Konkurransemennesket

Hun har tatt imot meg på kontoret sitt i femte etasje i Fredrik Stangsgate i Oslo. Hun smiler, fyller hele rommet med sin energi og snakker. Og snakker. Når hun først har begynt å snakke gir hun seg ikke. «Dynamo» og «Duracell» sa man gjerne om slike personer, men det er for lite kraftfullt.

På spørsmålet om hun er ambisiøs, har hun vist til sjefen sin; som har merket seg konkurransemennesket Aasved. Sjefen hun snakker om, er for øvrig konsernsjef Liselott Kilaas i Stockholm.

Aleris begynte som et rent svensk selskap, men er nå Norges største private helse- og omsorgsforetak. Da Aasved begynte i 2007, hadde Aleris Helse 220 millioner i omsetning i Norge, i dag er omsetningen på 1,5 milliarder. Det inkluderer oppkjøp, men bare i organisk vekst har det før oppkjøpene vært en tredobling, ifølge Aasved.

Det kan være at energien til Aasved har noe med saken å gjøre. Eller hennes menneskekunnskap? Hun er jo psykiater, en uvanlig bakgrunn for en toppleder.

Kanskje vil hun mildt lyttende sitte der og vurdere mitt og andres sjeleliv når vi snakker med henne, tenker jeg før jeg møter henne. Dette med stille passer ikke helt, skal det vise seg.

Veldig dårlige pasienter

– Hva får en psykiater til å først bli leder for alle Europas leger, så informasjonsleder i Pfizer og så leder for Norges største private helseforetak?

Aasved intervjuer seg selv – og snakker på innpust og utpust:

– Du kan kanskje først spørre om hvorfor jeg ble psykiater? Jeg kan trygt si at veien ble til mens jeg gikk. Jeg skulle bli ortoped, men da vi flyttet hit til Oslo fra Jæren, var den eneste måten å få barnehaveplass på å få stilling som utdanningskandidat innenfor psykiatrien. Ja, før jeg ble lege, ble jeg fysioterapeut, men fagene ga mersmak – og da begynte jeg på medisin. For å spesialisere seg må man ha en sideutdanning, så da tenkte jeg: Hvorfor ikke psykiatri? Det er nyttig uansett hvilken stilling jeg får senere.

– Det viste seg å være kjempespennende. For disse pasientene var jo åpenbart veldig dårlige og trengte hjelp. Jeg hadde i utgangspunktet lite begrep om psykiatrien, men dette var alvorlig syke mennesker. Det trigget meg å se hele mennesket. Jeg trivdes så godt at jeg tenkte; hvorfor ikke fortsette? Så gjorde jeg det. Det siste året skulle jeg avtjene tjeneste på psykiatrisk poliklinikk, men der fant jeg mye jeg ble frustrert av. Jeg fikk ikke ta hånd om hele mennesket, det skulle fastlegen gjøre. Min jobb var kun å drive samtaleterapi. Det var ikke store mulighetene til å se pasienten som et helt menneske. Alt var stykket opp. Ikke noe for meg, tenkte jeg, og søkte meg over til en stilling innen indremedisin på Bærum sykehus. På poliklinikken der fikk jeg alt som luktet av psykosomatikk, for ingen andre ville ha det.

Hun trekker pusten og fortsetter.

– Sånn startet det. Jeg har alltid vært veldig engasjert i møtet mellom lege og pasient, og hvordan tjenestene er organisert for at dette skal bli optimalt. Jeg ble opprørt over en del av rammebetingelsene og hvorfor ikke helsetjenestene i større grad er organisert mot nettopp dette. Hvorfor måtte en lege stå på gangen og fortelle en pasient at han eller hun har en alvorlig kreftsykdom? Hvorfor måtte man slåss om en diktafon, og hvorfor måtte fem leger konkurrere om et kontor?

– Jeg ble hovedtillitsvalgt og ledet legeopprøret i -95 for bedre rammevilkår og lønn, og ble deretter valgt som leder for Yngre legers forening og visepresident i Legeforeningen. Det ble til at jeg jobbet fulltid med helsepolitikk og sykehusstruktur. Og med kommunikasjon og media. Jeg fikk trening i å møte pressen. Jeg liker godt å arbeide sammen med journalister. Etter fire år ble jeg spurt om å ta jobben som generalsekretær for den europeiske legeforening i Brussel. Det var en fantastisk jobb, men etter to år måtte jeg gi meg og finne meg en jobb i Norge, da jeg skilte meg. Det var en ren tilfeldighet som gjorde at jeg begynte i legemiddelindustrien.

