Skal (gjen)vinne verden

– Alt kan resirkuleres, og målet er at alt skal bli det, sier Tove Andersen, CEO i den norske suksessbedriften Tomra.

Det hele begynte med pant av tomflasker i 1972 og nå går Tomra inn for resirkulering i stor stil med teknologiske løsninger for avfallsorientering, gruvedrift og sortering i matvareindustrien. Bedriften har 100.000 installasjoner i 80 markeder kloden rundt og omsatte ifjor for 10 milliarder kroner. Markedsverdien anslås til 78,5 milliarder kroner.

– Du sier at du skal rekruttere flere tusen til selskapet de neste årene og ser for seg at dere kan blir dobbelt så store som i dag. Det er ambisiøst, kan du være mer konkret – hvor og hva?

– Overalt, men først mest i Europa, senere også USA, Australia og Asia. Potensialet når det gjelder panting av flasker er enormt. Det samme gjelder sorteringsteknologi. For eksempel: Halvparten av norsk plastavfall havner i restavfallet, vår teknologi oppdager plasten og tar den ut for resirkulering. Så ingen plast går til forbrenning.

– Mindre enn ni prosent av klodens avfall blir sortert og gjenvunner i dag, hvor mye bør det være?

– På sikt bør alt resirkuleres. Når det gjelder plast og metaller har vi allerede teknologien, sier Andersen.

Det er ikke noe å si på ambisjonene til konsernlederen som har sittet i stolen siden august.

– Hvordan kan man få for eksempel de som ikke gidder å pante flasker, til å levere dem inn?

– Det er to veier, og begge trengs: Det må bli mer lønnsomt, altså høyere pant. Og så må lovverket tilpasses. Det siste er i ferd med skje med EUs engangsplastdirektiv, som har som mål å gjenvinne nitti prosent av europeisk plastflasker innen 2029. EU er en frontrunner.

Staselig

På grunn av koronasituasjonen og hjemmekontor, besøker jeg henne hjemme på hennes kombinerte kjøkken og spisestue på Vinderen i Oslo. Tove Andersen er blåøyd og uhøytidelig, på føttene har hun grå filttøfler. Vi sitter ved kjøkkenbordet hennes, i umiddelbar nærhet av tre av familiens fem søppelbøtter – en for plast, en for organisk og en for restavfall – oppdager jeg senere. De befinner seg godt skjult i et underskap. Hun har søppelbøtter for papir og glass også, får jeg høre, men i et annet rom.

Det staselige toetasjes trehuset fra 1919 er også hvitmalt. Innvendig er huset luftig, funksjonelt og smakfullt innredet i og igjen med mye hvitt – pluss noen detaljer i beige og brunt. Det er mykt nedtonet moderne, uten tegn på prangende velstand. Jeg oppdager to pianoer (hun spiller ikke selv), et av dem tilhører datterens spillelærerinne, får jeg vite. Men når hun selv velger å snakke om noen av innredningsdetaljene, velger hun moderne design og tekniske innretninger, blant annet en slags «giraffstol» fra Island som man kan stå på for å komme inn i overskapene på kjøkkenet.

Det var imidlertid ingen selvfølge at hun skulle havne her blant eplehagene i idylliske Charlotte Andersens vei, slik hun selv i korte drag oppsummer familiehistorien.

Ingen av foreldrene eller besteforeldrene hadde mer enn syv års skolegang, får jeg høre. De hadde evnene, men det sto på penger. Moren var oppvokst på gård, bestefaren på farssiden var tømmerhogger og bestemoren var hjelpepleier.

Faren til Tove begynte aller nederst «på gølvet», rett etter skolen, på Westad Mekaniske Verksted, som laget ventiler. Han begynte som «kaffegutt» og jobbet seg opp til å bli produksjonssjef og innkjøpssjef og reiste til eksotiske steder som Taiwan. Mens moren hennes først var husmor, som hvert begynte å jobbe på kjøkkenet på et lokalt sykehjem.

Brøt kjønnsbarrieren

– Du begynte selv å jobbe som 16-åring på gølvet på Westad, er du stolt av det?

– Ja, det er jeg. Men det var jo en sommerjobb, da. Jeg er stolt over at jeg var den første kvinnen som jobbet på gølvet der. Det var veldig kjønnsdelt. Andre jenter som fikk sommerjobb, jobbet på kontor eller malte vegger. Slik er det dessverre i industrien fremdeles. Vi har en kjønnsfordeling på åtti til tjue prosent her i Tomra, og omtrent sånn var der i Yara også.

– Men broren min hadde jobbet på gølvet verkstedet året før, og det ville jeg også.

