Menneske & maskin

Det er onsdag kveld en varm dag i mai. På Bislet i Oslo skinner solen, og lukten av grillmat smyger seg inn gjennom det åpne takvinduet. På Teknologihuset sitter rundt 30 mennesker på rad og rekke. De har kommet for å være med på Norges første chip-implantatparty. Fremst i rommet står den svenske biohackeren Hannes Sjöblad og forteller om hvordan hverdagen hans har fortonet seg etter at han, for to år siden, fikk satt inn en NFC-chip – en brikke som kan lagre data og overføre data trådløst – i hver hånd. Brikken er ikke større enn et riskorn, men Sjöblad bruker den blant annet som nøkkel og som adgangskort til treningsstudioet han bruker. Han kontrollerer chipen ved hjelp av en app på telefonen sin.I prinsippet kan det meste av informasjon legges inn på brikken, og det blir mer og mer populært å erstatte nøkler, kort, visittkkort, USB-lagring og andre ting med en chip i hånden.

– Det er bare et tidsspørsmål før noen av bankene kaster seg på bølgen og åpner for at også bankkortinformasjon kan puttes inn i chipen. Det samme tror jeg komme til å skje med passinformasjon, sier Hannes Sjöblad.

Chipen kan imidlertid hackes. Derfor anbefaler Sjöblad at man ikke legger sensitive opplysninger inn i brikken.

Innenfor legevitenskapen er ikke bruk av chip noe nytt. Å operere inn en brikke som kontinuerlig måler blodsukkernivået hos diabetes-pasienter har samme funksjon som manuell blodsukkermåling, som skjer ved hjelp av blod og måleapparat. Allerede i 1958 ble den første pulsgeneratoren, eller pacemakeren, operert inn i et menneske. En chip kan også inneholde informasjon om blodtype og medisiner vi bruker, slik at helsepersonell raskt kan få tilgang til informasjon.

Heller ikke i dyreriket er chip-ene noe fremmed fenomen. Hvis kjæledyret har fått operert inn en brikke, kan eieren raskt spore opp sin firbente venn dersom den skulle finne på å stikke av.

På chip-implantatpartyet i Oslo forklarer imidlertid Sjöblad at det ikke er mulig å finne mennesker med chip på samme måte som man gjør med dyr. NFC-chipen sender ikke ut signaler, og kan derfor ikke spores.

I dokumentaren «Fremtidsmennesket» i Plot #37, skrev vi om transhumanisme – et fenomen som er blitt omtalt som det neste steget for menneskeheten. Målet er å bruke teknologi for å bedre den menneskelige organismen – både mentalt og fysisk. Sagt med andre ord: Ved hjelp av teknologi skal menneskene bli bedre, friskere og smartere vesener.

I forrige utgave oppsøkte vi forskere, aktivister og entusiaster i Storbritannia og Norge. I denne artikkelen snakker vi med mennesker som har tatt steget og latt teknologien ta bolig i egen kropp, vi møter en nordmann som vil la seg fryse ned etter sin død og vi snakker med kritikerne. Hvor går grensene mellom mennesket, det menneskelige og teknologi?

Transhumanisme vinner terreng verden over, og finnes i mange variasjoner. Den delen av transhumanismen som handler om å sette inn digitale implantater for å forbedre, endre og måle kroppen, kalles biohacking.

Mens hackere som jobber med datasystemer modifiserer IT-systemer, jobber biohackere med bioteknololgi og biologiske systemer som bakterier, planter, dyr eller mennesker utenfor tradisjonelle laboratorier.

Det finnes biohackere som ikke definerer seg som transhumanister, men mange i miljøet oppfatter seg selv som en del av en bevegelse som kjemper for fri flyt av informasjon og kunnskap.

