Pål Nesse, generalsekretær i NOAS: Empatisk mann med skarp tunge

Det oser engasjement av mannen. Pål Nesse pleier å få sagt det. Og han snakker slik at folk forstår. Det har han gjort i over 35 år nå. Først i over 30 år i Flyktninghjelpen, i 17 forskjellige stillinger og siden høsten 2020 som generalsekretær i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere.

Det finnes ikke mange flyktningleir over hele verden som Pål Nesse ikke har sett fra nært hold, og som han på en eller annen måte har vært involvert i.

Flyktningenes talsmann

Nesse er ikke bare asylsøkernes talsmann, med hud og hår. Han er også deres tydelige og kritiske røst ut i den norske og internasjonale virkeligheten. En slags vaktbikkje. En som ikke bare glefser, men som leder en organisasjon som vokter deres rettigheter så godt den kan.

Han blir opprørt når Dagens Perspektiv begynner å spørre om det norske bistandsbudsjettet. Årsaken til det, er det som kom fram da Støre-regjeringen la fram sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2022 i mai.

I det ble det foreslått å øke bistandsbudsjettet med 3,6 milliarder kroner i revidert nasjonalbudsjett for inneværende år – til 44,9 milliarder kroner. Men 5,8 milliarder av dem skal gå til norske kommuner for å finansiere mottak av flyktninger fra Ukraina.

I realiteten er det snakk om et kutt i bistandsbudsjettet.

– Bare trist

– At vi har en regjering som åpner for at dette skal skje, er trist, mener Pål Nesse.

Han minner om at Norge sitter i FNs sikkerhetsråd og snakker om viktigheten av menneskerettigheter.

– Og så tar vi ett av de store økonomiske kuttene nettopp på menneskerettighetssektoren. Vi vil altså kutte i støtten til FNs organisasjoner, poengterer 65-åringen.

Han er klar over at dette kuttet ikke er vedtatt enda. Det endelige vedtaket ventes 17. juni, like før Stortinget tar sommerferie. Og det er ikke gitt at forslaget vil overleve de pågående budsjettforhandlingene.

– Nei, men det er blitt foreslått av en statsminister med en lang internasjonal karriere, av en mann som har vært leder av Røde Kors, som har vært utenriksminister og som snakker om behovet for et godt internasjonalt samarbeid, sier han og mener med dette Jonas Gahr Støre.

– Og så ringer generalsekretæren i FN, António Guterres, til ham og sier at han er bekymret for det Norge gjør. Hvilket signal er det Norge gir med dette, spør Nesse retorisk.

– Klassisk dobbeltmoral

Han mener at vi over tid har sett en klar endring på flyktningefeltet - i negativ retning. Norge står fortsatt på talerstolen i Genève og snakker om behovet for internasjonalt samarbeid, behovet for støtte til FN og ikke minst støtte for FNs høykommissær for flyktninger. Og ære være Norge for det, sier han.

– Men når høykommissæren sier at Norge er i ferd med å bryte FN-konvensjonen, at Norge stadig kommer mer flere tiltak her hjemme som er direkte i strid med det landet forfekter i Genève, ja, da er vi på ville veier, understreker Pål Nesse.

– Det er klassisk dobbeltmoral, sier han indignert.

Ekstra ille er det at den sittende regjeringen ikke ser ut til å ta dette innover seg, mener Nesse og peker på Hurdalsplattformen, regjeringserklæringen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I den foreslår de to partiene ytterligere innstramninger av asylinstituttet.

– Dette asylinstituttet er langt fra perfekt. Det vet vi alle, men det er det absolutt beste vi har. Det finnes ikke noe menneskerettighetsinstrument som har hatt så stor suksess, som en norm og en pekepinn, som flyktningkonvensjonen, poengterer NOAS` generalsekretær.

Mange skudd i foten

– I mange år har vi nå skutt oss selv i foten. Men ett av de største skuddene er det signalet vi nå sender med det foreslåtte kuttet i landets bistandsbudsjett. Det er ikke til å tro, sier han oppglødd og rister på hodet.

Pål Nesse peker på at Norge har lang tradisjon for å være en viktig humanitær aktør på verdensbasis. Det har også åpnet andre dører for oss, understreker han. Ikke bære innen verdipolitikk, men også innen god realpolitikk.

Som et godt eksempel trekker han fram Norges engasjement i fredsforhandlingene i Colombia.

