Lengselen etter den sterke mannen

Egentlig er Russlands president Vladimir Putin ikke særlig opptatt av fotball. Han liker kampsport og elsker ishockey. Men da han nylig åpnet fotball-VM i Moskva, fremsto han som den perfekte verten. En fotball som sender ut stråler og som minner om satellitten Sputnik, er verdensmesterskapets symbol.

Én milliard mennesker kommer til å ha sett på når Putin gjennom fotball-VM feirer Russland som et moderne og sterkt land.

Under generalprøven, FIFAs Confederations Cup i fjor sommer, holdt Putin en lengre åpningstale foran de ventende lagene og snakket om «hard, ærlig og fair kamp til spillets siste minutt».

Verdensmesterskapet er hans arrangement. Putin kan presentere seg selv og landet for hele verden. Det er høydepunktet på den store autokrat-festivalen i ukene framover.

Erdogans enevelde

24. juni var det valg i Tyrkia. Recep Tayyip Erdogan vant med over 50 prosent av stemmene i første valgomgang. Dermed har Erdogan latt seg velge til statsoverhode, etter fjorårets avstemning over endringen i landets forfatning i retning av å gi presidenten mer utøvende makt. Hans nesten-autokrati vil dermed bli sementert helt frem til 2023 eller enda lengre.

Dermed vil Tyrkia bli enda mer autoritært. Et land hvor rundt 170 journalister sitter fengslet og hvor mer enn 70.000 mennesker ofte ukritisk er blitt arrestert i løpet av de to årene siden kuppforsøket.

Og så er det Donald Trump som akkurat har møtt den nord-koreanske diktatoren Kim Jong-un. USAs president vil nok også benytte seg av anledningen til å treffe Kinas statssjef Xi Jinping i Beijing, mannen som utfordrer de vestlige demokratiene mer enn alle andre.

Trumps «absolutte rett»

På hjemmebane angriper Trump enda en gang normene på hva en amerikansk president får lov til å gjøre. Det er hans «absolutte rett» å benåde seg selv i Russland-saken, sier han. Trump er en valgt president, men imidlertid én som vil ha absolutt makt, og som åpenbart ser på seg selv som hevet over loven.

Det står altså menn, og utelukkende menn, i sentrum av verdenspolitikken som forakter det liberale demokratiet og som istedenfor tilstreber absolutt kontroll.

Absolutt kontroll over politikken og økonomien, over rettsvesenet og mediene. De er nåtidens dominerende personer. Det er disse som tar beslutninger som former vår framtid. Den globaliserte og teknologiske, den opplyste og til enhver tid informerte verden i det tidlige 21. århundre er midt opp i et tilbakefall til tidsalderen med autoritære styringsformer.

Demokrati i krise

Dette er intet klagekor fra vestlige kulturpessimister, men et statistisk funn:

En fersk studie utført av den tyske Bertelsmann-stiftelsen viser at 3,3 milliarder mennesker lever i et autokratisk regime – og bare 4,5 prosent av verdens befolkning, rundt 350 millioner mennesker, lever i et «fullstendig demokrati». De fleste av dem i Vest-Europa, ifølge det britiske Economist Intelligence Unit.

«Demokratiet opplever sin verste krise på flere tiår» advarer demokratistiftelsen «Freedom House» i sin seneste årsrapport.

«Retten til å utnevne politikere i frie og rettferdige valg, pressefriheten og rettssikkerheten er under angrep over hele verden», skriver stiftelsen.

Hvordan kan denne globale trenden forklares? Er autokratiene så sterke, eller demokratiene så svake?

Er det liberale demokratiet bare et «fint-vær-system» som kun fungerer på grunnlag av voksende velstand og i et relativt homogent samfunn?

Hvorfor tviler så mange mennesker på at et demokrati kan løse århundres problemer: klimaendringenes konsekvenser, digitaliseringen, de demografiske endringene og fordelingen av velstanden?

Vestens vakre selvsikkerhet om at mer velstand vil føre til større frihet, mer kommunikasjon til økt mangfold og økt frihandel til økonomisk integrasjon, er blitt borte.

Akkurat dette systemet som etter den kalde krigen sto igjen som «the only game in town», «den eneste opsjonen», som de amerikanske statsviterne Juan Linz og Alfred Stepan formulerte det så konsist, har mistet noe av sin tiltrekningskraft.

Autoritær velstand

Ideen om at demokratiets seierstog er ustoppelig, er ikke gått i oppfyllelse. Kina viser verdenen akkurat nå at økonomisk suksess og et samfunns velstand også er mulig i et autoritært system.

Det er ikke bare i diktaturer som i Hviterussland, Zimbabwe eller Vietnam at det nesten ikke finnes tegn til forandring. Over hele verden etterfølges korte demokratiske utflukter av autoritære faser, som for eksempel i Egypt eller i Thailand, i Venezuela og Nicaragua. Samtidig forvitrer det liberale demokratiet i mange vestlige land.

