– Arbeid er mulig, uansett diagnose

Er du norsk og har en psykoselidelse, har du ni ganger mindre sannsynlighet for å være i jobb enn i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Det går fram av en rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) kom med for noen år siden.

Vi har altså lav arbeidsdeltakelse blant personer med psykiske lidelser, samtidig som vi har mange jobbspesialister, mye helsepersonell og mange andre hjelpere.

– Så det er noe vi ikke gjør helt riktig, konstaterte psykolog June Ullevoldsæter Lystad da hun innledet om arbeid og psykiske helse på Velferdkonferansen fredag i forrige uke.

Lystad er forsker ved Oslo universitetssykehus og forsket mye på psykisk helse og arbeid.

Lave forventninger

Den lave arbeidsdeltakelsen blant personer med alvorlige psykiske lidelser kan henge sammen med lave forventninger til at de som tilhører denne gruppen, vil være i stand til å jobbe.

– Det er ofte slik at personer med psykoselidelser ikke regnes som aktuelle for arbeidslivet. Ikke nødvendigvis av onde hensikter, men man er redd for at stress og økt bekymring skal føre til forverring av sykdommen, sier Lystad.

Hun mener slike holdninger kan finnes både i helsevesenet og i Nav, og at det kan bunne i et ønske om å beskytte de mest sårbare. Hun har forståelse for et slikt ønske, men mener samtidig at det kan bli en barriere for arbeidsdeltakelse.

– Det er å brolegge veien ut av arbeidslivet med gode intensjoner. Det kan fort bli en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av, sier hun.

De som har en psykisk lidelse, ønsker selv å jobbe, påpeker Lystad.

– Spør man personer som med en tidlig psykoselidelse om hva som er viktige mål for dem, så er det arbeid og andre forholdt relatert til funksjon. Det er jobb, det er utdanning, det er sosiale relasjoner.

Lystad viser til en undersøkelse der ønske om symptombedring kom helt nede på niende plass.

Arbeid er viktig

Arbeid er viktig for alle, enten vi har en psykisk lidelse eller ikke, understreker Lystad.

– Arbeid er det som markerer overgangen fra ung til voksen, eller fra utdanning til arbeidslivet, til voksenlivet. Det er en kilde til følelse av personlig verdi, det gir struktur og mening. Det tror jeg vi alle har kjent på i disse koronatider, når vi i større eller mindre grad har sittet på hjemmekontor. Det er ikke enkelt å strukturere hverdagen på samme vis uten et sted å gå til, sier hun.

– Arbeid gir oss rett og slett et identitetsgrunnlag. Det vi gjør, sier noe om hvem vi er. Det er ofte det andre de du møter, spør deg om. Det første er hva du heter, og så er det hva du driver med.

Arbeid er også en inntektskilde, og det bidrar til økt selvfølelse, til sosial deltakelse og inkludering, tilføyer Lystad. Hun påpeker at det er en klar sammenheng mellom ensomhet og psykisk uhelse og at arbeid er en motgift mot det.

– Derfor er det veldig mye som taler for at arbeid er noe også vi i behandlingsapparatet burde drive med, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Arbeid er helsebringende

Mye forskning er gjort på hvilken effekt arbeid har på psykiske lidelser generelt og psykoselidelser spesielt. Og dette er noen av de positive effektene man har funnet av å delta i arbeidslivet:

• Arbeid gir nedgang i symptomer, blant annet reduserte angst- og depresjonssymptomer
• Arbeid fører til bedre håndtering av økonomi og andre praktiske forhold
• Arbeid fører gjerne til redusert alkohol- og rusinntak
• Arbeid fører ofte til økt motivasjon for å følge opp behandling eller ta medisiner, fordi jobben er viktig.
• Objektiv og subjektiv livskvalitet øker gjennom arbeid.

– Å komme ut i ordinært arbeid bidrar verken til vesentlig økning i stress, eller tilbakefall i form av symptomforverring eller innleggelser. Det er ingen empirisk begrunnelse for å ekskludere personer med psykisk lidelse fra det ordinære arbeidslivet, heller ikke personer med psykoselidelser, konstaterer Lystad.

Jobbmestrende oppfølging

At arbeidsdeltakelse ikke bare ikke bare er ønskelig, men også er mulig, viser erfaringer med «jobbmestrende oppfølging». Det er et tilbud til personer med alvorlige psykiske helseproblemer, der målet er å komme ut i ordinært arbeid.

