mineralressurser ikke er bærekraftig. Marin har lagt merke til at den nåværende presidenten, som kommer fra en nomadefamilie, bruker mildere begreper om nomadene enn mange andre politikere.

Marin tror at mange kommer til å fortsette som nomader.

– Det typiske er at landbruket er en buffer-industri. Mange unge får en ganske bra utdanning, men hvis de ikke finner seg jobb er det naturlig å vende tilbake til gjeteryrket, sier han.

Amartuvshin ønsker en annen framtid for barna sine. Datteren er flink på skolen, så han håper at hun vil bli lærer eller finne et annet yrke der hun får brukt skolekunnskapen sin. Sønnen, som begynte å studere i hovedstaden denne høsten, planlegger å bli ingeniør. Men Amartuvshin tror at gjeternomadenes livsstil vil overleve.

– Det er kulturarven vår, sier han.

Skriftlige kilder: FNs klimarapporter (2014, 2007), «Mongolia: Assessment Report on Climate Change 2009, UNEP», «Natural calamities and ‘the Big Migration’: Challenges to the Mongolian health system in ‘the Age of the Market’ (Lindskog, 2014)». «Riders under storms: Contributions of nomadic herders’ observations to analysing climate change in Mongolia (Marin, 2010)», «Between Cash Cows and Golden Calves: Adaptations of Mongolian Pastoralism in the ‘Age of the Market’ (Marin, 2008)», «Climate Change Vulnerability and Adaptation in the Livestock Sector of Mongolia (Batima, 2006)» Nettsider: Montsame Mongolian News Agency, UB Post, Verdensbanken, Wikipedia, National Statistics Office of Mongolia, FNs organisasjon for ernæring og landbruk.