Hannes Sjöblad har vært engasjert i den svenske biohackerbevegelsen de tre siste årene. Han er grunnlegger av organisasjonen BioNyfiken, og leder for organisasjonen Människa Pluss. Han forteller om en stadig økende interesse for biohacking og transhumanisme i Sverige. Stadig flere er villige til å eksperimentere med og utforske teknologi i egen kropp, og det er god balanse i alder, kjønn og utdanning hos de aktive medlemmene i miljøet:

– Den forenende faktoren er at de ikke er redde for teknologi. Vi lever i en veldig teknologisk tid, og mange mennesker begynner å forstå at man må følge med på trendene, sier Sjöblad, og forklarer at de ser på seg selv som en folkebevegelse, en motkraft til store aktører.

– Vi vil at hackere og aktivister skal lære ny teknologi. Det er det som driver meg; jeg ønsker å demokratisere teknologien.

I et annet hjørne av rommet er Jowan Österlund i gang med forberedelsene til høydepunktet på implantat-partyet. Österlund er grunnlegger av selskapet Biohacks International, et selskap som blant annet jobber med utvikling av bio-implantat.

Et bord blir omhyggelig desinfisert, og dekket med utskiftbart papir. Blå plasthansker, plaster og noe som likner på en stor, litt gammeldags sprøyte legges fram på papiret. Når Hannes Sjöblad er ferdig med å fortelle, skal flere av de frammøtte få satt inn en NFC-chip i hånden.

Først ut er Thomas Henriksen, initiativtaker til arrangementet. Han plasserer hånden på bordet. Österlund rengjør området mellom tommel og pekefinger.

– Pust først inn, og så helt ut, sier Österlund, og gjør klar sprøyten.

Han klyper litt i hånden til Henriksen, før han plasserer sprøyten som inneholder chip-en mellom tommel og pekefinger og trykker til. Det er over på bare noen sekunder. Folkemengden som har samlet seg rundt for å se, klapper. Så setter nestemann setter seg i stolen.

– Mange synes chiping kan virke ubehagelig eller ekkelt, men egentlig er det ikke verre enn å ta hull i ørene. Jeg tror det er noe folk kommer til å endre syn på etter hvert. Vi har allerede vaksiner i kroppen, det er et eksempel på transhumanisme. All teknologi som direkte øker våre evner, går inn under transhumanisme. Forskjellen i dag er at vi har større finkontroll og muligheter til å tilfredsstille ønskene våre, sier Thomas Henriksen, som er selverklært transhumanist. Han definerer bevegelsen som viljen til å bruke teknologi til å forbedre mennesket:

– Hva forbedring er, kan sies å være subjektivt. Jeg ser transhumanisme som en -isme som i prinsippet er uten en spesiell politisk vinkling, med mindre man integrerer den i andre politiske orienteringer. Jeg syns transhumanisme skal være for alle. For min egen del har jeg alltid vært opptatt av å kunne bestemme selv hva som skal skje med meg fysisk.

Henriksen opplever få negative holdninger til transhumanismen, og forteller at transhumanisme får stadig mer oppmerksomhet også i Norge:

– Jeg er positivt overrasket over hvor mange mennesker som dukket opp på dette arrangementet. Det vitner om at transhumanisme er noe som når fram til flere folk og blir større og større. Miljøet i Norge er ikke så stort, men det har vært mer oppmerksomhet rundt dette nå det siste året, noe som gleder meg. Det viktigste i dag er ikke at alle er enige med meg, men at vi som samfunn begynner å ta det seriøst.

Mens vi står og snakker, kommer en annen sentral person fra det norske transhumanstmiljøet bort til oss, også han med nyinnsatt chip i hånden. Erik Magnus Skår jobber som sikkerhetsvakt på Gardermoen og er en av de aktive medlemmene i Facebook-gruppen Norske Transhumanister. Han er i ferd med å etablere et transhumanistisk trossamfunn, og planlegger å starte registreringen av dette denne høsten:

– Det begynte som en idé, en litt kuriøs greie. Men noe av poenget er også det å prøve å gi et alternativt verdisyn som står utenfor vårt tradisjonelle, monoteistiske verdisyn, og i kontrast til naturreligionene som har fått et oppsving siden 70-tallet, sier Skår.