Hun sier ubesværet «gølvet» med tjukk «l» og legger smilende til at hun er jo fra et industritettsted, oppvokst som hun er på Geithus i Modum kommune. Og hun legger uoppfordret til at faren var stolt av henne. At hun var den første som brøt kjønnsbarrieren på arbeidsstedet hans, var ikke noe tema.

– Pappa sa aldri «er du sikker på at du vil dette, da?» Det er jeg imponert over. Det var aldri noen begrensninger. Jeg fikk aldri høre at «sånn kan ikke jenter gjøre»

– Hvordan reagerte arbeidskameratene på den første jenta?

– Jeg tror de ble imponert over hvor nøyaktig og arbeidsom jeg var. Jeg syntes det var morsomt å drive med boring, drilling og gradering. Det var ikke så veldig hardt selv om det var fysisk arbeid.

– Du hadde ikke ambisjon om å bli industriarbeider?

– Nei, jeg ville alltid bli forsker! Jeg var glad i fysikk og matte. Helt siden jeg var liten. Jeg var en nysgjerrig jente som likte å ta ting fra hverandre for å finne ut hvordan de fungerte. Jeg hadde et lite smykkeskrin med en dansende plastballerina på toppen. Det tok jeg fra hverandre, og ødela.

Folks hverdag

Ambisjonen hennes var å bli som Newton og Einstein. Hun ville gjøre en forskjell, oppdage noe nytt og spennende, forklarer Andersen. Men via studiene på NTNU innså hun at sannsynligheten var veldig liten for at hun ville oppdage noe så grensesprengende som gravitasjon eller formulere noe like epokegjørende som relativitetsteorien, og ikke har hun tålmodighet til å jobbe med et veldig smalt felt i veldig mange år heller.

– Men jeg har jo jobbet som forsker i tre år. Det var på Norsk Regnesentral, som er en lillesøster til SINTEF og driver med statistisk modellering og informatikk, påpeker hun.

– Det er oppdragsbasert, og da jeg var der, hadde vi faktisk et oppdrag for Tomra, sensorgjenkjenning.

– Synes du at det å begynne nederst og jobbe seg oppover har en egen verdi? Hva lært du av det?

– Jeg har hatt veldig mange sommerjobber, og tror jeg har lært av dem alle. Jeg har sortert skittentøy på vaskeri, jeg har jobbet på samlebånd og stått i butikk. Det gir deg en forståelse for hverdagen til folk som lever litt annerledes enn deg selv. Jeg var i Yara i 24 år, begynte som trainee, og jobbet meg opp til ledelsen.

Trekke de ansatte med

– Jeg har ingen lederfilosofi. Jeg har en oppfatning av hva som er rett og galt og hvordan man skal oppføre seg, den er ikke annerledes som toppleder enn når jeg er Tove privat. Man må bygge på sine styrker. Og man må være interessert i mennesker. Når man har satt strategi og angitt retning, er utfordringen å få folk med seg, da må man vite hva som motiverer folk, utdyper hun.

– Det er viktig å være tilgjengelig og skape et trygt og godt miljø. Jeg tror det er farlig hvis en toppleder bare sitter på et kontor med sitt lederteam. Det er viktig å omgås kunder for å forstå trender og problemstillinger og å oppdage hvilke muligheter som finnes fremover for virksomheten.

Det første hun gjorde da hun begynte i Tomra, fortsetter hun, var å bli kjent med så mange av markedene som mulig. På grunn av korona har Asia ikke vært noe aktuelt reisemål i denne tiden, men hun har reist mye og besøkt et stort antall enheter i USA og Europa i løpet av sine fem måneder som toppleder.

Lunsj på kundesentret

På samme måte, da hun ble leder for Yara UK i 2006, var det første hun gjorde å besøke alle Yaras enheter i Storbritannia. Hun begynte med en gang med kundesentret som lå nær der de bodde.

– Jeg hadde ingen erfaring med kundesentre. Så det første jeg gjorde var å og spise lunsjen min med de som jobbet på det lokale kundesenteret. Jeg fulgte de ansatte gjennom hele arbeidsdagen i flere dager. De var nok litt nervøse til å begynne med, men forsto fort at jeg var der for å lære, ikke for å kontrollere dem.

– Du kunne neppe bli en av dem uansett, du måtte vel holde en distanse som leder og kan vel ikke bli altfor fortrolig?

– Jeg er ikke noen hierarkisk person og jeg tror folk synes det er lett å snakke med meg. Det er korte linjer fra gulv til toppledelse i norske virksomheter, og det tok jeg med meg. Det er bra, synes jeg. – Men jeg har også en god rolleforståelse, så noen bestevenninne, nei, det ble jeg ikke. Men jeg kan ikke være noen annen person. Jeg er stadig den samme Tove.