Antallet autokratier vokser ikke bare i fjernere verdensstrøk. Tiltrekningskraften av en autoritær tenkemåte blir også større i Europa. Og det er kanskje den virkelige faren. Enkelte elementer sniker seg også inn i demokratiske systemer – som for eksempel forakten for partier, mediene og minoriteter.

I Italia har det nettopp kommet en regjering til makten som blir styrt av den «bekjennende» Putin-tilhengeren Matteo Salvini. I Ungarn har Viktor Orbán vunnet parlamentsvalget med klar margin. I et «klima av trusler» som OSSE's valgobservatører omtalte det som. I Polen er det valg neste år. Også der har det høyrenasjonale partiet for lov og rettferdighet (PiS) gode muligheter til å forbli ved makten.

USA under Donald Trump er ikke blitt forvandlet til et autokrati, først og fremst fordi rettsapparatet og kongressen fortsatt yter tilstrekkelig med motstand mot presidentens impulser. Likevel er demokratiet skadeskutt, og dét i det landet som hevder å ha oppfunnet det i sin tid.

Demokratiet i fare?

I de andre vestlige demokratiene er også ubehaget økende.

«Inntil nylig hersket det liberale demokratiet ubestridt. Til tross for sine mangler sto de fleste borgere med overbevisning bak sin regjeringsform. Økonomien vokste, og radikale partier var ubetydelige», skriver den tysk-amerikanske Harvard-forskeren Yascha Mounk i sin bok «Der Zerfall der Demokratie», demokratiets forfall.

Men så gikk det slag i slag: Brexit, valget av Trump og frammarsjen av populistiske bevegelser. Siden er spørsmålet om ikke «til og med demokratiets overlevelse er i fare» blitt aktuelt.

De politiske systemene i den vestlige verden trues med å bryte sammen i «illiberale demokratier» eller stater med «udemokratisk liberalisme», skriver Mounk. I de «illiberale demokratiene» hersker kun en strengt styrt flertallsvilje, mens den udemokratiske liberalismen» domineres av institusjoner som sentralbanker, forfatningsdomstoler og overnasjonale organer som EU-kommisjonen som bestemmer politikken, uavhengig av velgernes direkte, demokratiske vilje.

Maktens strateger

«Take back control» var slagordet som Brexit-kampanjen vant avstemningen med. Følelsen av å leve i en epoke med tap av kontroll er minste fellesnevner for alle europeiske populister. Å ta tilbake denne kontrollen, er deres felles løfte.

Dette går hånd i hånd med ønsket om å «riste av seg korsettet» som åpenbart gjør livet ufritt i den vestlige verden. Alle lover, regler, forordninger og avtaler, som «dikterer» mennesker, selskap og land hvordan de skal oppføre seg. Hva de får lov til å si, og hva ikke. Hva de får lov til å kjøpe, og hva ikke. Hvordan ting må være produsert, og hvordan ikke.

Mot dette ønsket om å påtvinge verdenen egne, enklere regler, slår de nye autokratene og deres autoritært tenkende ledere sine gnister.

Demokratiet bryter i dag sjeldent sammen som følge av inngripen fra væpnede og uniformerte soldater. Det er bilder fra fortiden. Kuppet er i dag unntaket. Mange av de moderne eneherskere er kommet til makten gjennom valg. De regjerer i folkets navn og lar seg regelmessig bekrefte gjennom avstemninger.

Men når de er ved makten, som i Tyrkia, Venezuela og Russland, tar de kontroll over statens demokratiske institusjoner. De er ingen store ideologer, heller mektige strateger som benytter seg av idelogier uten å tro på dem selv.

Vold brukes i doser, også det til forskjell fra fortidens massemordregimer. Av og til må en journalist dø, eller en oligark i fengsel. Ellers hersker de nye autokratene på en mer subtil måte enn sine totalitære forgjengere. Det holder som regel med trusler om å ta fra ulydige borgere alt de eier.

Fremfor alt mestrer de propagandaens svartekunst. De vet at mange mennesker er usikre og at de er redde for framtiden og det fremmede. Dette er frykt som de eneveldige fremmer for å kunne fremstå som garantister for stabilitet.

Kinesernes velstandsøkning

Flyplassen i Beijing ligger som en rød kjempestor djevelrokke i den nord-østlige delen av byen. Den er én av verdens største bygninger, ble tatt i bruk i 2008 etter fire års byggetid og har siden dét blitt verdens nest største flyplass. De tre terminalene ble imidlertid for små. Derfor blir det bygget en enda større flyplass i den sørlige delen av byen. Neste år skal den åpnes, også den etter fire års byggetid.

Bare få kinesere tviler på at den nye flyplassen vil kunne tas i bruk på det planlagte tidspunktet. Erfaringene fra de siste 40 år har lært dem at de fleste av regjeringens «spådommer» oppfylles. På både godt og vondt, på det generelle og på det personlige planet.