Han forventer ikke at så mange kommer til å melde seg inn, men han tror det er en del som er fascinert av transhumanisme, selv om de ikke identifiserer seg som transhumanister. Selv regner han seg som en pragmatisk transhumanist, og mener det norske transhumanistmiljøet er polarisert i to leirer:

– De som har fantastiske visjoner om å eksistere i flere dimensjoner, og de som er mer opptatt av ting som er typisk mer Deus Ex, sier han, med henvisning til internettfenomenet Deus Ex, som kretser rundt et spill hvor premissene går ut på at man kan bytte ut kroppsdeler med mekaniske versjoner som er bedre.

– Skal man bli tatt seriøst må man ha en pragmatisk tilnærming til ulike problemstillinger og spørsmål som kommer opp i den transhumanistiske tenkningen, resonnerer Skår.

Den spansk-britiske kunstneren Neil Harbisson har tatt biohacking et steg lenger enn det vi ser på chip-implantat partyet i Oslo. I 2006 fikk Harbisson, som er født med en sjelden form for fargeblindhet som gjør at han ser verden i grått, hvitt og svart, operert inn en antenne i hodet. Antennen gjør det mulig for ham å oppleve farger, både de som er synlige og usynlige for menneskeøyet, gjennom lydbølger. Antennen er tilknyttet internett, og gjør det også mulig for Harbisson å motta bilder, film, musikk og telefonsamtaler via telefoner eller satellitter direkte inn i hodet.

Men selv om han av mange defineres både som transhumanist og verdens første post- menneske, er ikke dette beskrivelser som Harbisson selv identifiserer seg med:

– Jeg definerer meg ikke som transhumanist, eller som innenfor transhumanismens filosofi. Jeg syns mange transhumanister definerer modifikasjoner av kroppen som noe som gjør dem til supermennesker, eller overlegne skapninger. Jeg liker ikke denne definisjonen, mine ekstra sanser og organer gjør meg ikke noe bedre enn andre, sier Harbisson på Skype fra USA.

Han forklarer at han ser seg selv som et individ i en ny, transbiologisk art:

– Begrepet menneske definerer meg ikke lenger. Mennesker har ikke antenner, eller ultrafiolett syn. Dette er egenskaper jeg deler med andre arter, og jeg definerer derfor meg selv som et individ i en transbiologisk art.

Etter å ha malt symfonier, hørt malerier, komponert menneskeansikter og kledd seg etter akkorder i 11 år, har Harbisson blitt vant til lyden av farger. Men det var først da han begynte å drømme i farger at han virkelig følte at antennen var blitt en del av kroppen, og at fargelydene var blitt en forlengelse av sansene:

– Jeg føler meg ikke som en bruker av teknologi, jeg er teknologi. De nye sansene mine har endret måten jeg ser på meg selv, kroppen min og livet på. Jeg kan oppleve ting som jeg aldri før hadde forestilt meg. I og med at sansene bare blir bedre og bedre med årene, er ikke lenger aldring noe jeg ser på som noe negativt. Nå vet jeg at en del av meg kommer til å fortsette å utvikle og forbedre seg, sier Harbisson, som er den eneste i verden som er registrert som cyborg, en person som er delvis menneske og delvis teknologi, hos et lands myndigheter:

– Egentlig er det ikke lov med elektroniske artikler på passbilder, men jeg insisterte på at antennen faktisk er en del av kroppen min. Til slutt gikk de med på det, og anerkjente meg som cyborg.

I 2010 grunnla Harbisson, sammen med Moon Ribas, organisasjonen Cyborg Foundation. Formålet er å hjelpe flere mennesker til å oppfylle drømmen om å bli cyborgere – å hjelpe dem ut av skapet. Gjennom organisasjonen møter Harbisson mange mennesker som identifiserer seg selv som cyborgere uten å ha en cyborgkropp:

– Noen av dem lengter etter å få en kropp som matcher identiteten deres. Men å velge hva slags art man vil være, er ikke bioetisk akseptert ennå. Vi kan trekke paralleller til transkjønnethet. Tidligere var det ikke lov å velge sitt eget kjønn. Nå er det lov, og jeg tror neste steg i prosessen er å få velge hvilken art man ønsker å være.