– Da ble det veldig mange dører som åpnet seg i Washington dører som ellers ikke ville vært like åpne. Her mener jeg at verdipolitikk og realpolitikk har vært godt forent, roser lederen av asylsøkernes organisasjon.

Norges gode rykte

Men han er bekymret for at dette gode ryktet som Norge har opparbeidet, og som de politiske mulighetene dette ryktet gir, er i ferd med å bli svekket.

Nesse håper selvfølgelig at forhandlingene om revidert budsjett kan føre til at det foreslåtte kuttet i bistandsbudsjettet faller.

– Jo, jeg håper det, men jeg er skremt. Det må jeg si. Mange synes at dette er urovekkende, ikke bare internasjonalt, men også her hjemme.

I utakt med folket

Det foreslåtte kuttet i bistandsbudsjettet er langt fra det eneste som bekymrer Pål Nesse i asylpolitikken som er blitt ført de siste tiårene, av ulike regjeringer på begge sider av det politiske midtpunktet. Holdningsundersøkelser viser nemlig at vanlige folk er mye rausere enn det myndighetene er.

– Vi har en regjering som er i utakt med sine egne velgere, som er bekymret for å falle på meningsmålinger og som så handler stikk i strid med det et stadig større flertall av nordmenn mener. Nemlig at vi skal ta imot en rimelig andel av verdens flyktninger, fremhever Pål Nesse.

Det viste seg i 2015, da mange syrere ble tvunget ut av hjemlandet sitt, ved Talibans maktovertakelse i Afghanistan og nå under den pågående krigen i Ukraina.

Det har vært et stort engasjement for å bistå, både i kommunene og blant folk flest. Da var det mange som sa «nå må vi trå til, nå må vi stille opp».

Genuint Syria-engasjement

Nesse mener at det norske folks engasjement for syriske flyktninger i 2015 var genuint.

– Det var folket som stilte opp, men forvaltningen sviktet da det kom mange flyktninger. Det var virkelig slik at folk åpnet hjemme sine, organiserte matutdeling og transport, og ordnet alt mellom himmel og jord, sier han begeistret.

– Men så var det på mange måter politikerne som snudde dette engasjementet, legger generalsekretæren til.

– De sa at nå er det blitt en trussel fordi Norge tok imot for mange flyktninger. Det var mange som syntes at dette hørtes litt skummelt ut og sa at nå måtte vi bremse litt, beskriver Nesse stemningen for seks-syv år siden.

– Denne rausheten i befolkningen er der enda, men den forvaltes ikke godt politisk, er han overbevist om.

Politisk dreining

Pål Nesse mener at det har skjedd en klar politisk dreining mot større skepsis på asylfeltet. Han sier at han ikke vil spekulere for mye i utviklingen – men likevel litt.

Ved stortingsvalget i 2017 gjorde Fremskrittspartiet et veldig sterkt valg. Arbeiderpartiet opplevde at innvandringspolitikken var en viktig grunn til det. Senere har det spredt seg en frykt i dagens store regjeringsparti om at AP vil tape på en oppmykning av asylpolitikken. Man ble overrasket over at man tapte valget i 2017, mener han.

Så hadde du på borgerlig side dette veldig strenge Fremskrittspartiet, sammen med et litt mindre strengt, men fortsatt ganske strengt Høyre. Og så hadde du to liberale partier, fortsetter generalsekretæren.

– I sum har vi endt opp med en strengere asylpolitikk enn det folk synes er rimelig, er Nesse overbevist om.

Utsendelse av barn

Den strenge linjen gjelder også asylsøkerbarn som er oppvokst i Norge, og som plutselig skal sendes ut av landet på grunn av «én eller annen finurlig regel», slik han formulerer det.

Det er ikke i noe annet familiepolitisk område hvor man tillater seg å behandle folk på denne måten enn man gjør i utlendingsretten, påstår han.

Kan du se for deg et annet familiepolitisk område hvor staten ikke bare synes at det er legitimt, men ønskelig å holde familier splittet, spør Nesse retorisk.

Han presiserer at det er få barn og ungdommer dette gjelder, men likevel:

– Det er så ekstremt brutalt for dem det gjelder, sier han til Dagens Perspektiv.

– Det er en politikk som ikke er Norge verdig og som er i strid med en mer generell rettsoppfatning i befolkningen om hva som er rett og rimelig. Som jo Mustafa-saken er et eksempel på.

