Har toppsjefen alltid skylda? Hvis rørene er tette, nytter det ikke å kjøpe nytt toalett

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

Foto

Anita Myklemyr

­KOMMENTAR. Ledere som gjør personlige feil, bør ta konsekvensene umiddelbart. Er feilen grov nok, må man trekke seg. Hilsen Bjørnar Moxnes, Ola Borten Moe og Anette Trettebergstuen – som alle ramlet ned fra sine politiske pidestaller i sommer.

Felles for trekløveret er at de falt for eget grep. De måtte stå til ansvar for egne, personlige feil.  

Slik er det imidlertid ikke alltid når ledere kritiseres, og gjerne oppfordres til «å gå» i samme åndedrag. Dårlig ledelse brukes som begrunnelse også når andre «på samme lag», eller i samme organisasjon, presterer dårlig, gjør feil eller begår ulovligheter.

Da det norske fotballandslaget tapte mot New Zealand og bare spilte uavgjort i «skjebnekampen» mot Sveits, var det landslagssjef Hege Riise som fikk skylda. Før mesterskapet ble Riise hyllet som redningskvinnen, hun som skulle få norsk fotball tilbake til toppsjiktet igjen. Etter to kamper var hun blitt «en svak leder». Da var det befriende at én av de 150 sportskommentatorene der ute påpekte at «det er ikke Hege Riise som bommer på mål og sender av gårde feilpasning etter feilpasning».

Ofte er det vi i mediene som leter etter noen som kan si de forløsende ord – «dårlig ledelse, ukultur, noen må gå». Men i organisasjoner av en viss størrelse er det mange ledere og gjerne flere kulturer. Så er ukultur og dårlig ledelse kun toppsjefens feil?

I altfor stor grad framstilles ledelse som et «one man/woman-show». I Dagens Perspektiv har det de siste ukene pågått en heftig debatt om ledelseskulturen i Forsvaret, etter flere svært alvorlige avsløringer om maktmisbruk og regelrett trakassering i enkelte avdelinger. Mange av innleggene – og kommentarene − handler om at forsvarssjef Eirik Kristoffersen ikke holder leder-mål.

Det kan godt hende at Kristoffersen er en dårlig leder. Jeg vet ikke. Det jeg kan bedømme ham på, er hvordan han framstår i offentligheten. Og der har han helt klart hatt noen mindre heldige seanser. Men det er ikke poenget. Poenget er at han får skylda for alt som ikke er på stell i Forsvaret – en institusjon med 18.000 ansatte og fem ulike forsvarsgrener – alle med årelang utvikling av en egen kultur som ganske sikkert har grodd inn i brakkeveggene.

Hvis noe er galt med ledelseskulturen i Forsvaret, er det ikke da selve systemet som må endres? Eller kanskje den berømte kulturen? Da holder det ikke bare å bytte ut forsvarssjefen. Se på mitt elskede Vålerenga … De skifter trener like ofte som forsvarssjefen skifter uniform. Og de taper fortsatt mange fotballkamper.

I altfor stor grad framstilles ledelse som et «one man/woman-show»

Nav er en annen gigant som gjennom årene har hatt sitt å slite med. Skandaler og kriser har ført til krav om at ledere må gå – og noen av dem har gjort nettopp det.

Dagens Nav-sjef, Hans Christian Holte, prøver nå å gjøre det umulige mulig – han vil endre systemet. Og han vet det tar tid. Han setter ned arbeidsgrupper og lager seminarer, workshops og ber om innspill. Han har skjønt at en enkelt toppleder i en så stor organisme som Nav ikke har sjans til å «sjefe seg ut av utfordringene». Han må få med seg de ansatte. Og så må han sikkert bruke ledermuskler på «bråkmakere», primadonnaer eller uformelle ledere av usunne nettverk. Ikke vet jeg, men sånn er det ofte i en stor organisasjon – der det finnes kultur, finnes det som regel også elementer av ukultur.

Ukultur, ja. Det er et begrep som brukes like ofte, og gjerne samtidig, med dårlig og svak ledelse. På fotballandslaget var det visst både ukultur og dårlig ledelse − helt til de slo Filippinene 6-0. Da var plutselig både kultur og ledelse som et postkort fra 17. mai.

Men, etter at laget tapte krystallklart mot Japan, og VM-deltakelsen fikk bråstopp – ble kritikerknivene slipt påny. Og det var særlig sjefen sjøl, Hege Riise, som fikk pepper.

Sånn er det ofte i en stor organisasjon – der det finnes kultur, finnes det som regel også elementer av ukultur

I helse- og omsorgssektoren er de godt kjent med både ukultur og dårlig ledelse. Derfra kommer det stadig eksempler på elendige arbeidsforhold, der leger, sykepleiere og helsefagarbeidere ved både sykehus og kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner er både utslitte og frustrerte. Dårlig ledelse er – også her − en gjenganger når årsakene til problemene skal forklares.

Også om regjeringen snakkes det nå om ukultur – med tre statsråder som «måtte gå» på grunn av personlige feilgrep − som ikke har med politikk å gjøre. Det snakkes om regjeringssjefens evne til å lede.

Er statsminister Jonas Gahr Støre en dårlig leder? Eller er den nye generasjonen politikere som sådan blitt litt for høye på seg selv?

Makt korrumperer, som kjent, og kanskje mister forholdsvis unge karrierepolitikere noe av gangsynet når de kommer i reelle maktposisjoner?

Muligens trenger regjeringen − og alle Stortingspolitikerne for den saks skyld, tenk på pendlersakene – en egen tante eller onkel Sofie, som kan si fra når de tar for mye Møllers tran? Og som minner dem om «systemets finslepne mekanisme»?

Vi har en sånn. Regnskaps-, personal-, IT- og økonomisjefen i Dagens Perspektiv (ja, han er busy …) sendte meg en epost på julaften for et par år siden. Han påpekte at jeg i en nettartikkel hadde brukt et bilde fra NTB som ikke inngikk i abonnementsavtalen vår – det kostet altså noe ekstra å bruke. Vi har hatt mye gøy med den eposten i ettertid («god jul til deg også»), men nå sjekker jeg alltid om bildene jeg bruker er «innenfor abonnement».

Når noe er galt med systemet, må man finne den komponenten som er ødelagt, og bytte den

Sannsynligvis stemmer det ganske ofte at en organisasjon som sliter med for eksempel ukultur har et – eller flere – ledelsesproblem.

Spørsmålet er: Hvilken leder er det som er dårlig? Er det avdelingsoverlegen eller lederen for den aktuelle omsorgsboligen? Er det sykehusdirektøren eller kommunens helse- og sosialsjef? Er det toppledelsen i det regionale helseforetaket? Er det kommunedirektøren eller departementsråden? Eller er det politikerne – ordfører eller ansvarlig statsråd?  

Hvis rørene er tette, nytter det ikke å kjøpe nytt toalett. Så det er ikke alltid like klart hvem som bør «gå», når uheldige hendelser, avvik eller ulovligheter skjer i «et system».

Når noe er galt med systemet, må man finne den komponenten som er ødelagt, og bytte den. Og noen ganger er total renovering eneste løsning.

Som ledelsesprofessor Jan Ketil Arnulf pleier å spissformulere det: «Ledelse er for viktig til å kunne overlates til sjefene».