Teknologiutviklingen foregår på mange felt. I USA er forskere ved University of Southern California i ferd med å teste en minnebrikke som skal erstatte hippocampus, et område i hjernen som er viktig for hukommelsen. Så langt er brikken testet på 12 epilepsi-pasienter som allerede har operert inn elektroder i hjernen for å regulere anfall. Lykkes forskerne i å erstatte hipocampus, vil det kunne bedre livsvilkårene til mennesker med sykdommer som angriper hukommelsen. Men biohacking åpner også for mange avanserte farer. Enheter som samler inn mye helsedata om brukeren kan for eksempel være svært farlige om uvedkommende får tilgang til dataene.

Ved amerikanske DARPA, Defense Advanced Research Project Agency, er forskere i full gang med å skape såkalte «robotsoldater» ved hjelp av en chip i hjernen. Chipen skal kunne knyttes trådløst til datamaskiner, slik at soldaten – et levende menneske – skal kunne få informasjon formidlet direkte til hjernen. Det kan eksempelvis være data om fiendens posisjon, kampinstrukser eller liknende. Havner denne typen teknologi i gale hender, kan imidlertid resultatet bli fatalt.

Flere av verdens anerkjente tenkere er da også kritiske til transhumanistbevegelsen. Francis Fukuyama, en konservativ statsviter ved Stanford-universitetet, har kalt transhumanismen en av verdens farligste ideer.

Folk i det tradisjonelle akademia er for konservative, mener forsker ved Universitetet i Coventry, Kevin Warwick. Han forsker på grensesnitt mellom datasystemer og det menneskelige nervesystemet, med seg selv som forsøkskanin. Han var det første mennesket som testet implanterte brikker for radiofrekvensindentifikasjon, RFID-brikker. Den 23 X 3 millimeter store chip-en aktiverte elektroniske apparater ved å sende ut unike identifiseringssignaler kun ved hjelp av radiofrekvenser.

Dette er en metode for å lagre og hente data, og med brikkene i kroppen kunne han blant annet kontrollere lys og åpne dører i bygningen han jobbet i:

– I 1998 var dette alt annet enn dagligdags kost, og eksperimentet fikk mye oppmerksomhet. Nå er transhumanisme og cyborgisme mer dagligdags for folk flest, sier Warwick.

I 2002 fikk han implantert et nevralt grensesnitt som ble koblet opp til hans eget nervesystem. De hundre elektrodene i Warwicks kropp resulterte i at han klarte å sende ut signaler fra sin egen kropp som fjernstyrte en robotisk hånd. Hånden etterlignet bevegelser som Warwick gjorde med sin egen arm. Den var i England, mens Warwic satt på Colombia-universitetet i USA:

– Hjernen min var altså i USA, mens deler av kroppen som jeg kunne sende signaler til, befant seg i England. Det var først da jeg innså hvor omfattende denne oppdagelsen er. Dette betyr i praksis at menneskekroppen kan ha ekstra lemmer, eller bygninger, som blir en del av kroppen, forklarer Warwick, som forteller at forskningen også er blitt et familieanliggende.

For noen år siden fikk også konen hans operert inn et nevralt grensesnitt i sin kropp. Warwick forteller at de har lykkes med å sende signaler til hverandres kropper:
– Da konen min lukket hånden, mottok hjernen mitt et signal. Neste steg blir å sende signaler fra hjerne til hjerne – en form for telepati. Dette tror jeg er noe folk kunne tenke seg å gjøre, tenk hvilke muligheter dét åpner for, sier Warwick, som på av mange omtales som en kontroversiell forsker. Selv mener er han av en annen formening. Han mener at konservative holdninger innenfor akademia fungerer som bremseklosser for den fremtidige forskningen:

– I akademia er det allerede så mange tradisjonelle måter å gjøre ting på. Det er mange etablerte oppfatninger som det er vanskelig å endre på. Det er for eksempel vanskelig å finne vitenskapelige tidsskrifter som vil publisere artikler om transhumanisme. Artikler som sendes inn kommer ofte i retur med beskjed om at temaet faller utenfor tidsskriftets område.