Deltakerne i tiltaket får tett oppfølging av jobbspesialist samtidig de får hjelp til å håndtere helseproblemene.

June Lystad og andre forskere har fulgt dette tiltaket i fem år, og resultatene er svært gode, forteller hun.

– Det vi finner, er at folk kommer ut i jobb. Ikke alle kommer ut i ordinær jobb, men 75 prosent står i en eller annen arbeidsaktivitet. Fem år etter at de startet, er fortsatt én av fire i ordinær jobb, og omtrent like mange er i annen arbeidsaktivitet. Så man klarer å bli stående i jobb.

Forskerne har sammenlignet med en gruppe som ikke har fått et slikt tilbud, og konklusjonen er klar.

– Hvis man ikke aktivt går inn og tilbyr arbeidsrehabilitering og jobbstøtte, så skjer det ingen ting, sier Lystad.

Basert på erfaringene med blant annet jobbmestrende oppfølging, er hun klar i sin konklusjon.

– Arbeid er mulig, uansett diagnose. Det er også mulig å stå i arbeid over tid ved riktig og langvarig støtte.

God helseøkonomi

Forskerne finner ingen forverring i symptomer for dem som har får et tilbud som jobbmestrende oppfølging. De finner tvert imot at folk blir bedre av å være i arbeid og at behovet for helsetjenester blir redusert.

Dette er en viktig begrunnelse for at også helsevesenet skal tenke arbeid, mener Lystad.

– Vi tenker at arbeid er noe Nav holder på med, men det ser ut til at det er behandlingsapparatet som i størst grad profiterer på at folk kommer ut i jobb.

Lystad mener innføring av pakkeforløp for psykisk helse gjør at arbeid får større plass enn før.

Fra september i fjor skal alle som er behandling i psykisk helsevern i Norge, være inkludert i et pakkeforløp. Ikke alle som jobber innen psykiske helsevern er like begeistret for dette, men det gir noen muligheter for dem som jobber på feltet, påpeker Lystad.

– Det fine med pakkeforløp for eksempel ved psykoser, er at arbeid er inkludert. Behandler skal faktisk ta stilling til for eksempel individuell jobbstøtte eller jobbmestrende oppfølging.

Stort omfang

Tema for Velferdkonferansen i år var «Psyken og jobben», og dette er et tema som berører svært mange, konstaterer June Ullevoldsæter Lystad.

– Psykisk lidelse er utbredt i befolkningen. I løpet av et år vil mellom 16 og 22 prosent av oss voksne ha en eller annen form for psykisk lidelse. Det bidrar til et betydelig helsetap, påpeker hun.

– Det er såpass høye tall at vi ikke kan snakke om oss og dem. Vi kommer alle en eller annen gang til å få en psykisk utfordring eller flere.

Det er imidlertid ikke slik at det er en voldsom økning i psykiske lidelser, slik man kan få inntrykk av gjennom mediene. Tallet på diagnoser er ganske stabilt, ifølge Lystad.

– Men vi ser en økning i psykiske plager og det er flere som kontakter hjelpeapparatet i forbindelse med psykiske plager. Vi ser også en økt andel som får uførepensjon og som tidlig faller ut av arbeidslivet på grunn av psykiske lidelser, påpeker hun.

Diagnoser for psykiske lidelser stilles ofte tidlig. Og uførepensjon innvilges ved lavere alder for psykiske lidelser enn ved andre diagnoser, i gjennomsnitt ni år tidligere.

– Om lag 75 prosent av alle psykiske lidelser oppdages før man er fylt 25 år. Det kan bety at man kanskje tidlig tas ut av arbeidslivet. Får man en diagnose før man er 25 og går ut av arbeidslivet da, er det ganske mange år uten arbeid og aktivitet, sier Lystad.

For å øke arbeidsdeltakelsen blant personer med psykiske lidelser er det nødvendig med et bedre samarbeid mellom Nav og helsevesenet, mener Lystad. Psykologen mener at hennes egen profesjon har en vei å gå.

– Det er manglende jobbfokus i psykologisk behandling. Vi er kanskje ikke flinke nok til å tenke at arbeid kan både være et mål og terapi.