Det Nesse sikter til, er den til Mustafa Hasan fra Asker og Jordan som etter 13 år i Norge fikk beskjed om å forlate landet. Etter sterkt engasjement lokalt og nasjonalt, og rettssak mot staten, omgjorde Utlendingsnemnda (UNE) vedtaket om utsendelse.

Blir fortsatt rørt

Det er altså ikke noe å si på engasjementet til Pål Nesse. Etter godt og vel 35 års innsats for flyktninger og asylsøkere gløder det fortsatt av 65-åringen. Nesse ser ut til å «ånde» for flyktninger - og at de får en rettferdig behandling. Får de ikke det, så sier han fra. Tydelig.

– Du har jobbet over halve livet ditt for flyktninger og asylsøkere. Da bør du være sterk i troen. Hva er drivkraften din?

– Det er klart at du opplever mange skuffelser i asylpolitikken. Men når du har jobbet så lenge med flyktninger som det jeg har, så ser du også hvor stor forskjellen er for dem når de får innvilget asyl. Eller når de får bistand, eller den hjelpen de trenger for å dra hjem, forklarer Pål Nesse.

– Og så treffer du disse som får livet sitt snudd på hodet. Så går de videre og fikser det. Da blir du veldig imponert, sier 65-åringen før han tørker seg en tåre ut av øyekroken.

Nesse unnskylder seg for at han blir rørt før han fortsetter.

– Tenk på flyktningene. Forestill deg at du har mistet alt rotfeste. Du har mistet stort sett alt du eier. Og så får du en ny start. Det er så lite som kan utgjøre en stor forskjell.

Dette sier nok det meste om hvorfor han brenner slik for flyktning- og asylarbeidet. Det ser ikke ut som engasjementet hans er i ferd med å avta med årene. Heller tvert imot.

Men til tross for spennende jobb, mye empati og til dels sterke følelser, så er det noe annet vesentlig som teller: resultater.

– Det er dét som er drivkraften i denne organisasjonen, i en tid hvor alt bare blir strammere og strammere, sier Nesse og viser til én av de mange små seirene. En flyktning fra Afghanistan, som tidligere hadde fått avslag, fikk for kort siden innvilget opphold.

NOAS vinner flere saker hver uke, legger han til.

Krav til profesjonalitet

Som leder av Norsk organisasjon for asylsøkere er han svært bevisst både sin egen og organisasjonens rolle. NOAS er del av et globalt beskyttelsesregime hvor organisasjonen, som en ikke-statlig aktør, har en veldig viktig jobb å gjøre. Litt som en vaktbikkje, litt som en profesjonell aktør som faktisk kan utfordre myndighetene på rent formelt grunnlag og komme noen vei med det, sier han.

– Det er svært viktig for oss å være en anerkjent partner, ikke bare en gneldrebikkje. Altså at vi faktisk vet hva vi driver med, understreker Bærum-mannen.

– For kravet til profesjonalitet i en slik organisasjon øker bare mer og mer. Fordi jussen blir mer og mer komplisert og den stadig endres. Handlingsrommet blir mindre, så må vi være kjempeproffe for i det hele tatt å få gjennomslag, poengterer Pål Nesse.

– Hvis vi ikke gjør denne jobben godt, korrekt og profesjonelt, så mister vi denne anerkjennelsen. Vi trenger den, både fra målgruppen og myndighetene. For å kunne gi den hjelpen flyktningene trenger, er det derfor helt avgjørende for oss at vi får anerkjennelse fra myndighetene, sier generalsekretæren.

Ureturnerbare flyktninger

Dagens Perspektiv tar opp situasjonen til de såkalte ureturnerbare flyktningene som enten sitter i årevis i asylmottak eller holder seg skjult.

– Vi mener, i forsvar at FNs flyktningkonvensjon, at får du din asylsøknad rimelig godt behandlet og får avslag, så skal du returnere til hjemlandet. Det er utgangspunktet vårt, svarer Nesse kontant.

Men hvordan kan vi da likevel mene at noen kanskje skal få bli etter en stund, selv om de har fått avslag? spør han selv og viser til tall over saker hvor NOAS har fått gjennomslag.

– Vi tok opp mange nye saker med forvaltningen i fjor. Klagesaker. Enten fordi det hadde skjedd noe nytt, eller fordi vi mener at saken er blitt feilbehandlet. Vi fikk gjennomslag i 65 prosent av disse sakene, poengterer den erfarne flyktningearbeideren.

