Kvinnelige statsledere gjør det bedre enn menn

Det er mye forskning som understøtter påstanden om at flere kvinner i toppledelsen er en fordel for de fleste type virksomheter. Det gir rett og slett høyere vekst og et positivt utslag på bunnlinjen.

Mangfolds-aspektet er gjerne brukt som forklaring på at kvinnelige ledere i næringslivet lønner seg, noe blant annet en omfattende rapport – «Diversity Matters» – fra analyseselskapet McKinsey viser.

Kvinner bedre til å lede et land?

Nå har to kvinnelige amerikanske forskere fra dratt tesen om kvinnelig overlegenhet enda lenger: I en artikkel i Harward Business Review hevder de to at kvinnelige statsministere og presidenter skaper bedre økonomisk vekst i sine land enn sine mannlige motparter.

Katherine W. Phillips er professor I Ledelse og etikk ved Columbia Business School. Susan Perkins er førsteamanuensis innen strategisk ledelse ved The University of Illinois i Chicago.

Sammen har de to forskerne undersøkt om de samme tendensene for bedre økonomi i virksomheter som ledes av kvinner også gjør seg gjeldende når det dreier seg om å lede et land.

Og med en masse forbehold om flaks og at økonomien kanskje uansett hadde blitt bedre – så mener de to at det er en sammenheng: Når kvinner styrer landet, så går økonomien bedre.

Mangfold og inkludering gir gevisnt

Generelt mener de to å kunne påvise at økonomien i et land vokser raskere med en kvinnelig leder.

Dette gjelder særlig i land der det er etniske og rasemessige og/eller kjønnsmessige ulikheter.

I disse landene vokste brutto nasjonalproduktet med i gjennomsnitt 5,4 prosent i periodene med kvinnelig statsminister eller president. Når mannfolka styrte, lå bnp-veksten kun på 1,1 prosent.

Forskerne har analysert situasjonen i land der det mellom 1959 og 2004 har vært en kvinnelig statsminister eller president. Dronninger og andre mer symbolske lederskikkelser er utelatt fra utvalget. 136 kvinner har styrt et eller annet land i verden i denne perioden. Til sammen har de to forskerne gjennomgått 5700 regjeringsperioder.

Årsaken til at damene styrer bedre er ifølge Phillips og Perkins at kvinner er mer opptatt av mangfold og rettferdig fordeling.

I land med etniske spenninger har mannlige ledere typisk favorisert sin egen etniske gruppe.

Mange av de kvinnelige lederne har gjort om på denne typen forfordeling, og heller forsøkt å fordele posisjoner i statsapparatet mer rettferdig, samt gjort landets lovgivning mer likestilt.

Liberia og Taiwan

Phillips og Perkins trekker fram Liberias kvinnelige president Johnson Sirleaf og Taiwans president Tsai Ing-wen som konkrete eksempler.

Johnson Sirleaf var president i Liberia mellom 2006 og 2018. I hennes regjeringstid vokste bnp med 4 prosent årlig. Tidloigere hadde den økonomiske veksten sjelden vært over 1 prosent. Johnson Sirleaf utarbeidet en egen toleranse og inkluderingsstrategi for Liberia, som i årevis hadde vært gjenstand for krigshandlinger og borgerkriger mellom ulike etniske grupper. Blant annet, for å fremme likestilling og bekjempe overgrep og vold mot kvinner, gjennomførte hun flere kampanjer for å få kvinner inn i politiet.

Hun fikk også Nobels fredspris for sitt likestillings- og forsoningsarbeid i et krigsherjet land i 2011.

Men Johnson Sirleaf har også vært kontroversiell. Hun er beskyldt for både korrupsjon og nepotisme, og har uttalt at homofile fortjener fengselsstraff. Ikke alle ble inkludert i hennes Liberia heller.

Tsai Ing-wen ble valgt som den første kvinnelige presidenten i Taiwan i 2016. Også hun startet med å presentere en inkluderingsstrategi – i Taiwan har den største folkegruppen, Han, i årevis dominert både i næringslivet og statsapparatet. Det gjenstår å se om Tsai Ing-wen klarer å bedre økonomien i Tawain. Hun mistet mye av sin popularitet da hun gjennomførte en pensjonsreform i landet. Dessuten har hun og Taiwan et – mildt sagt – anstrengt forhold til storebror Kina. Men Tsai Ing-wen har våget å være tøff i tonen overfor fastlands-Kina, og det er noe taiwanere flest vet å sette pris på.

Økonomisk politikk for alle

Poenget til forskerne Katherine Phillips og Susan Perkins er at ledere som fokuserer på at alle innbyggerne i et land skal nyte godt av den økonomiske politikken, gjør det bedre enn de som bevisst eller ubevisst forfordeler enkeltgrupper. Og kvinner er altså bedre til å tenke inkludering og mangfold enn menn – nå også når det kommer til styring av land, skal vi tro de to forskerne.

Intet selskap har i dagens konkurransesituasjon råd til ikke å utvikle alle sine ansatte. På samme måte kan ikke et land utnytte sine økonomiske muligheter til full dersom store deler av befolkningen blir utelatt, skriver de to i Harvard Business Review.

– Det er på tide å slutte med å tenke på hva som kan gjøres, og heller starte jobben med å skape en inkluderende framtid som inkluderer oss alle, skriver Phillips og Perkins.