Kirk Ella

Vi snakker litt mer om den lille landsbyen i Yorkshire, der Tove Andersen med familie bodde fra 2006 til 2011. Den heter Kirk Ella.

– Det var en typisk engelsk landsby, med en gammel kirke og et par puber, og alle kjente alle. Vi var de eneste utlendingene. Hver gang vi hadde besøk, gikk det rykter i butikken og på puben at de er vel vennene til «the Norwegian couple down the street». Huset vi leide hadde en fantastisk hage. En gartner fulgte med, det er vanlig der når man leier.

– Gikk barna på engelske privatskoler?

– Ja, der vi bodde var det det beste alternativet. Vi sjekket ut de beste skolene i området, og unngikk den strengeste, valgte den mest fargerike. Det var en veldig god skole.

– Med typisk engelske skoleuniformer?

– Ja, de var jo små da, men guttene gikk med med ullshorts om sommeren og lange ullbukser om vinteren, alltid med blazer og skjorte. Kjole med blazer utenpå var uniformen for piker. Alle hadde slips, selv da de var fire-fem år gamle. Uniformslipsene kom først med strikk, men fra de var sju måtte de lære seg å knyte slipset sitt selv hver morgen. Skoleuniform er greit, så slipper barn å sammenligne seg med hverandre. Skjønt hvis jeg skulle valgt, hadde det vært buker og collegegenser.

Hennes mann, Mads Hultgren, ukependlet, forteller hun. Han jobbet i London, først i Goldman Sachs, så BNP Paribas. Siden gjorde han et drastisk karriereskift, legger hun til, så nå er han fotballtrener for ungdom på Ullern.

– Er det et levebrød?

– Det er ingen fulltidsbetalt stilling, men vi er i den heldige situasjonen at han kan ta slike valg. Ikke at han lever på meg, han har hatt god inntekt i mange år.

Papegøyer i Amazonas

Hun har reist en god del privat også. Sammen med Mads har hun blant annet vært i Amazonas og Himalaya.

– Vi var på vei til en fjelltopp på 6200 meter over havet i Himalaya, men måtte snu på grunn av høydesyke. I Amazonas var vi to vennepar og en fantastisk lokal guide, Hector Vargas. Han kunne rope på makauene, det er en type papegøyer, så kom de. Han kunne kalle på apekatter.

Hector tok oss med overalt. Vi sov på stranden med bare myggnetting over, og den eneste beskyttelsen vi hadde mot slanger og edderkopper var at vi gikk i gummistøvler. Vi fisket etter pirayaer som vi spise til middag, minnes hun.

– Kan vi komme ut og reise på samme måten igjen, tror du, etter korona – med vårt fokus på miljø?

– Ja, jeg tror det. Jeg har et sterkt miljøengasjement selv, men er miljøoptimist. Jeg tror vi vil finne teknologiske løsninger, som mindre forurensende fly. På kortdistanser kan det bli elektriske fly.

Leser hver kveld

Fotball er ikke hennes sport, får jeg høre, for da hun vokste opp var det ikke noe alternativ for jenter. Som ung var hun ofte på fisketur, på skitur eller ute i skogen. Dessuten var hun på biblioteket på Geithus minst et par ganger i uken. Hun leste raskt ut hele barnereolen og måtte begynne på voksenbøkene. Lese gjør hun fremdeles, «hver kveld for å roe meg ned», gjerne krim, «fra Jo Nesbø til Agatha Christie», men også norske klassikere og aktuelle forfattere som irske Sally Rooney og georgiske Nino Haratischwili.

Så ofte som mulig drar familien på hytta på fjellet, og på treningssenteret er hun å se to-tre ganger i uken.

– Jeg driver med styrke og høyintensitet, men det ser jeg ikke på som fritid, men som en essensiell del av jobben, sier hun.

Barna er nå blitt 18 og 20 år gamle, og har ikke bestemt seg for om de vil følge i mors fotspor. Så langt ser det ifølge mor ut som at datteren kan tenke seg en karriere i business, mens sønnen vurderer å bli ingeniør eller lærer. Det siste ser Tove Andersen i så fall på som et utmerket valg, for det er «et givende yrke med god balanse mellom jobb og privatliv». Med i familien hører også en brun katt, som smyger seg inn mot beina våre her vi sitter på kjøkkenet på Vinderen.

– Katten vår kom for å få mat sommeren for fire år siden, og etter hvert skjønte vi at hun sov her også. Eieren hadde fått en annen katt som ikke gikk så godt sammen med denne katten, så da adopterte vi henne, eller hun adopterte oss, sier matmor.

