En nærhet som gikk tapt

| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #37, juni 2017 |

Unge gutter og jenter blir radikalisert. Årsakene er mange. Tidligere i vår viste NRK Brennpunkt en dokumentar om Ubaydullah Hussain; en norsk islamist som i 2012 ble kjent som talsperson for den islamistiske gruppen Profetens Ummah. I dokumentaren får seerne blant annet et innblikk i hvordan rekrutteringen til slike radikale islamistiske miljøer foregår. Den viser også hvordan medlemmene oppfordres til å bli «hellige krigere» – flere reiser for å kjempe med IS i Syria. Tematikken er kompleks, men brorskapet står sterkt – følelsen av endelig å høre hjemme et sted. Kan mangelen på tilhørighet der man er, være en av årsakene til at radikale, religiøse miljøer blir et alternativ?

Mangel på tilhørighet

Bjørn Grinde er for tiden ansatt som seniorforsker ved Divisjon for psykisk og fysisk helse ved Folkehelseinstituttet. Tidligere har han hatt stillinger som forsker og professor ved ledende universiteter i Norge, USA og Japan. Han er opptatt av hvordan evolusjonsprosessen har formet menneskets hjerne, og menneskers behov for tilhørighet.

– Tror du en av årsakene til at noen trekkes mot et slikt miljø er at de får dekket et behov for tilhørighet som samfunnet ikke klarer å tilby?

– Det høres fornuftig ut. Det rekrutteringen inn i slike miljøer klarer å tilby – tilhørigheten – er et kjent virkemiddel som brukes av mange. Religiøse grupper er flinke til å skape tilhørighet. Det samme gjelder et idrettslag på bygda; de skaper også en tilhørighet. Det dreier seg om å skape noe man trives med. Men de som havner i ekstremistiske miljøer er kanskje litt uheldige ved at de fant dét før samfunnet klarte å fange dem opp i noe mer egnet.

– I ytterste konsekvens; kan mangel på tilhørighet i samfunnet lede til økt polarisering og radikalisering?

– Antakelig, men jeg ville nøyd meg med å si at hvis man er frustrert, så får man en lavere terskel for å ty til vold og annen antisosial atferd. Og hvis man har mange mennesker som har det slik i et samfunn, vil noen sannsynligvis identifisere seg med grupper som tyr til ekstremistiske handlinger. På samme måte vil mennesker som er i godt humør, som regel være gode samfunnsborgere.

Psykisk og fysisk smerte

Sosial avvisning kan være en smertefull affære. De fleste har opplevd å bli avvist i større eller mindre grad; for eksempel ved å ikke bli invitert til en middag, bli dumpet av kjæresten eller bli ekskludert fra vennegjengen.

Forskning indikerer at smerten man opplever ved sosial avvisning ikke er så annerledes enn den man opplever ved fysisk skade. Forskjellige former for negative følelser er til dels knyttet til de samme nervebanene i hjernen. Et knust hjerte kan gjøre like vondt som en brukket arm.

Bjørn Grinde setter fysisk og psykisk smerte i sammenheng med hjernens straffe- og belønningssystem.

– Både fysisk og psykisk smerte aktiverer noen felles områder i hjernen. Og det samme gjelder belønning; et godt vennskap gir positive følelser beslektet med hva du opplever ved å spise sjokolade.

I en forskningsartikkel som oppsummerer tilgjengelig kunnskap om fenomenet, pekes det på at en link mellom fysisk og psykisk smerte kan virke overraskende, men at dette har en solid biologisk basis. I stedet for å lage et helt nytt system for psykologisk smerte, så integrerte evolusjonen det i hjernens eksisterende systemet for fysisk smerte. Grinde forklarer logikken som ligger til grunn for den evolusjonære utviklingen:

– Hjernens straffe- og belønningssystem er til dels uavhengig av den utløsende mekanismen. De samme nervebanene blir engasjert enten belønningen blir utløst av et vennskap eller en bit sjokolade. Tilsvarende gjelder straffefunksjonen i hjernen.

Claire Prendergast er doktorgradsstipendiat ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Hun er en del av instituttets sosialpsykologiske forskningsgruppe, og forsker blant annet på sosial ekskludering. Hun peker på at det er vanskelig å måle fysisk og psykisk smerte vitenskapelig.

– Det man egentlig måler i studier av sosial avvisning er stressresponsen, altså reaktiviteten i kroppen. Ikke smerte direkte. Men det er ingen tvil om at kronisk stress vil føre til helsemessige utfall eller uheldig atferd, sier Prendergast.

Et basisbehov

Forskningen tilsier at mennesker har et grunnleggende behov for tilhørighet. På lik linje med behovet for mat og vann, har vi også behov for trygge, langvarige relasjoner. Behovet for tilhørighet er dypt evolusjonært fundamentert.