Da statssjef Xi Jinping ble øverste leder i 2013, var Kinas økonomi allerede verdens nest største. I dag, fem år senere, har den vokst med ytterligere 50 prosent. Arbeidernes timelønn er blitt tredoblet i løpet av de siste ti årene, og husholdningenes disponible inntekt har doblet seg. Selv de mest fattige kineserne har det bedre nå enn for få år siden. Og de forventer at deres inntekt vil fortsette å stige.

Utspekulert overvåkingsstat

Denne forventningen er det sentrale maktinstrumentet til det kommunistiske partiet. Statsvitere snakker om «legitimitet gjennom ytelse», et klassisk herskeprinsipp i autoritære utviklingsland. Kinas ledere har presset dette prinsippet til det ytterste. Landets eksperter tenker i årtier og globale dimensjoner. Fordi de bryr seg like lite om individers interesser som valgsyklusene i demokratiske systemer, går deres planer vanligvis opp. Så langt har blandingen av plan- og markedsøkonomi fungert.

Men økonomien er bare ett av flere instrumenter. «Makten til det kinesiske kommunistpartiet», skriver Kina-eksperten Minxin Pei, «hviler i dag på fire søyler: på robust vekst, utspekulert undertrykking, statsstøttet nasjonalisme og økonomisk integrering av samfunnets eliter».

Også i den andre av disse fire punktene setter Kina nye standarder. Kombinasjonen av leninisme og digitalisering har skapt en overvåkingsstat slik den aldri har eksistert før. Internett, i vestlige demokratier forstått som et medium for ytringsfrihet, brukes i Kina i økende grad som et middel til sosial kontroll, som stemningsbarometer og styringsinstrument.

Fortellinger om fedrelandet

Samtidig sprer ledelsen, gjennom statskanalen og internett, en stor fortelling om fedrelandet som, avhengig av sammenhengen, enten betegnes som «kinesisk drøm» eller «gjenfødelse av den kinesiske nasjonen». Budskapet er: Kina, som inntil utbruddet av Opiumskrigene i midten av det 19. århundre var en ledende politisk og økonomisk makt, er tilbake i verdensoppmerksomhetens sentrum, etter over hundre år med ydmykelse og kolonialisering. Slik uttrykte Xi Jinping det under den 19. partikongressen i oktober i fjor.

Denne fortellingen fungerer på to måter. Innad befester den en nasjonalistisk konsensus og utad utstråler den Beijings voksende selvtillit.

Så langt nøyer ledelsen seg med den ideelle og økonomiske projeksjonen av sin makt. I motsetning til sine geopolitiske rivaler USA og Russland unngår Kina militære eventyr som de to andre bedriver i Ukraina eller i Midtøsten. Men landets aggressive oppførsel i Sørkinahavet, med den økende militære tilstedeværelsen, viser at det ikke behøver å forbli slik.

Den nye silkeveien

For ett år siden inviterte Beijing til et bemerkelsesverdig toppmøte som handlet om århundrets største utviklingsprosjekt: den «nye silkeveien». Recep Tayyip Erdogan fra Tyrkia deltok, sammen med Rodrigo Duterte fra Filippinene, Viktor Orbán fra Ungarn og Vladimir Putin fra Russland. De parkerte sine regjeringsmaskiner på rullebanen til flyplassen i den kinesiske hovedstaden og gikk opp til Den store mur, et nesten 8.900 kilometer langt forsvarsverk av sten og jord hvor Xi Jinping fortalte om en ny verden.

Det var et møte mellom likesinnede. Riktignok var også vestlige politikere invitert, men de sto merkelig langt unna.

Den nye silkeveien danner kjernen i den kinesiske utviklingspolitikken i det 21. århundre. Ved første øyekast et gigantisk infrastrukturprosjekt som skal binde sammen Kina, Afrika og Europa, men i virkeligheten også en plan for en ny global orden som preges av Kina.

Kina vil vise hvordan øst og vest kan bindes sammen med hverandre, «i fred, harmoni og velstand», sa Xi Jinping under toppmøtet:

«Vi er beredt til å dele våre metoder for utvikling, men vi har ikke til hensikt å blande oss inn i andre lands anliggender.»

Fem gangerbrukte han ordet «dynasti» i sin tale og ni ganger «investere». Begrepet «demokrati» og «ytringsfrihet» manglet.

Utviklingsdiktatur

Det kinesiske utviklingsdiktaturet er den største økonomiske, politiske og intellektuelle utfordringen for den liberale verdensorden.

På grunn av sin geografiske størrelse og sitt befolkningstall skaper Kina økonomiske avhengigheter som mindre stater i landets periferi nesten ikke kan unnslippe. Selv politikere og næringslivsledere i vestlige industrinasjoner «bukker under» for dynamikken og effektiviteten til den kinesiske modellen.

Utviklingsprogrammet til den nye silkeveien kommer til å erstatte dagens Verdens handelsorganisasjon (WTO), «om De liker det eller ikke», sa Siemens-sjef Joe Kaeser på et møte under Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos i februar.