Mangfold

– Da du ble sjef for Yara UK i 2006, forsøkte en paternalistisk eldre tysker å frata deg 80 prosent av oppgavene dine. For da ville du få mer tid til mann og barn, mente han. Allikevel har du sagt at du ikke er så opptatt av kvinnenettverk?

– Det tror jeg kommer av at jeg alltid har jobbet i et mannsdominert miljø. Jeg har et godt profesjonelt nettverk, men det er ikke spesielt kvinnelig. Generaliseringer om hva menn og kvinner er flinke til, og hvordan menn og kvinner fungerer sosialt, er jeg imot. Jeg vil bli tatt for den jeg er. Kvinner er ulike, og menn er ulike. Men jeg har jo jentevenner, sier Tove Andrsen og presiserer:

– Jeg tror alle kvinner på min alder som har jobbet i mannsdominert industri, noen ganger har følt på en direkte eller indirekte diskriminering. Men jeg har vært heldig i min karriere og har hatt mannlige ledere som har backet meg opp, og som har ønsket at jeg skulle gjøre karriere. Pluss at jeg er sta og gir ikke opp før jeg blir hørt og tatt på alvor.

– Hvordan har du fulgt opp dette i din egen ansettelsespolitikk?

– Mangfold er viktig, ikke bare med hensyn til kjønn, men også når det gjelder erfaring, kunnskap, alder, personlighet og etnisitet. Det er ingen tvil om at vi har en utfordring her i Tomra. Den skal jeg gripe fatt i. Vi har en kvinneandel på 22 prosent, min ambisjon er 50 prosent. Vi har nettopp kjørt et kvinnelederprogram i én divisjon, og skal ta fatt på et tilsvarende i en annen. Da jeg begynte i Yara UK, var det en kvinne i ledergruppen på åtte. Da jeg dro, var det fire.

Dagens Perspektivs årlige kartlegging av toppledere og lederskifter i de 50 største selskapene på Oslo Børs, viste at det ved utgangen av 2021 var ni kvinnelige toppsjefer på dette nivået. En lav kvinneandel, men det er likevel ny «rekord». Tove Andersen er én av de ni.

Givende liv

– Har du foretatt det man kan kalle en klassereise? Og er det store klasseforskjeller i Norge i dag?

– Det er relativt store forskjeller i Norge i dag. Det er allikevel ikke noe jeg har tenkt så mye på når det gjelder meg selv. Jeg føler at den reisen jeg har vært på, har vært ganske naturlig. Det føles ikke som en klassereise, men har selvsagt vært det økonomisk.

– Trodde du at du ville komme så langt da du var i begynnelsen av karrieren?

– At jeg skulle bli toppleder, nei. Det var ikke noe jeg tenkte på. Med jeg ville gjøre noe ut av livet mitt. Foreldrene og besteforeldrene mine gjorde det beste ut av sine liv. Bestemor og bestefar var for eksempel besteforeldre for alle ungene i gata. Bestemor reiste alene på bussturer rundt i Europa så tidlig som på 60-tallet. Faren og moren min har også levd fantastiske og givende liv. De ga meg muligheter de aldri hadde selv og derfor har det vært viktig for meg å utnytte de godt til å gjøre noe meningsfylt.

– Så hvordan tenker du om det å ha så mye suksess?

– Jeg tenker ikke så mye på det som «suksess»! Driveren har vært å ha det gøy og spennende, ta utfordringer og gjøre en forskjell. Jeg liker nye ting som jeg vokser på som person. Jeg liker å ta ansvar. Jeg vil ikke bare drive som før, men få ting til å vokse og utvikle seg.

– Er du veldig ambisiøs?

– Ja, men i betydningen av at jeg alltid har ønsket å gjøre det bedre og få mer ansvar.

Lederlønn

– Mange ledere er lite begeistret for å snakke om sin egen inntekt, men det er jo interessant sett i et samfunnsperspektiv. Du ville heller ikke opplyse hva du tjener i et intervju i Kapital. Men din forgjenger i Tomra, Steffen Ranstrand, skal ha hatt en årsinntekt på åtte til ni millioner. Har du også det?

– Da jeg ikke svarte på det, var det mest fordi jeg syntes det var lite viktig i sammenhengen, men det vil jo stå i årsrapporten. Jeg har en grunninntekt på fem millioner, pluss bonuser. Hvor store de blir, kommer an på hvor godt vi gjør det.

– Hva synes du om lønnsnivået for ledere i Norge i dag?

– Jeg synes ledere i Norge tjener godt selv om nivået ligger signifikant lavere enn for utenlandske ledere. Noen mener vi derfor ikke tiltrekker oss de beste lederne i Norge. Det er ikke min erfaring.