Scenarioet der telepati skjer hjelp av teknologi er blitt skildret også i kunsten, blant annet i operaforestillingen «Elysium», skrevet av Rolf Wallin og Simen Svale Skogsrud. I forestillingen blir vi kjent med fremtidens mennesker, som ved hjelp av en datachip kan dele tanker, sanseinntrykk og følelser med hverandre. Den transhumane kroppen kan ikke brytes ned av sykdom eller død, og i stykket er verdensfred og global velferd et faktum. Selv om dette kan høres ut som en forlokkende tanke, ønsker menneskene i forestillingen seg en annen virkelighet. Operaen utforsker hva det vil si å være menneske. Er vi egentlig mennesker dersom vi fjerner konflikt, lidelse og sorg?

Tidligere generalsekretær i Naturvernforbundet og rektor ved Nansenskolen, Dag Hareide, har gjennom flere år fordypet seg i transhumanisme. Med utgangspunkt i historiker og forfatter Yuval Hararis definisjon av transhumanismens målsetninger – bli udødelig, bli konstant lykkelig og bli gud –, omtaler Hareide deler av transhumanismen som totale utopier som gjenskaper gamle religiøse temaer:

– Jeg tror ikke mennesket er skapt gjennom evolusjonen for konstant lykke. Frykt og ubehag er nødvendig for å overleve. I dette inngår bekymring for andre og deg selv. Den vanligste måten å oppnå konstant lykke på i dag, er gjennom rusmidler og «lykkepiller». Det har hittil ført med seg såpass mye kriminalitet og annen lidelse, at det neppe kan sies å være en farbar vei.

Transhumanisme er noe mer enn vanlig teknologioptimisme, sier Dag Hareide, og viser til at man ikke kan snakke om transhumanisme uten å trekke inn transcendens – det overnaturlige og oversanselige –, samt overskridende etiske og religiøse elementer. I februar hadde han essayet «En teknologisk himmel» på trykk i Morgenbladet:

«De som arbeider frem de teknologiske overskridelsene, har nok bare unntaksvis et helhetlig syn på det fremtidens menneske og samfunn som de er med på å skape. De ser helst det nære som å helbrede en sykdom eller skape et nytt våpen. Det er også sjelden man finner klare verdiprioriteringer. Det meste skjer der penger er tilgjengelig og forskere vil lykkes i sin karriere. Det finnes en liten gruppe mennesker som prøver å gi et konsekvent og krast svar på dette. De tror på singulariteten, og kalles gjerne transhumanister. De vil ta kontroll over evolusjonen og utvikle en radikalt endret utgave av homo sapiens: det posthumane menneske. En ny transbiologisk art», skriver Hareide.

Han trekker flere paralleller mellom det vi kjenner som tradisjonell religion, og transhumanismen som bevegelse. På samme måte som religiøse ideer og politiske ideologier kan utvikle seg til å bli totalitære, menneskefiendtlige systemer, frykter Hareide at det samme kan komme til å gjelde transhumanismen:

– Transhumanisme har mange av de samme totaliserende og transcenderende elementene som vi har opplevd med sekulære bevegelser i forrige århundre, som også påsto seg å bygge på vitenskapen. Jeg er særlig redd for den religiøse delen av transhumanisme. Ved å gå inn for å skape en ny art, blir du en gud med liten g, sier Hareide.

Han syns mange transhumanister er sløve når det kommer til tanken om rettferdighet:

– Prioriteringene i teknologien foregår i den rike overklassens boble. Ser de ikke hvordan teknologien allerede øker ulikheten i verden?

Transhumanismen blir ofte omtalt som kald og litt uhåndgripelig.

– Jeg ser et behov for å gjøre begrepet litt varmere ved å knytte det opp mot mer allmennmenneskelige tanker og ideer som mennesker har hatt i århundrer, sier Ole Martin Moen når vi møter ham i kantinen på Georg Morgenstjernes hus på Universitetet i Oslo.