Det er faktisk lett å la seg overvelde av tallene. Av de 25.000 kilometer med skinner for høyhastighetstog som er blitt lagt i løpet av ti år. Av millionbyene som stampes ut av bakken som ingenting. Særlig på bakgrunn av europeiske utilstrekkeligheter: en transportpolitikk som ofte ikke takler fremtidens utfordringer, et utilstrekkelig mobil- og bredbåndsnettverk, og offentlige bygninger som planlegges og gjennomføres på en kritikkverdig måte.

I tillegg bruker kinesiske selskaper nå like mye penger på forskning og utvikling som sine vestlige konkurrenter. Tiden hvor kineserne var avhengige av ideene fra den vestlige verden, går mot slutten. I utviklingen av kunstig intelligens kan deres bedrifter allerede måle seg med Silicon Valley.

Kreativitet også uten frihet?

Migrasjon, klimaendringer, digitalisering og demografi: ikke noe annet sted enn i de vestlige demokratiene blir disse utfordringene diskutert mer åpent, men likevel ser det ut som om vi ikke er i stand til å løse dem. Frihet, virker det som, er ingen nødvendig forutsetning for bedrifts- og samfunnsmessig kreativitet.

Du må først la det synke inn i sin fulle konsekvens: Troen på at garantien for individuelle friheter gjør systemet vårt bedre enn alle andre, danner kjernen i vårt selvbilde. Og det skal nå være feil?

Det fungerer i det minste (også) annerledes. Med Kina finnes det et alternativ.

Kina har i mange århundrer vært kulturelt, teknologisk, militært og forvaltningsmessig godt utviklet. For rundt 200 år siden dro imidlertid den vestlige verden forbi «Midtens rike», landet i sentrum som Kina ble kalt. Det hadde noe å gjøre med opplysningstiden, med vitenskap, forskning og våpenteknikk. I dag er imidlertid ikke dette lenger et privilegium for den vestlige verden. Derfor kan denne epoken nå gå mot slutten. Det må ikke bli slik, men muligheten er ikke utenkelig.

For et år siden ba et forskningsinstitutt russerne om å nevne «de mest betydningsfulle menneskene gjennom alle tider og fra alle nasjoner». Lenin ble nevnt, tsar Peter I., Napoleon, diktatoren Josef Stalin. Blant alle døde var det imidlertid én levende som stakk seg ut: Vladimir Putin. Han kom på annen plass, like bak Stalin.

For russerne har presidenten allerede nå forvandlet seg til en historisk figur, mens han fortsatt regjerer. Han er ikke lenger en politiker, men en mystisk personifisering av nasjonen.

«Så lenge det finnes Putin, finnes Russland. Ingen Putin, intet Russland». Det var slik en høytstående Kreml-talsperson formulerte det i 2014.

Lover fortid – og verdensfokus

Slik ble det til at et stort flertall gjenvalgte Putin i mars i år, uten at han la fram et valgprogram eller stilte for et parti. Man forventer ikke et program for fremtiden av en historisk person. Og Putin, det er imidlertid tydelig, har ingenting å love for fremtiden. Han lover fortid: Russland skal være en stormakt slik den en gang var.

«Make Russia great again» – det er hans eneste program.

Men Putin har faktisk klart å gjenopprette den russiske statens autoritet, etter de kaotiske Jeltsin-årene. I en brutal krig beseiret han separatistene i Tsjetsjenia og fikk slutt på kaoset i landet. Samtidig tok han kontroll over både mediene, næringslivstoppene og opposisjonen. Alt dette skapte i det minste et inntrykk av stabilitet.

Men fremfor alt har Putin gjort Russland til et land som igjen spiller en avgjørende rolle i verdenspolitikken. Det er mulig at Kina er en utfordrer for den vestlige verden, men Putins Russland er en motstander. Mer er heller ikke mulig fordi landets økonomiske størrelse tilsvarer omtrent den til Spania. Men Putin har igjen gitt folket følelsen av å være en stormakt. Som under sovjet-tiden, men uten å kreve alt det som ble avkrevet sovjet-borgerne.

For krigene i Donbass i det østlige Ukraina og i Syria trengs relativt små ressurser og få mennesker. Der hvor det er mulig, blir leiesoldater og tvilsomme grupper av frivillige sendt av gårde. For å påvirke valg rundt om i verden, holder det med noen hackere og gjeng nett-troll.

Slik lyktes Putin med å distrahere bildene av ydmykelsen i 1991 da Sovjetunionen brøt sammen. Russerne føler seg muligens svake, ydmyket, forsømt av sin stat og forarmet av korrupsjonen, men de har en trøst: at Russland «har kommet seg opp fra knestående» slik det heter i et slagord.

Men det alene ville ikke være nok til å gjøre den «russiske modellen» attraktiv for noen – heller ikke i Vesten. Til det trengs Putin. Presidenten selv er Russlands tilbud til resten av verden, denne «maskuline mannen» som lar seg fotografere med bar overkropp selv om han allerede er blitt 65 år gammel.

Med dette legemliggjør Putin ønsket om en ubrutt, entydig identitet som ser ut til å ha gått tapt for menneskene i pluralistiske, heterogene samfunn. En slags patriarkalsk primaltilstand, uten #MeToo og transseksuell usikkerhet – men sterk, karismatisk og handlekraftig.

