Alle kan ikke gi faen

Sølvvinner i EM, Henrik Ingebrigtsen, sier til VG at superbrødrene har blitt gode gjennom ikke å ta hensyn til den norske idrettsmodellen. Fremfor bare å fokusere på lek og moro frem til 11 årsalderen, har de valgt å fokusere på resultater, plasseringer og prestasjonsfremgang. Det har faren og treneren, Gjert Ingebrigtsen fått mye tyn for, ifølge Henrik.

– Jeg har vært toppidrettsutøver siden jeg var syv år, sa Jakob Ingebrigtsen i et intervju med NRK.

Det rimer dårlig med gjeldende idrettsmodell, der plasseringer, rangeringer og resultater skal holdes i bakgrunnen til barna er 11 år.

– Gal

Så blir heller ikke de fleste av oss europamestre i en alder av 17 år, slik Jakob ble to ganger – på to dager – på 1500 og 5000 meter. Nå har Henrik, Filip og Jakob alle tatt gull i EM. Lillesøster Ingrid er også på vei. Hun uttalte som syvåring at hun skulle bli verdens beste. I dag er hun 11 år, og løp tidligere i år inn til en niendeplass i Siddisløpet i Stavanger.

Ifølge Henrik Ingebrigtsen har denne seriøsiteten og galskapen vært viktig for søsknenes utvikling:

– Gjert har jo vært «gal» i 20 år. Han har fått så mye drit for alt vi har gjort. Han har tatt veldig mye av støyten. Det har vært så mye styr. I klubben vår da vi var små. Vi fikk ikke trene med de gruppene vi ville. Det var så mye motarbeiding i alle retninger, forteller Henrik Ingebrigtsen til VG etter å ha tatt EM–sølv på 5000 meter i Berlin.

Motarbeidingen Henrik snakker om skjedde fordi teamet valgte å gå en annen vei enn det som var normen. Det innebar blant annet å sette krav og å opptre profesjonelt i forhold til alderen.

Da jeg var 11 år var jeg like profesjonell som jeg er i dag. Hvis noen sa: «Nei, vi skal ikke ha rangerte lister. Alle er vinnere». Da ble jeg forbannet, sa Henrik til avisen.

Hvem ville bli best?

Ifølge barneidrettsbestemmelsene til Norges idrettsforbund er det ikke lov for norske barn å delta i konkurranser med resultatlister før de er 11 år. Det harmonerer ikke med Ingebrigtsen–gjengens ønske om å bli verdensmestre – et ønske de har hatt siden de var syv år gamle.

Så kan man jo spørre seg om disse snørrungene selv forstod konsekvensene av dette i den alderen, eller om det var pappa Gjert som hadde dette ønsket, på vegne av sine barn. Det er jo en grunn til at NIF ikke ønsker at alle foreldre i det ganske land starter dette løpet for barna sine, allerede før de har lært seg å lese og skrive.

Idrettspresident Tom Tvedt snur på flisa, og mener norske utøvere har lykkes på grunn av idrettsmodellen, og ikke på tross av den.

– Norsk friidrett, hvis man tenker tilbake til Rio–OL i 2016, så har de virkelig jobbet godt. De følger landslagsmodellen som handler om å bygge team, kultur og lag. Nå kommer resultatene også. Jeg tror dette bare er starten på det vi har i vente, sa Tvedt til VG.

Ikke for alle

Med tiden har det blitt bred enighet om at den norske modellen fungerer. Lek og moro blir etter hvert tatt videre til et høyere nivå. Et godt utviklet apparat står klart til å ta våre beste og nest beste ungdomsutøvere videre for ytterligere utvikling. Men det er mange veier til Rom. Øvelsene som Team Ingebrigtsen har siktet seg inn på har langt større internasjonal konkurranse enn for eksempel nasjonalsporten langrenn. Å kunne være konkurransedyktig mot kenyanere som løper flere kilometre til skolen daglig i høyden fra ung barnealder krever ekstraordinære grep. Da holder det ikke bare med lek og moro.

Men inkludering og spissing trenger ikke å bli satt opp mot hverandre: I stedet kan NIF definere hva som kreves i de ulike idrettene for å bli best. Dersom det kreves spesielle tiltak innen noen grener, bør man se på løsninger som går på siden av den norske modellen.

Grepene Gjert Ingebrigtsen har tatt kan virke ekstreme, og er ikke for alle. Barna hans fungerer som forsøkskaniner nå. Så får vi se hva fremtiden bringer, og hvordan de takler dette kjøret på sikt.