Bunnlinjen

Hun forteller at Pfizer ble hennes første møte med bunnlinja – man lærer ikke så mye om økonomi på medisinstudiet. Hun opplevde hun også lærte mye om profesjonalisering og kvalitet, og at hun fikk mye nyttig trening i krisehåndtering.

– Legemiddelindustrien er jo en utskjelt industri, noen ganger med rette, men oftest ikke, smiler hun.

Selv om karrieren ble til ved en tilfeldighet, får Aasved i fullt monn brukt sine sterke sider som leder. Hun har ikke tenkt å flytte på seg med det første. Kanskje blir hun i Aleris resten av yrkeslivet, funderer den superspreke 62-åringen åringen; hun trives i hvert fall som plommen i egget.

Hun sier ikke et vondt ord om de som jobber i det offentlige, men fremhever heller hvor dedikerte de er – og hvordan de møter pasientene med respekt og gjør det beste ut av situasjonen. Men rutinene og byråkratiet i det offentlige helsevesenet legger kjelker i veien for dem.

Pasientorientert

Ifølge Aasved er det visjonen om helhetlige og sømløse pasientforløp som gjør at pasientene velger å komme til dem. Jeg ber henne rangere faktorene som etter hennes mening gir de private institusjonene fordeler fremfor de offentlige, og hun nevner 'en helsetjeneste på pasientens premisser' som første punkt.

Etter det kommer raskere behandling, og først deretter at Aleris tilbyr behandlinger som det offentlig ikke prioriterer, for eksempel mot enkelte kreftformer.

– Men dere skal jo tjene penger, og må vel konsentrere dere om det som gir inntekter, for dere er vel ikke non-profit?

– Non-profit er vi ikke, men vi driver langsiktig. Det er derfor vi har kunnet ha røde tall for kreftsenteret vårt, Norges eneste private i sitt slag, i de første årene. Nå går Kreftsenteret bra, og våre eiere ser at satsingen var riktig. Vi vil alltid ha små marginer i den private sykehusbransjen. De som vil ha stor fortjeneste, må inn i andre bransjer. For øvrig er mitt inntrykk at mine kolleger i ledende stillinger i det offentlige er vel så presset på økonomi som jeg er; og den store forskjellen er at mine eiere er mer langsiktige og dermed er det enklere å få midler til investeringer.

Psykiatri og ledelse

– Bruker du psykiaterutdannelsen din i lederjobbene dine i det hele tatt?

– Hver dag. Det er gull verd å kunne en del allmenngyldige prinsipper om kommunikasjon, og å ha lært seg en del om relasjoner mellom mennesker, sier Aasved. Hun oppmuntrer gjerne flere psykiatere til å sikte seg inn på å bli ledere.

– Det er en svært nyttig bakgrunn, og jeg er stolt av den. Jeg ønsket ikke å jobbe som psykiater; jeg fant meg ikke til rett med alle «trosretningene» innenfor faget. Det ble for snevert for meg. Jeg måtte ha luft.

– Har private helseleverandører generelt, og Aleris spesielt, andre lederskapsidealer enn det offentlige, og hvordan praktiseres disse?

– Alle fra ledelsen og i hele organisasjonen er klar over følgende: Hver pasient som går inn døra her, er grunnlaget for at jeg har en jobb. Hvis pasientene ikke er fornøyd, har jeg ingen jobb. Så det ligger litt entreprenørskap og service-innstilling i sjelen til alle som jobber her.

– Og kanskje dere betaler bedre?

– Ikke generelt. Vi har konkurransedyktige lønninger. Viktigere for mange er den friheten de har til å være med på å utforme arbeidsplassen sin – og å bidra til at nye, gode ideer iverksettes. Det handler om å ta vare på det personlige ansvaret og engasjementet som de ansatte har, og ikke tynge dem ned med unødig byråkrati. Vi har lav turnover, og våre arbeidsmiljøundersøkelser viser at vi har høy grad av tilfredshet. Vi lykkes med å opprettholde troen på at «jeg er viktig», at hver enkelt ansatt betyr mye for om vi lykkes eller ikke.

– Er det andre typer mennesker som søker seg hit enn de som velger offentlig helsevesen?

– Entreprenørskap? Jeg ser alltid etter engasjement i intervjuprosesser. Noen ønsker sterkt å jobbe i det private. Vi har eksempler på fagpersoner som er gått ned i lønn for å komme hit.

Frykter ikke Støre

– Mange leger i det offentlige føler seg overdynget av rapportering og dokumentering av alt de gjør. Har dere mindre krav til dokumentasjon og kontroll?