Putin uten dypere sannhet

Annerledes enn de totalitære herskerne i det 20. århundre, har den russiske presidenten ingen dypere sannhet, ingen ideologi som han vil proklamere eller spre. Putin er, i motsetning til Erdogan og Xi, ikke en gang medlem av et parti. I stedet prøver Kreml og deres medier å undergrave troen på at det i det hele tatt kan finnes noe sånt som sannhet.

Russland forsøker derfor å påvirke, direkte eller indirekte. Russiske hackere har angrepet det tyske parlamentet, demokratene i USA og Emmanuel Macrons bevegelse «En Marche». Russerne skal også ha blandet seg opp i den italienske valgkampen og Brexit-avstemningen. Russland fører krig i Ukraina, men later som om egne soldater og militærrådgivere ikke finnes der.

Demokratiske systemer har lite å stille opp med mot slike asymmetriske angrep. For øyeblikket er svaret nesten alltid: vente og håpe at det går over. Men dette er akkurat så svakt som Vladimir Putin og hans venner oppfatter den liberale, vestlige verden.

Det unge, liberale demokratiet

Historisk sett er det liberale demokratiet av vestlig støpning en ung utvikling. Ifølge den amerikanske statsviteren Samuel Huntington, som døde i 2008, har det spredt seg i tre bølger.

Den første begynte i starten av 1800-tallet med framveksten av den amerikanske, konstitusjonelle staten. Fram til 1926 fulgte 29 stater etter.

Den andre bølgen begynte etter 1945. Fram til begynnelsen av sekstitallet hadde det vokst fram 36 demokratier.

Den tredje bølgen kom med den portugisiske nellikrevolusjonen i april 1974, og vokste siden jevnt og trutt. Siden 1989 har antallet demokratier tredoblet seg.

Slutten av den kalde krigen, spådde Huntingtons kollega Francis Fukuyama i 1992, ville markere «sluttpunktet på menneskehetens ideologiske utvikling og starten på en verdensomspennende gyldighet for vestlige, liberale demokratier». En lang stund har det sett ut som om han hadde fått rett: Ved tusenårsskiftet fantes mer enn hundre demokratier.

Velstandsveksten flytter på seg

I Europa vokste det liberale demokratiet på ruinene til andre verdenskrig. Det sto for etterkrigsårenes optimisme – da velstanden økte og mange mennesker, for første gang i sitt liv, hadde råd til ferie, til eget hus og en bil.

Men siden tusenårsskiftet er det blitt slutt på håpet om at barna engang skal få det bedre. Det har noe å gjøre med globaliseringen og med at den verdensomspennende velstandsøkningen har flyttet på seg, særlig til Kina og resten av Asia.

Det liberale demokratiet kunne garantere evigvarende, økende velstand – dette var kanskje det viktigste løftet – og et godt argument for dets støttespillere. At dette løftet i dag ikke lenger er mulig å holde, er også årsaken til demokratiets krise.

I tillegg er mange europeiske land, som tidligere var fargerike blandede samfunn, blitt mer homogene – som et resultat av folkemord, fordrivelser, reetablering og nye grenser. Samtidig er imidlertid alle vest-europeiske samfunn blitt mer pluralistiske.

Også i øst har denne prosessen for lengst begynt. Dette handler ikke bare om etnisitet og avstamning, men også om seksuell, kulturell og religiøs identitet.

Sentrum mot populister

Denne utviklingen er gull verdt for autoritære partier i liberale demokratier fordi den lammer det politiske systemet. I lang tid fantes det kun to dominerende politiske leire i de fleste vestlige demokratier: de konservative og sosialdemokratene.

Men denne dualismen er blitt opphevet. Med bortfallet av de homogene samfunnene har også partispekteret blitt splittet opp. De etablerte partiene i midten må i dag gå sammen om å danne regjering hvis de ikke vil regjere sammen med populister.

Ett eksempel er Tyskland etter forrige valg i 2017, hvor ingen av de mulige regjeringene sto for en klar ideologisk retning. Uansett om alternativet var en «Jamaica-koalisjon» (CDU/CSU, FDP og De grønne), en mindretallsregjering eller den store koalisjonen man til slutt endte opp med (CDU/CSU og SPD) – var alle sammen pragmatiske løsninger, og ingen av dem hadde tatt noen felles ingen beslutninger over retningsvalg.

Det liberal-demokratiske systemet, av alle, er dermed knapt i stand til å tilby reelle politiske valgmuligheter. Men det gjør deres motstandere – som da følgelig kaller seg som i Tyskland, «alternativ for Tyskland», Alternative für Deutschland (AfD).

Kaczynskis «impossibilisme»

Jaroslaw Kaczynski, tidligere statsminister og lederen av det polske, nasjonalkonservative regjeringspartiet PiS, har funnet et passende kampord for dette, som hans parti hater så inderlig: «Imposybilizm» – et begrep han bruker til å uthule det polske demokratiet. «Impossibilismen», det er for Kaczynski en byråkratisk forfatning, overdreven hensyntagen av minoriteter, frykten for Polens omdømme i utlandet, «feighet» og «opportunisme».

