Myter om kildevann og den hellige gral

Mayaindianernes himmel var et vannrike. I det gamle Kina badet brud og brudgom før den ekteskapelige foreningen. Vasking er en del av de religiøse ritene i Islam.

Skikken med å kaste mynter i brønner er en etterlevning av ofringer til vannguder. Vann har en tendens til å bli helligere jo tørrere det er i et område, som i Midtøsten, der kristendommen utviklet seg.

Dåp (av å dyppe, gresk: baptisma) er en rituell religiøs handling som får sin betydning i troen på at moralsk urenhet kan vaskes av sjelen idet legemet renses med vann.

Navngiving i forbindelse med dåp kom inn i bildet først da kirken spredte seg til de germanske land.

Men det dåpsritualet Johannes Døperen prekte var flere tusen år gammelt allerede på hans tid. Det kom fra den gamle sumeriske tempelbyen Eridu, fra vannguden Ea, med steinbukken som symboltegn – fabeldyret som er en blanding av geit og fisk.

I Hellas ble Ea kalt Oa eller Oannes, som er Ioannis på nyere gresk – forkortet Yannis.

Det er altså en forbindelseslinje mellom den sumeriske vannguden Ea og navnet tillagt Johannes Døperen. Dette skulle for øvrig bli det mest brukte fornavn i kristen kulturhistorie: John, Giovanni, Ivan, Jean, Juan, Ian, Johan, Hans, og så videre...

Fontener og regn

I oktober var det vanlig med feiring av Fontinalia i Roma – med bekransning av brønner og dyrking av kilder, en festival tilegnet guden Fontus, sønn av Janus (med de to ansikter).

Fra gudens navn stammer ordet fontene, det engelske ordet fountain, det norske font i betydningen døpefont, men også slik det nå brukes i betydningen skrifttype; dette siste har med kilder, brønner eller lagre av hett, flytende metall – materiale til bokstavavstøpning – å gjøre.

Kilder av rent vann er sentrale for menneskelig overlevelse. Det fruktbare vannet kommer fra himmelen i form av regn, men også fra jordens dyp som en gave fra underjordiske makter. I første Mosebok står det:

«På den tid Herren Gud skapte jorden og himmelen, fantes det ikke en busk på jorden, og ennå hadde ikke et grønt strå grodd frem. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den. Men en kilde sprang frem av jorden og vannet hele marken.»

Den hellige gral

Vann blir et bilde på liv fordi vann er forutsetning for liv. Begrepet om åndelige tørke har også påkalt myten om den hellige gral, som dukket opp i Vest-Europa på 1100-tallet. Gralen er i de fleste versjoner skålen som Josef fra Arimatea samlet Kristi blodsdråper i.

Den kommer på avveie, og det er riddernes oppgave å finne den igjen og vokte den.

Gralslegenden har fått en stor og kommersielt spekulativ renessanse i nyere tid, og det kan være på tide å se på gralsmytens egenart og opprinnelse. Den har først og fremst en keltisk rot:

Jomfruer voktet kildene i kongedømmet Logres. Men en dag ble en av kildejomfruene voldtatt og fanget, og hennes skål ble stjålet.

Skurkens tjenere fulgte sin herres eksempel, helt til det ikke var flere jomfruer igjen som våget å slå seg ned ved brønnene. Da tørket kildene ut, og Logres ble goldt og øde.

Dyrene kunne ikke lenger formere seg, trærne bar ikke lenger frukt eller fikk blader, blomstene visnet og befolkningen dro sin vei.

Og man kunne ikke lenger finne Fiskerkongen, som hadde fått landet til å skinne av sølv og gull, av pelsverk og kostbarheter, rikelig med føde, hauker og falker.

I legenden om gralen snakkes det altså om en fordums fiskerkonge, en som står for de gode tidene, og som nå er forsvunnet på grunn av en skjebnesvanger forbrytelse begått av griske menn. Og Fiskerkongen har også sin egen fortelling:

Kongen og narren

En ung prins kommer over en leir i skogen. Det er fortsatt flammer på bålet, der det stekes en fisk, ingen er å se og prinsen er sulten.

Fisken er het og brenner fingrene hans. Han slipper den og stikker fingrene i munnen for å lindre såret. En bit av fisken følger med og skader ham for livet. En dag senere dreper han en hedning og i sammenstøtet blir prinsen kastrert.

Han blir konge, men er impotent og kan ikke utføre sine plikter. Bare når han fisker fra båten i vollgraven som omgir slottet, lindres smertene.

Fiskerkongen vokter borgen med gralen som ville ha helet ham, men kan ikke drikke av den. Landet blir goldt på grunn av kongens sår.

Det går et sagn om en troskyldig narr som en dag skal komme og befri Fiskerkongen for plagene. Han skal fjerne forbannelsen som gjør at Fiskerkongen ikke kan drikke av gralen ved å stille ett eneste riktig spørsmål.

Den troskyldige er den faderløse Parsival, som en dag dukker opp ved sjøen der Fiskerkongen lindrer sine smerter. Kongen inviterer Parsival hjem til Gralsborgen.

Men Parsival stiller ikke spørsmålet det er forventet at han skal stille – «Hvem er det gralen tjener?» Fiskerkongen lider dermed fortsatt på sin båre.

Parsival våkner på slottet neste morgen, men er nå helt alene. Det fortoner seg som om alt var en drøm han nå har våknet opp av.

De neste 20 årene tilbringer han med å redde vakre jomfruer, slåss mot drager og hjelpe fattige. Etter hvert oppsøker han en eremitt, som lærer ham opp i sann kristendom.

Igjen kommer han seg til gralsborgen, og endelig stiller han det riktige spørsmålet: «Hvem er det gralen tjener?» Svaret er Kongen av gralen, altså Gud.

Han bor på slottet, har altså vært i nærheten hele tiden. Fiskerkongen reiser seg av båren, er helbredet og lever i tre dager til.

Dyrker fortsatt mytene

De gamle romere feiret sine dyrebare vannkilder. Fortsatt døpes barn med vann. I den keltiske kulturen og i europeisk høymiddelalder ble vann brukt som bilde på åndelig næring.

I dag brukes det hellige drikkebeger (gralen) som magisk element i actioneventyr på film – vi husker det fra Indiana Jones – og det er blitt spekulativt tolket i bestselgere som Da Vinci-koden.

Med andre ord: Vi fortsetter å dyrke mytene med samme intensitet som tidligere – vi er bare ikke helt klar over at vi gjør det.