– Vi ivaretar rapporteringskrav på en smartere måte, uten at kvaliteten forringes. Legene slipper å sitte og plundre foran PC-en; vi har fokus på å ha nok merkantil støtte i form av legesekretærer. De kalles forresten pasientkoordinatorer, og de er råddyktige.

– Hva tror eller frykter du vil skje med private tilbud dersom Jonas Gahr Støre blir statsminister etter neste valg?

– Vi vil fortsette å vokse. I løpet av de siste ni årene har Aleris Helse her i Norge økt mer under rødgrønn regjering enn under blåregjering. Veksten er med andre ord vært er politisk uavhengig.

– Er mye av motstanden mot private sykehus en retorikk som Arbeiderpartiet tar frem for å skape avstand til de andre partiene foran et valg?

– I hvert fall delvis. Når jeg hører Jonas Gahr Støre snakke om private helsetjenester, sier han omtrent det samme som vi gjør – at private helsetilbud er et verdifullt supplement til det offentlige. Og at private er viktige for å fremme innovasjon innenfor tjenesteyting. Det offentlige kjøper mange tjenester av oss private. De trenger oss. Aleris utfører eksempelvis 10 prosent av all røntgen i Norge, på vegne av de offentlige sykehusene.

Humør og tydelighet

Våre 45 tildelte minutter er i ferd med å løpe ut. Hun er fremdeles like nærværende, like smilende, men det er noe i øyekroken som sier at nå må vi være effektive. Jeg presser inn noen spørsmål om henne som person på tampen.

Det er her hun ler og kommer med karakteristikken av seg selv som «utrolig ambisiøs». Av andre personlige egenskaper nevner hun «godt humør, mye selvironi».

– Og jeg er tydelig på hva jeg forventer. Jeg forventer en hel del, av meg selv og andre, men med humør og med klare forventninger. Folk skal vite hvor de har meg. Jeg kan være veldig tydelig – noen ganger litt brå.

– Hva i livet ditt – fra barndom til jobber tidligere i karrieren – lærte deg om ledelse? Som kanskje har gitt deg en idé om at du er en «ledertype»?

– Jeg opplevde meg ikke som leder fra jeg var helt ung, sier hun, og forteller at det var først da hun var i slutten av tredve-årene og holdt et innlegg på Legeforenings landsmøtet – hvor hun fikk flertallet med seg – at hun oppdaget at det ikke var så farlig å ta ordet i en stor forsamling. At hun faktisk var flink til det.

– Før jeg skulle på talerstolen og holde innlegget mitt for 200 personer, var jeg helt gelé i knærne. Men da jeg jeg merket responsen og fikk landsstyret med meg, fikk jeg blod på tann, minnes hun.

Ved nærmere ettertanke kommer hun på at hun nok oppviste ledesegenskaper allerede som skoleelev. Hun ble ofte talsperson i klassen, og det var hun som «klemte lærerne ved klasseavslutningen og ga dem strikkeslips til jul».

– Hva er det viktigste som har skjedd i livet ditt?

– Barna. Jeg har tre gutter på 26, 29 og 34, de er alle sivilingeniører, men ellers er de helt forskjellige. Han jeg er gift med nå er i laksebransjen, og jeg har tre bonusbarn – så det blir seks barn til sammen. Og tre og et halvt barnebarn, det siste ligger fremdeles i mammas mage og ventes i mai.

Rachmaninov

Med Aasveds tempo og store familie skulle man tro at det ikke ville bli tid til noe annet, men den travle timeplanen hennes inneholder også hytteturer, bridgeklubb, venninnekvelder, sjøliv og båt.

– Jeg elsker å kjøre fort med båt og jeg elsker å oppleve åpenhet i naturen, som fjell og sjø. Og jeg spilte piano. Da jeg var ung var jeg med i Ungdommens Pianomestre.

Hvilke komponister?

Å, det er så mange. Rakhmaninov. Grieg. Mozart, Händels operaer. Men jeg liker Michael Jackson også, og Abba, er musikalsk altetende egentlig, forteller hun med sin energiske østnorske stemme.

Hun er faktisk oppvokst i Bergen, med trønderske foreldre, så det ble litt språkforvirring hjemme, men det kan man ikke høre.

– Nei, nå må jeg gå, for jeg skal i et annet møte, avbryter hun selv. Etter en masse hjertelige smil og håndhilsning suser hun ut, og jeg går ut i ettermiddagsmørket i Fredrik Stangs gate med den sprudlende, entusiastiske stemmen hennes i ørene.