Alt dette har hindret den forrige, liberale regjeringen i å føre en virkningsfull politikk for «folk flest», ifølge Kaczynski.

For å beseire denne «impossibilismen», krever PiS flere og flere «reformer». Maktfordelingsprinsippet må slipes ned slik at politikken igjen blir handlekraftig, er tanken bak Kaczynski & co's politikk. Forfatningsdomstolen i Polen er for eksempel allerede blitt frarøvet makt av de nasjonalkonservative.

Kaczynskis politikk er også et svar på «alternativløshetens politikk» som har dominert siden 90-tallet. Den mistet sin troverdighet under finanskrisen da det plutselig fantes penger nok til å redde storbankene, de pengene som tidligere manglet for å pusse opp skoler, eller til sosial boligbygging. Svaret på eurokrisen var preget av den samme mangelen på alternativer hvor kontrakter, regler og finansmarkeder begrenset handlingsevnen til de berørte regjeringene.

Nasjonalister og populister over hele Europa har profitert på denne følelsen av maktesløshet.

Faktisk har PiS innført en barnetrygd på 500 Zloty, til tross for alle budsjettpolitiske advarsler. Det er anti-impossibilisme i praksis. Budskapet til velgerne lyder: Alt er mulig. Vi gjør det, vi tar vare på dere.

Orbáns kontroll

På lignende måte gjør Viktor Orbán det i Ungarn. Med dette har han holdt seg ved makten i åtte år. Han ble nettopp gjenvalgt for ytterligere fire år. Hans folk sitter nå i alle nøkkelposisjoner i departementer og statlig forvaltning, men også ved universiteter, klinikker, teatre og domstoler. Dessuten har han i stor grad klart å ta kontroll over økonomien, gjennom et nettverk av vennligsinnede næringslivsledere.

I Orbáns rike finnes det ingen sensur, men heller ingen avis som ikke er utgitt av én av hans venner. Den som opponerer mot det politiske meningslederskapet til regjeringspartiet Fidesz, mister ikke friheten og livet som i gammeldagse diktaturer, men sin jobb.

Samtidig er det «illiberale demokratiet», slik Orbán selv kaller det, ikke udemokratisk i seg selv. Det holdes valg, og statssjefen har befolkningens flertall bak seg. Systemet er bare ikke lenger liberalt. Minoritetenes rettigheter og maktfordelingsprinsippet er blitt innskrenket.

«Impossibilismen» forklarer imidlertid bare delvis oppgangen av de illiberale, spesielt i Øst-Europa.

Det finnes også en autoritær arv som har gått fra 1800-tallets monarkier over mellomkrigsårene og kommunismen til nåtiden. Heller ikke «Die Wende», Berlin-murens fall i november 1989, har ikke visket den ut, og de østeuropeiske ofte gjentatte frasene om «returen til Europa» har bare pyntet på den.

Samfunn endrer seg ikke så raskt. Særlig ikke fordi de nye elitene ofte ble rekruttert fra rekkene til de gamle kadrene og fordi den nye kapitalismen riktignok betød økonomisk framgang, men at den ofte måtte betales med stor usikkerhet.

Viktor Orbán selv var, til å begynne med, en liberal fornyer før han ble en illiberal leder.

Paradokset er: uten medlemskapet i EU, som jo skal holde normene og verdiene i et demokrati høyt, ville Orbáns maktsystem raskt bryte sammen. Fordi det bare fungerer innenfor et solidaritetsfellesskap, i et ellers liberalt miljø hvor pengene og oppdragene flyter inn i landet som Orbán så kan fordele blant sine venner og betrodde.

Hvis EU hadde vært i stand til å sanksjonere Orbán eller Kaczynski, ville det raskt vært over med deres herlighet.

Men så lett er det altså ikke.

EU – ment for liberale demokratier

EUs omfattende regelverk var fra begynnelsen av ment for liberale demokratier. Deres fundament er troen på at fremtiden tilhører demokratiet og at Europa vil finne sammen til en «stadig tettere union». Riktignok ble det tatt høyde for at et land vil kunne forlate det europeiske fellesskapet, men at et land «sliper ned» sine demokratiske institusjoner for så å ville forbli i EU?

Det finnes neppe en måte å håndtere dette på. En sak om rettsstaten som ender med at det aktuelle landet fratas stemmeretten, må vedtas enstemmig av samtlige medlemmer. Usannsynlig at slikt noen gang skjer.

Alt dette ville muligens ikke være så dramatisk hvis ikke utviklingen skjedde i et øyeblikk hvor også verdens mektigste demokrati riktignok ikke vakler, men likevel blir rystet i sin troverdighet. Fordi det har en mann på toppen som ikke har særlig sans for demokrati. Tidligere amerikanske presidenter har heller ikke alltid vært plettfrie demokrater. De har støttet diktatorer, styrtet valgte politikere og ført falske kriger. Likevel har de båret ideen om frihet og menneskerettigheter ut i verden, forbundet med løftet om velstand.