Moen er ansatt ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk. Her leder han et prosjekt som vil finne etiske grenser for hva som kan kjøpes og selges. Selv om hans meninger om transhumanisme på mange måter skiller seg fra Hareides syn, er han enig i at det finnes mange likhetstrekk mellom transhumanisme og religion:

– Det er ingen åpenbaringer eller tro på noe overnaturlig i transhumanisme, så på den måten har transhumanismen lite til felles med religion. Men den har noe av den samme optimismen når det kommer til forestillingene om hva som kan skje etter dette livet, sier Moen.

I Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring (21,4), kan man lese: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Moen sier løftene som gis i dette verset samsvarer med hans egne ønsker for fremtiden:

– Transhumanismen setter som mål det menneskeheten har hatt som mål veldig lenge: nemlig evig liv, og frihet fra all smerte. Allerede innenfor gresk mytologi finner man forestillingen om ungdomskilden som man kan drikke av for evig ungdom. Senere ser man den kristne forestillingen om paradiset. Så i bunn og grunn handler det om å ta verdier som mange allerede er enige om, og å søke å realisere dem ved hjelp av teknologi, sier Moen.

Han mener at den største forskjellen mellom religion og transhumanisme ligger i at religiøse mennesker mener det er Gud som sitter på nøkkelen til evig liv, og bruker bønn som middel for å komme dit, mens transhumanister mener at veien dit går gjennom nanoteknologi og kunstig intelligens:

– Transhumanisme er en forlengelse av det medisinen allerede gjør, nemlig å hindre lidelse og død. Men transhumanisme går inn på religionens territorium på en annen måte enn hva legevitenskapen gjør. Kanskje kritikken handler om at de ser transhumanisme som en trussel mot religion? Jeg tror det er lidelse og død som grunnen til at folk er religiøse i utgangspunktet, og da kan man jo tenke seg at det kan oppstå en frykt for at transhumanismens skal ta over religionens rolle på sikt.

Rundt det venstre håndleddet sitt har Ole Martin Moen et lite metallarmbånd med tall og bokstaver inngravert. Kanskje kan vi kalle det hans plan, eller håp for den uoverskuelige fremtiden. For fire år siden bestemte nemlig Moen seg for å la seg fryse ned etter sin død, i håp om å kunne vekkes til liv igjen dersom man i framtiden har en teknolog som tillater dette. Armbåndet inneholder informasjon om hvordan kroppen skal tas hånd om etter hans død for å oppnå dette, og Moen er i dag en av 1500 mennesker som har sikret seg rettigheter til ordningen.

Han hadde lenge vært interessert både i teknologi og filosofi, da han for seks år siden var gjestestudent ved Universitetet i Oxford, men han hadde ikke tenkt så mye på menneskehetens framtid. Men i Oxford fattet han interessen for transhumanisme:

– Hvor fremtiden går har noe å si for dem som kommer etter oss, og kanskje også for oss? Jeg ble mer og mer klar over at det er viktig å snakke om hva som kommer til å skje med menneskeheten i fremtiden. Hvor er menneskeheten om en 40-50 år? Hva er det som gjør en god fremtid god, og en dårlig fremtid dårlig? Jeg fikk øynene opp for det potensialet som ligger i den teknologien vi har, forklarer Moen.

Han var rundt 26 år gammel da han begynte å interessere seg for temaer som kryonikk; å la seg fryse ned etter sin død i håp om at det finnes en fortsettelse etter døden.

Teknikken for å fryse ned menneskekroppen ned til minus 196 grader – kryonikken – ble funnet opp av Robert Ettinger i 1962. Målet er å holde kroppen nedfrosset fram til man har funnet opp en teknologi som kan forlenge livet, eller kurere sykdommer den nedfryste kroppen har hatt. Enn så lenge er kryonikk et lite fenomen. Rundt 250 mennesker har latt seg fryse ned siden den første gjorde det i 1967, men ingen har så langt blitt vekket opp.