– Har behovet for tilhørighet alltid eksistert hos mennesket?

– Jeg tror hjernens straffe- og belønningssystem først dukket opp i våre krypdyr-forfedre for drøyt tre hundre millioner år siden. Men evolusjonsprosessen har gradvis lagt inn nye funksjoner som kan aktivere systemet. I løpet av de siste fem millioner årene har sosiale relasjoner blitt viktigere for mennesket, og de har derfor fått mer å si for aktiveringen av både straff og belønning, sier Grinde.

Han forteller at et menneske som ikke kan føle fysisk smerte ofte vil dø tidligere enn gjennomsnittet. Et spedbarn trenger omsorg for å overleve. Eller for å si det med den tidligere nevnte forskningsartikkelen, som oppsummerer det slik: Mennesket har problemer med å overleve i sosial isolasjon, og det er derfor helt nødvendig å kunne føle sosial smerte.

Livskvalitet

Grinde mener imidlertid at mennesker ikke nødvendigvis er avhengige av tilhørighet for å overleve, men at det heller handler om livskvalitet:

– Vi er fleksible. Vi er faktisk så fleksible at vi kan være lykkelig mutters alene på en fjellhytte, ja til og med i en fangehule på Lhasa. Mennesket er utrolig tilpasningsdyktig, men for gjennomsnittsmennesket er det enklest å være lykkelig sammen med andre.

Mennesker er flokkdyr og har alltid levd i grupper. Men i dagens samfunn kan det av og til være vanskelig å vite hvem «flokken» er. Prendergast viser til at «global identitet» er et eksempel på et relativt nytt konsept.

– Det er ikke like distinkte skiller mellom ulike grupper i dag, slik det ofte var før, og systemet har blitt mer komplekst, sier sosialpsykologen.

Ifølge Prendergast går ikke nødvendigvis dette på bekostning av tilhørigheten. Evolusjonen har sørget for at mennesket har tilpasset seg omgivelsene.

– Vi har utviklet egenskaper for å håndtere utydelige grenser. I tillegg har vi utviklet psykologiske mekanismer for å identifisere og takle ulike former for sosial avvisning.

Angst og depresjon

– Hva skjer hvis et menneske blir utsatt for gjentatt sosial avvisning og opplever å mangle tilhørighet?

– Det er en stressfaktor og fører lett til psykiske problemer som angst og depresjon, sier Bjørn Grinde.

Biologen forteller at dagens forekomst av slike psykiske lidelser er høyere enn hva man antar var tilfelle i et typisk steinaldersamfunn. Dette er ifølge Grinde tilstander som ikke ville vært forenlig med overlevelse og reproduksjon, og som skulle vært selektert bort dersom forekomsten hadde vært like høy som den er i dag.

Mangel på tilhørighet skaper en følelse av ensomhet. Prendergast trekker også frem at det er en tydelig interaksjon mellom depresjon og ensomhet.

– Ensomhet kan beskrives som negative sosiale forventninger, og det blir således en selvoppfyllende profeti. Hvis man er ensom er man mer utsatt for å rammes av depresjon. Det ene forsterker det andre – det kan bli en ond spiral.

Trygge barn og sterk gruppeidentitet

Tilknytningsperspektivet i psykologien tilsier at hvis man klarer å bidra til at barn blir trygge, blir de også trygge som voksne. Og trygge voksne gir et trygt samfunn.

– Er det slik at hvis vi klarer å gjøre barn trygge, så er ikke avvisningen like farlig?

– Jeg tror det. Skaper du et barn med en robust psyke, så blir det også mindre sårbart. Det betyr mye for livskvaliteten. En god start gjør at barna tåler mer senere. Det dreier seg riktignok om både arv og miljø, noen individer er i større grad genetisk disponert for å utvikle for eksempel angst, sier Grinde.

– Er det også slik at avvisningen blir mer truende hvis barna allerede står alene?

– Absolutt. Det gjør kanskje ikke noe om én person avviser deg, hvis du har fem andre gode venner.

Prendergast understreker betydningen av gruppeidentitet.

– Å ta del i et fellesskap med en sterk gruppeidentitet kan fungere som beskyttelse mot sosial avvisning. Hvis du er medlem av en heavy-metal gruppe er det ikke nødvendigvis så farlig om du ikke blir akseptert av en annen gruppe i lokalsamfunnet. Behovet for tilhørighet er allerede dekket.

Ekstreme handlinger

På samfunnsnivå bekymrer mange seg over radikale grupperinger. Man vet også at mennesker som er utsatt for mye sosial avvisning i noen tilfeller kan være mer tilbøyelige til aggressiv og voldelig atferd.