Trump – en forhindret autokrat?

Og nå altså Donald Trump, en mann som tilsynelatende har en bedre tone med politiske ledere som Duterte, Erdogan eller Xi Jinping enn med Angela Merkel. Han som fremstår som en «wannabe-autokrat», tatt i betraktning alt det han lirer og tvitrer av seg, hans planer og måten han tar beslutninger på, hvordan han blander presidentembetet med private forretninger og hvordan han skjeller ut mediene.

Ett og et halvt år etter at han overtok presidentkontoret, er det fortsatt ikke blitt innledet etterforskning mot Trumps motkandidat Hillary Clinton som Trump under valgkampen ville få kastet i fengsel. Istedenfor foregår det etterforskning mot ham selv. Trump klarer ikke å ødelegge statens institusjoner. Og ser man bort fra skattereformen, har han hittil nesten ikke vært i stand til å gjennomføre noen av sine storprosjekter som han annonserte av full hals. USAs president, kan man si, føler demokratiets motstand på kroppen.

Riktignok ville han følge læreboka til en autoritær hersker, skriver statsviterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt i deres nylig publiserte bok «Hvordan demokratier dør». Men: Trump «har pratet mer enn han har handlet. Hans mest beryktede trusler er ikke blitt realisert».

Foreløpig kan Trump betraktes som en forhindret autokrat.

Likevel vil den langsiktige skaden sannsynligvis være betraktelig. Med Trump har populistene nå en alliert på toppen av Det hvite hus. Richard Grenell, USAs nye ambassadør i Berlin, sa for kort tid siden at han ville styrke konservative anti-establishment-krefter i Europa. Og Trumps tidligere sjefsstrateg, Stephen Bannon, feirer den nye regjeringen i Roma som den neste stenen i et komplekst dominospill hvor til slutt hele EU kollapser.

Tidligere fremmet Amerika demokratiet, i dag fremmer det populismen.

Hyller en tapt fortid

Autokrater og illiberale fra dette århundret har mange likheter. De er rasistiske og nasjonalistiske. Det finnes alltid en trussel utenfra som må holdes i sjakk. Beslektet med det, er mistroen mot ekte eller påståtte eliter, mot de privilegerte som angivelig har glemt språket til folk flest. Autokratene kommer med valgkampløfter som bare kan finansieres gjennom enorm gjeld. Og de forakter demokratiske institusjoner.

De forenes av løftet om å ville bringe tilbake en flott fortid.

President Putin lover russerne nasjonal prakt. Erdogan besverger i sine taler returen til det osmanske rikets storhetstid. Viktor Orbán setter opp statuer over hele landet som skal minne om Ungarns strålende historie. I Polen har det høyrepopulistiske PiS til og med vedtatt en lov som forbyr å gi den polske nasjonen medansvar for Holocaust – som om den historiske sannheten lot seg rette på gjennom et lovark.

Historie skal gjøre stolt, ellers er den falsk.

Bekjenner tidligere forbrytelser

I de liberale demokratiene kan det motsatte observeres. Det er nesten ett av dets strukturelle kjennetegn at det bekjenner ansvaret for tidligere forbrytelser. Det gjelder ikke bare Tyskland. Det går også en debatt i USA om slaveriet og dets konsekvenser. Den franske presidenten Emmanuel Macron har betegnet sitt lands kolonialisme i Algerie som «forbrytelse mot menneskeheten».

Intet moderne demokrati tror at det kan komme videre uten å ha opparbeidet landets fortid. Bare den som lærer av sine bestefedres forbrytelser, kan skape et bedre samfunn, lyder den stilltiende overenskomsten.

De autoritært orienterte kreftene motsetter seg dette kravet. Det er nesten et varemerke. For Alexander Gauland, en av lederne i «Alternative für Deutschland», er den nasjonalsosialistiske tiden bare «fugldritt», sammenlignet med prestasjonene gjennom en lang tysk historie. Hans parti krever en «minnepolitisk snuoperasjon».

I Brexit-tilhengernes rekker finnes det ikke få som vil bygge videre på det tidligere britiske imperiet. I Donald Trumps Amerika glorifiserer hvite nasjonalister rasismen til sørstatene som tapte borgerkrigen, og det med presidentens godkjenning.

Grådighet er menneskelig

Det er én ting til som fiendene av det liberale demokratiet har til felles når de først har erobret makten: korrupsjonen. For korrupte er de nesten alle sammen. Og det selv om de har kommet til makten med løftet om å rydde opp i korrupsjonen.

Det mener mange også gjelder Donald Trump som favoriserer sin egen familiebedrift som president, som benåder politiske venner og hvis datter Ivanka under forhandlinger med Kina drar nytte av at vertene plutselig bærer inn varemerker fra hennes selskap.

Enten det er Putin eller Erdogan, Kinas kommunistiske parti eller borgerforbundet Fidesz i Ungarn, alle styrer et komplekst system. Autokratisk ledelse er basert på finvevd avhengighet. Slik har det alltid vært, og det har heller ikke endret seg i det 21. århundret.

