– Kan tjene på å la regjeringen bryte sammen

Nok en gang er det uro i regjeringen. Saken om IS-mødrene, og om disse norske kvinnene skulle få komme hjem sammen med barna sine, har vært betent.

Uenigheten mellom Høyre, Krf og Venstre på den ene siden, og Frp på den andre, ble testet skikkelig da sønnen til en norsk-pakistansk IS-kvinne ble alvorlig syk i Al Hol-leiren i Syria.

I det skjulte har det blitt jobbet iherdig for å få kvinnen og hennes barn hjem til Norge. Frp tok dissens i saken. Da regjeringens beslutning ble offentliggjort var Frps stortingsgruppe ikke informert.

Nå er splittelsen i regjeringen så alvorlig at regjeringen kan tjene på å legge ned regjeringsprosjektet, i hvert fall midlertidig, hevder Svein Erik Tuastad, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger.

– Hvis regjeringen bryter sammen nå, er det en «blessing in disguise». Det er i hvert fall det perfektet tidspunktet å gjøre det på. En regjeringsoppløsning kan redde partiene. Da får partiene muligheten til å sloss for sine saker frem mot valget, på en mer åpen måte. Det vil de tjene på. Dessuten vil Støre få tid til å gjøre seg upopulær. Det er jo slik at nye regjeringer ofte får mye goodwill i starten, mens det ikke tar lang tid før de blir sett på med stadig mer kritiske blikk. Dette er et paradoks, men det er ofte slik politikk fungerer, sier Tuastad.

Frp har hele tiden sagt at man kan hente hjem det syke barnet, men at Norge ikke bør løfte en finger for IS-kvinnene, som har vært del av en terrororganisasjon.

Dette gjentok innvandringspolitisk talsmann for Frp, Jon Helgheim, senest i «Politisk kvarter» på NRK onsdag.

Der gjorde han det krystallklart at denne saken kommer til å få konsekvenser for de andre regjeringspartiene, og hintet samtidig om Frp kommer til å kreve betydelige innrømmelser i innvandringspolitikken.

Uhåndterlig spenning

Svein Erik Tuastad tror at markeringer, som vi ser fra Frp, ikke er noe stort problem for Erna Solberg – isolert sett. Både regjeringen og velgerne har blitt vant med dette.

Solberg har også bevisst latt partier få markere uenighet i saker, for å hindre at partiene går i den såkalte SV-fellen gjennom å miste oppslutning på å stå last og brast ved politikk de selv er uenige i.

– Men nå er det i ferd med å skje noe nytt i Frp. Det ser ut som om at de har nådd et punkt, der den interne spenningen har blitt uhåndterlig, sier han.

Statsminister Erna Solberg hevder at de nye spillereglene internt i regjeringen bidrar til å hindre internkrangler. Uenigheten om IS-kvinnene kaller hun «politisk uenighet», ifølge Dagbladet.

– Vi må kunne snakke om sak uten å karakterisere hverandre, og uten å stille ultimatumer og komme med absolutter. Jeg opplever at vi nå er ganske samstemte, sa hun til avisen dagen før Frp-nestleder Sylvi Listhaug kunngjorde at Frp hadde tatt dissens i saken.

Samtidig har den mer innvandringskritiske fløyen i Frp begynt å rasle med sablene. Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde mener Frp nå bør forlate regjeringen, og forlanger en avstemning i stortingsgruppen om saken:

– Vi burde gi mistillit til vår deltakelse i regjeringen og si at nok er nok, sa Tybring-Gjedde til TV2. Tybring-Gjedde er også medlem av Frps sentralstyre. Han er sterkt kritisk til at stortingsgruppen først ble informert om saken i etterkant av at beslutningen var truffet.

Tybring-Gjeddes syn deles av en rekke fylkesledere, som i VG krever at det avholdes ekstraordinært landsmøte og at partiet forlater regjeringen. Det er alvorlig, mener Tuastad:

– Når en rekke fylkesledere støtter Tybring-Gjedde i dette er det alvorlig. Det er tydelig at partiet nå har nådd tålegrensen. Frp er lei av å sitte igjen med Svarte-Per. Kombinasjonen av elendige resultater på meningsmålingene og opprøret blant fylkeslederne gjør at belastningen blir for stor. Splittelsen har vart lenge, og har skapt enorm slitasje innad i Frp, forklarer han.

Tuastad peker på to trender som er avgjørende for styrken til regjeringsprosjektet: Lagfølelse og de gode sakene.

– Det handler om i hvilken grad de fremstår som et lag, kontra det å være sinte forhandlingspartnere og en løs koalisjon av partier med ulike interesser. Har partene den nødvendige lojaliteten til prosjektet? Så gjelder det å vite hvilke saker som bygger opp om regjeringsprosjektet, fremfor å undergrave det. Her er spagat-saker som innvandring og miljø sentrale. Når Helgheim og fylkeslederne varsler at de må ha noe igjen for tapet de har vært igjennom, tenker de på innvandring og miljøsaker som iskanten. Da pirker de samtidig borti regjeringspartiene svakeste punkt: De mest betente sakene, utdyper Tuastad.

Han mener den manglende lojaliteten er svært utfordrende for Erna Solberg, og savner oppmerksomhet om sakene regjeringspartnerne er enige om: Omstilling, modernisering og skatt.

– Når man ikke får vist frem hva man lykkes med, svekkes regjeringen, avslutter han.