– Kan ønsket om tilhørighet gjøre mennesker i stand til å delta i handlinger de ikke ellers ville gjort?

– Ja, det tror jeg, sier Bjørn Grinde.

– Man kan manipulere folk til å utføre handlinger som er ekstreme både på godt og vondt, som for eksempel å begå drap eller å ofre sitt eget liv.

Han forteller at det samme har vært gjeldende til alle tider – i mange ulike grupperinger:

– Mange av de samme mekanismene var i sving i motstandsbevegelsen i Norge også; de følte et fellesskap og tok noen sjanser. Således er ønsket om tilhørighet gjeldende i idrettslaget, i menigheten og i IS. Men vi har meninger om hvor gunstige forskjellige grupperinger er – både for individet og for samfunnet.

Claire Prendergast setter ekstreme handlinger i sammenheng med en undertrykt «fight-or-flight» respons.

– Et barn som blir mobbet i skolegården vil oppleve psykisk smerte, men vil ofte måtte forbli i de samme omgivelsene. Konfrontasjon er sjeldent et godt alternativ og det finnes ingen annen utvei - dermed «overgir» barnet seg.

– Kan ekskludering over tid føre til et ønske om hevn – for eksempel via ekstreme handlinger?

– En person som blir ekskludert vil føle seg overflødig, mindreverdig og såret, og evnen til selvregulering svekkes. Noen ganger kan hevn fremstå som den beste løsningen i et forsøk på å lindre egen smerte. Ønsket om hevn kan således forstås som et resultat av en undertrykt «fight»-respons, altså en «arrested fight». Ytre handlinger – som hevn – bidrar dermed til å balansere en innvendig smerte.

Prendergast forteller at radikale grupperinger tilbyr nettopp dette – både tilhørighet og hevn. Ekstreme handlinger er således et mulig utfall av en undertrykt «fight-or-flight» respons over lang tid – selv om det ikke er et vanlig utfall.

Et ensomt samfunn

– Er det noen trekk ved dagens samfunn som kan forklare en ugunstig utvikling?

– Vi mennesker burde være tett knyttet til hverandre, men det er ikke tilfellet. Jeg har inntrykk av at det i dagens politiske og sosiale kontekst eksisterer en frykt for å være avhengig av samfunnet. Vi skal være en del av det, men ikke avhengige av det. Det er en rådende individualistisk agenda, og det legger et enormt press på individet. Slik jeg ser det, er det imidlertid en gråsone mellom avhengighet til samfunnet og nødvendig sosial støtte, sier Prendergast.

Grinde er også bekymret over at vi ikke lenger har den samme tilhørigheten, altså sterke bånd til et mindre antall mennesker.

– Forskning vi har gjort på søskenflokker belyser dette. Vi fant at det å ha eldre søsken i mindre grad korrelerte med forstadier til psykiske problemer. Det er ting som tyder på at dagens samfunn sliter med å sørge for sosial tilhørighet. Vi blir lett isolerte – og det er en bekymringsfull tendens.

– I dagens samfunn er det et økende fokus på selvrealisering. Legger samfunnet til rette for at noen skal bli vinnere – og at andre derfor må bli tapere?

– Det ligger i menneskets natur å prøve å hevde seg selv. I likhet med mange andre dyr som lever i grupper har også vi en tendens til å danne et hierarki. Noen havner øverst og noen nederst. En fordel med dagens situasjon er at det fins så mange arenaer å hevde seg på, sier Grinde.

Større ulikheter

Bjørn Grinde forteller at stammesamfunnene hadde større grad av likhet enn det vi ser i dag. Livet var preget av samarbeid, og for å få til et samarbeid var de avhengig av at alle fikk noe igjen. I dag stimulerer vi i stor grad de kompetitive sidene ved menneskesinnet. Den gangen var det imidlertid lite som var verdt å eie – alle hadde tilgang til de samme ressursene – dermed var det mindre grunn til å skulle hevde seg selv. Likevel var det nok noe konkurranse også i steinalderen, påpeker Grinde; for eksempel om tilgang på ektefeller.

– Vi har et samfunn der det ligger i kortene at det blir større ulikheter. Norge skårer på topp på livskvalitet – vi er kåret til verdens lykkeligste nasjon. En viktig grunn til at vi gjør det så godt, er at vi har relativt små forskjeller mellom fattige og rike. Det er større forskjeller i USA, og i mange utviklingsland, enn det er i Skandinavia.

– Økt forekomst av angst og depresjon. Radikaliserte grupperinger. Hva er løsningen?

– Det er neppe én løsning, men jeg tror det vil hjelpe om vi klarte å bygge et samfunn med sterkere sosiale relasjoner. Samt å gi barna våre en trygg oppvekst, fortrinnsvis med flere nære, jevnaldrende kontakter.