– Dessuten har vi et domstolprosjekt hvor vi tar forvaltningen til domstolen, i samarbeid med en rekke advokatfirmaer som stort sett jobber pro bono for oss (gratis, red. anm.). Der har vi også et gjennomslag på 65 prosent, sier han.

Altfor mange feil

– Det vil altså si at det gjøres altfor mange feil i vurderingen av asylsøkere over tid, konkluderer generalsekretæren.

Det som skiller så kalt ureturnerbare i Norge fra dem i veldig mange andre land, er at de fleste kommer fra land med krig og konflikt, altså med en høy andel av flyktninger, forklarer 65-åringen.

De er veldig forskjellige fra de store migrantlandene i Sør-Europa, for eksempel.

– Og da bør det slå inn en rimelighetsterskel som vi ellers opererer med i samfunnet, mener Pål Nesse.

Men det gjør det altså ikke på asylfeltet.

Vil ha foreldelsesfrist

Derfor vil NOAS ha en foreldelsesfrist for ureturnerbare flyktninger. Det betyr at de skal få innvilget opphold på humanitært grunnlag.

– Det foreslo Utlendingsdirektoratet selv i 2005. De foreslo etter fem år ved kjent identitet og åtte år uten kjent identitet. Forslaget ble politisk parkert, sier Pål Nesse.

Dette signalet har NOAS nå fått gjentatt av dagens justisdepartement. Forklaringen er at man frykter signaleffekten. Veldig mange av disse innstramningene i asylpolitikken er ikke ment for dem som er her, men mer for å hindre at det kommer flere, forklarer generalsekretæren.

– Det skal sendes et signal om at Norge er streng. Og Norge er veldig streng, understreker han.

– Og da kan man jo spørre seg om det virkelig kommer flere til Norge hvis de vet at de risikerer å sitte på et asylmottak og glor et hull i veggen i ti år. Det er en så urimelig tolkning, fortsetter Nesse engasjert.

Får ikke lov til å jobbe

Noe av det aller verste er at mange av de ureturnerbare får lov til å bo på et mottak, men de får ikke lov til å jobbe, synes han.

– Du får altså lov til å bo på skattebetalernes regning, under ganske usle kår. Men du får ikke lov til å dra ut og jobbe, og betale for det. Det er et menneskesyn som er vanskelig å forstå at for eksempel en Arbeiderparti-regjering kan akseptere, tordner Nesse.

– Og det er så få det gjelder. Som må betale en veldig høy pris for denne symbolpolitikken, legger han til.

NOAS har regnet på det. Hvis det hadde blitt innført en foreldelsesplikt på ti år, så er det snakk om rundt 700 mennesker. Det mener organisasjonen ville være en rimelig løsning.

Skeptisk til informasjon

NOAS er med 25 ansatte en forholdsvis liten organisasjon. Eller mellomstor i norsk målestokk. Den største oppgaven er fri rettshjelp og informasjon til nye asylsøkere. For tiden gis det mye informasjon til ukrainske flyktninger, på ukrainsk.

Og så er NOAS et supplement til sivilsamfunnet. Forståelig nok har organisasjonen for asylsøkere fått veldig mange henvendelser fra ukrainere i det siste.

– Folk kontakter oss ofte når de lurer på om den offentlige informasjonen som blir kjent, stemmer. Veldig mange flyktninger kommer fra land hvor de har en innebygd skepsis til myndighetene og stoler ikke helt på om du vil dem vel, forklarer generalsekretæren.

– Apropos ukrainske flyktninger i Norge. Det har kommet fram historier om varierende bokvalitet på asylmottakene, og debatten om private contra offentlige drivere går. Hva mener NOAS om det?

– Vi ser at kvaliteten varierer fra mottak til mottak og fra aktør til aktør. Vi har ikke et prinsipielt syn på hvem som skal drive mottak, men vi synes det er viktig at de holder en rimelig standard. Og at folk blir møtt med respekt og anstendighet, svarer Nesse.

– Du har fylt 65 år. Hvor lenge har du tenkt å holde det gående?

– Nei, jeg blir her så lenge det er gøy, svarer han med et bredt smil.

At han er blitt truet på grunn av sin innsats for flyktninger, har åpenbart ikke lagt noen demper på engasjement og trivsel.

– Jeg har fått noen trusler, her i Norge. Og mange ukvemsord. Men det er ikke noe som har bekymret meg. Det plager meg faktisk ikke fordi jeg får så innmari mange flere hyggelige meldinger, sier han med et lurt smil.