Selv skueprosesser og dødsdomsavsigelser mot korrupte tjenestemenn og partikadre, som for eksempel i Kina, kan ikke forhindre korrupsjon. Grådighet er menneskelig og virker på tvers av systemer. Derfor er rettsstatens maktfordelingsprinsipp ett av de viktigste virkemidlene, selv om det ikke betyr at all korrupsjon dermed kan forhindres.

Syklus av politiske systemer

De gamle grekerne trodde på en syklus av politiske systemer. Et monarki ble etterfulgt av et tyrannis, et diktatur. Det blir etter hvert avløst av et aristokrati, et oligarki (politisk makt samlet hos en liten gruppe mennesker), og til slutt et demokrati. Etter «mobbens regime» følger igjen et monarki. Rett og slett fordi mennesker aldri blir tilfredse. Fordi stabile forhold gjør dem komfortable og fordi komfort fører til dekadens.

Er det kommet så langt nå?

Det liberale demokratiets oppblomstring etter 1945 dannet rammen for den europeiske enigheten, velferdsstaten og østpolitikken. Ingen av disse målene ble nådd uten konflikt. Men det var jo hele poenget: å identifisere problemer, tilby løsninger og dempe motsetninger – for så å etablere en samfunnsmessig konsensus, igjen og igjen. Dette var én av grunnene til at det liberale demokratiet vant den kalde krigen. Dessuten var det økonomisk og militært overlegen. Det var rett og slett et bedre system.

Men det er ikke så klart lenger.

Vestlige feilgrep

«Demokrati-resesjon» kaller den amerikanske statsviteren Larry Diamond det faktum at antallet fungerende demokratier har begynt å synke.

Hvorfor?

– Det viktigste og mest overbevisende svaret er dårlig regjeringsledelse, sier han.

Faktisk faller omslaget i det liberale demokratiets globale prestisje sammen med alvorlige vestlige feilvurderinger: den katastrofale Irak-krigen, som begynte med falske påstander og som undergravet troverdigheten til den vestlige parlamentarismen, og den verdensomspennende finanskrisen som etter 2007 har rystet tilliten til den vestlige, økonomiske orden.

Politisk tafatthet

Men dette er det virkelig store overblikket. Det er også mulig å se på det i litt mindre målestokk. Det er for eksempel 18 år siden den såkalte Süssmuth-kommisjonen i Tyskland la fram et forslag til en innvandringslov. Ingenting har skjedd. Forbundsrepublikken er et viktig mål for migranter, men er ikke i stand til å regulere innvandringen. Det samme problemet har regjeringene i en rekke andre europeiske land.

Håndteringen av digitaliseringen er avgjørende for Europas økonomiske framtid. Likevel er det få land som har maktet å få på plass en omfattende digital strategi. Tyskland, for eksempel, er avhengig av bilindustrien, men istedenfor å proklamere tidsalderen etter forbrenningsmotoren, beskytter politikken bilkonsernenes fortjeneste.

Mange vil mene at man gjør det samme med oljeindustrien i Norge.

Denne listen kan lett utvides. Klimaforandringer, demografi, den teknologiske utviklingen, endringer i arbeidslivet og i velstandsfordelingen.

Europeiske land har hatt en rekke ulike regjeringskonstallasjoner på 2000-tallet, og de grunnleggende problemene er riktignok ofte diskutert i det offentlige ordskiftet i de enkelte land. Men altfor sjelden er de virkelig tatt tak i. Mange innbyggere føler det i hvert fall slik. Også fordi de store visjonene i demokratier ofte ender opp som små kompromisser.

Europas gamle silkevei

Samtidig hadde det liberale demokrati også en gang sin nye silkevei: Marshallplanen, det amerikanske hjelpeprogrammet for Europa etter andre verdenskrig. Hvis man regner om pengene som USA pumpet til Europa fra 1948 til 1952 til dagens dollarkurs, kommer man fram til rundt 135 milliarder.

Den vestlige delen av Europa skulle bli liberal og demokratisk, og kunne stå i mot Sovjetunionen. Det var planen. Som kjent gikk den opp.

Men det handlet ikke bare om penger. Det liberale demokratiet ble også sikret med soldater som i nesten 50 år ble sendt til Tyskland og andre europeiske land av USA, Storbritannia og Frankrike. Videre ble det laget utdanningsprogrammer, vi fikk økonomisk samarbeid og overnasjonale institusjoner. De ble kjempet fram og realisert med stor innsats. Basert på troen på et liberalt demokrati som det beste systemet.

Helt nye problemer

Våre problemer i dag er forskjellige fra den tiden. Vi må ikke lenger rydde stein i ruiner. I dag handler det om konsekvensene av den globale kapitalismen og den teknologiske utviklingen, om migrasjon og frykten for det fremmede.

Europa klarte å bygge sine velfungerende demokratier etter 1945. Spørsmålet er om vi klarer å forsvare dem.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.