Fra Soria Moria til Hurdalssjøen

Fortsatt vil det nok gå en stund før vi får rapporter fra innsiden om hva som egentlig skjedde rundt forhandling- eller sonderingsbordet på Hurdal. Men de tre partiene har forhandlet før. Og da gikk det bedre. Selv om også den gang tok i bruk klassiske triks og gikk i åpenbare feller.

Fra tidligere Ap-leder Jens Stoltenbergs selvbiografi, «Min historie», og Lilla Sølhusviks bok «Gjennomslag», om den mangeårige SV-lederen Kristin Halvorsen, er forhandlingene om den første rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg beskrevet fra de to tidligere partiledernes synspunkt.

Og selv om de beskriver nøyaktig de samme hendelsene, så gir de to bøkene tydelig evidens til det gamle munnhellet om at tingenes tilstand «kommer an på øyet som ser».

Begge bøkene beskriver forhandlinger som stort sett foregår i en hyggelig og gemyttelig tone, men der det innimellom kunne gå en kule varmt.

Jens Stoltenberg skriver:

«Forhandlingene hadde sine hissige debatter og kriser. Alle kunne i perioder være oppgitt over de andre partienes stahet og urimelighet. Et kort døgn hadde vi til og med et slags forhandlingsbrudd, hvor alle ventet på at de andre skulle gi seg. Likevel var jeg aldri i tvil om at vi skulle komme i mål».

Stoltenberg trekker også fram de ulike strategiene Senterpartiet og SV kom til forhandlingene med:

«Forskjellen mellom de to andre partiene var påfallende. De tre Sp-kvinnene (Åslaug Haga, Marit Arnstad og Magnhild Meltveit Kleppa, red anm.) var drevne forhandlere. De hadde klare prioriteringer. Den viktigste saken var kommuneøkonomien. Der vek de ikke en tomme i ukevis, før de firte litt i aller siste runde. De kunne holde igjen slik at andre saksområder forble uløst fram til de hadde fått viljen sin på de viktigste områdene.

Med SV var det motsatt. Der fikk vi inntrykk av at alt var viktig. … I kapittelutkastene kom de med lange detaljerte og uprioriterte lister med krav. De fleste ble frafalt etter endeløse diskusjoner. I tillegg måtte SV stadig forankre ulike standpunkter. De måtte «sjekke bakover» som de kalte det …» SVs problem var at partiet var for demokratisk. For mange synspunkter skulle høres og ivaretas. Etter hvert ble det også mitt problem. Da vi hadde under en uke igjen, var det fortsatt 74 punkter der vi var uenige. Mange var miljøkrav fra SV».

Fra boken tilKristin Halvorsen, som journalist Lilla Sølhusvik har ført i pennen, heter det om SVs kravsliste:

«Lisbeth Rugtvedt hadde brukt ni måneder på å forberede denne dagen. Et helt svangerskap. Rugtvedt er nestleder i SVs sekretariat på Stortinget og har lang erfaring fra partiet som ansatt og tillitsvalgt».

Rugtvedt hadde fått i oppdrag fra partileder Halvorsen og ta innspill fra alle SVs stortingsrepresentanter. Og det gjorde hun til gangs. Sølhusvik skriver videre om Rugtvedts forberedelser:

«Nå sitter hun igjen med et notat på 88 sider. Her er utdypende forslag til hva den rødgrønne regjeringen bør gjøre i hvert enkelt departement de neste fire årene. SVs landsmøte hadde vedtatt hva som skulle være de 10 viktigste sakene». Men SV-folket skjønner raskt at de lange og detaljerte listene ikke blir mottatt med jubelrop i Ap-leiren:

«Realitetsorienteringen starter allerede første dag. Når Jens Stoltenberg starter med en overordnet gjennomgang av hva de nå skal i gang med, understreker han viktigheten av et stramt dokument … … Arbeiderpartiet vil med andre ord ha en minst mulig forpliktende regjeringserklæring».

Her ser man tydelig at de to forhandlingspartnerne har ulike strategier. Men at den ene er bedre enn den andre, er ikke så sikkert. Ap er det største partiet, og vil gjerne ha minst mulig kostbare prosjekter. Men SV er lillesøster i dette selskapet. Og de vet at dersom regjeringserklæringen ikke har tydelige SV-stempel i seg, vil de framstå som «tapere» etter forhandlingene. Derfor er det viktig at regjeringen forplikter seg. Det samme kan sies fra Senterpartiets ståsted. De vil også ha sine tydelige fotavtrykk i erklæringen.

Boken til Halvorsen/Sølhusvik gjengir notatene i Lisbeth Rugtvedts dagbok fra de glade forhandlingsdagene på Soria Moria. Et eksempel: «Litt etter litt spikres kompromissene. SV vil sette klare spor. Men blir det nok til at våre egne føler seg trygge på regjeringsdeltakelse og at våre velgere blir begeistret? Vet ikke».

Litt frustrasjon over Ap, blir det også, for SV-delegatene: «Under forhandlingene starter Arbeiderpartiet gjennomgående med standpunkt som ligger til høyre for partiets vedtatte politikk. Vel vitende om at forhandlingene vil dra sluttresultatet mot venstre, satser Arbeiderpartiet på å ende opp akkurat på sitt eget partiprogram. Ganske effektivt for dem. Og ganske frustrerende for en uforberedt SV-leir».

Men SV har sine triks de også. Boken beskriver en herlig episode der Kristin Halvorsen får beskjed fra sine egne om å «være sur». Det er ikke noe den vanligvis humørfylte partilederen er. Men ved en viktig anledning tok hun på seg rollen som «tordensky». Både under forhandlingene og med de korte pressemøtene i pausen. Da skjønte de andre alvoret, og SV fikk på den måten vernet Vefsn-vassdraget, heter det i boken. «Vefsna kan takke tordenskyen», skriver Sølhusvik.

Og hvem vant og tapte forhandlingene på Soria Moria. Mange av aviskommentatorene mener SV måtte «gi mest». Men ifølge Kristin Halvorsen var det Jens Stoltenberg som «slukte kameler på tvers». Vel, Stoltenberg selv er ikke helt uenig i det.

I sin bok skriver han:

«Vi gikk inn i regjering med mye sterkere bindinger enn noen arbeiderpartiregjering ville drømt om å gi seg selv. Det skulle vise seg å bli både en ulempe og en fordel i årene som kom. En ulempe fordi det var vanskelig å innfri alle saker. Noen viste seg å være helt umulige. En fordel fordi vi hadde djerve mål å strekke oss etter. Det ga oss også noen forente standpunkter når vi kom til budsjettforhandlinger og regjeringskonferanser. Hadde vi et standpunkt til en sak i Soria Moria-erklæringen, var det ingen vits å ta hele debatten på ny».