I korte trekk er planen for Moens kropp slik: Dersom Moen dør utenfor USA, blir han fraktet i luftambulanse til kryonikkforeningen Alcor i USA, hvor kroppen hans blir lagt i en tank med nitrogen som holder -196 grader. Vannet i kroppen hans vil bli blandet med en frostvæske for å motvirke iskrystaller. Moen har i dag en livsforsikring med en dekning på 500.000 dollar, noe som er nok til å frakte ham til Alcor og holde ham nedfryst til en eventuell teknologi som kan forlenge livet hans oppdages. Men – på tross av både planlegging og økonomisk investering, er Moen ikke overbevist om at kryonikk vil fungere:

– Personlig tror jeg det er mindre enn 50 prosent sjanse for at man kommer til å lykkes. Det er mye som skal klaffe for at kryonikk skal virke, og jeg er slett ikke overbevist om at man en dag vil komme fram til en teknologi som skal føre til dette. Men enn så lenge er kryonikk det nest verste alternativet etter døden. Alternativene begravelse eller kremasjon funker i hvert fall ikke. Det handler ikke om at jeg har så spesielle verdier, det handler bare om at jeg heller vil leve enn å dø.

I kjelleren til en brillebutikk i Oslo sentrum møter jeg igjen dataingeniør Sukvinder Singh Jhotti, en av dem som var til stede på implantatpartyet i Oslo og fikk en chip i hånden.

Han driver en øyeklinikk sammen med sin kone, og jobber også med å utvikle appen The Human Operating System, en app med kunstig intelligens som har til hensikt å ivareta brukernes menneskerettigheter og virke for FNs 17 bærekraftsmål. Han er opptatt av desentralisering av makt og mener teknologi må bli tilgjenglig for alle.

På hodet bærer Singh en turban, et tegn på at han er en sikh. Selv om transhumanisme ofte kritiseres av religiøse mennesker, ser ikke Singh noen motsetning mellom det å være religiøs og det å være transhumanist. Han trekker i stedet paralleller mellom troen sin og dagens teknologiske utvikling:

– Skapelsen stoppet aldri opp. Vi beskriver den ofte som en hendelse som har vært, men jeg ser det som en kontinuerlig prosess. En hendelse som skjer daglig. Det at det blir kreert noe nytt, er bare et tegn på skapelse. Transhumanisme er en gradvishet, ikke en plutselighet. Mange innser ikke den langsiktige trenden, og blir skremt av at noen setter inn en chip i hånden sin. Jeg ser det som en fortsettelse av skapelsen. Vi hadde ikke kommet hit vi er i dag hvis ikke skapelsen hadde kommet dit, sier Singh.

Sikhismen deler grunnleggende trekk både med buddhismen, hinduismen og sufisme, for eksempel i læren om reinkarnasjon og karma. Singh ser flere likheter mellom den teknologien vi har i dag og fenomener i hans egen religion.

– Jeg tror ikke vi finner opp noe annet enn det som allerede finnes i naturen. Det finnes jo allerede et skyfenomen for mennesker - kanskje det mange kaller himmelen. Ingen av oss har noen gang fått til å stoppe oppfinnelsen av radio, tv eller pc. Det er skaperverket som jobber, det er ikke du eller jeg som jobber. Vi, og alt vi gjør, er en del av skaperverket, mener Singh.

Menneskeheten deles inn i ulike tidsfaser i sikhismen, og Singh er overbevist om at vi nå befinner oss i en siste fase der mennesket blir erstattet. Han mener at det siden den industrielle revolusjon har pågått en gradvis utskiftning av menneskearten homo sapiens, og at vi nå er i ferd med å utvikle oss til Homo Sapiens 2.0.

Singh ser en fare i at raskere og bedre teknologi medfører at mennesker kan bli utdanket av sitt eget spill, og mener menneskene må ta grep for å ikke bli utkonkurrert av teknologi de selv har skapt:

– Det vi nå ser, er fødselen av en ny livsform som kan ta over for den livsformen vi kjenner i dag.