Universitetet og universet

– Å bli generalsekretær i UHR kom som en gudegave. Dagen etter at jeg sluttet som stortingsrepresentant, begynte jeg her, sier Nina Sandberg.

Dermed kom hun også tilsynelatende rett i vepsebolet – for den nye arbeidsplassen har et helt annet synspunkt på et par ting hun hadde utalt seg om som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Særlig kan det ha vært tungt å lese Støre-regjeringens forslag til statsbudsjett og oppdage et kutt på en milliard for universitetssektoren.

Ekstremt kutt

– Dette budsjettet er helt ekstremt. I løpet av de sju foregående årene har sektoren samlet fått redusert bevilgningen med en drøy milliard. Nå tok de én milliard på ett år. Det er et historisk dårlig budsjett. Det meste av dette er et pensjonskutt. Jeg tror ikke de har forstått rekkevidden av hva de har gjort, og håper og forventer at det blir endret i revidert statsbudsjett, sier Sandberg.

– Det ble jo konfrontasjon med eget parti?

– Jo, men nå er jeg er i UHR, før var jeg politiker, jeg har ingen problemer med å skille roller, sier Sandberg.

– Som politiker lærer du rolleforståelse, ikke å trå over grensene. Nå er jeg representant for en interesseorganisasjon og forholder meg til den. Jeg har ingen problemer med å kritisere tidligere partifellers politikk.

Akademisk frihet

– Det var også Nesna-saken, hvor UHRs styreleder Sunniva Whittaker har uttalt seg kritisk til at styret ved Nord universitetet sitt vedtak om studiestruktur er satt til side. Departementets beslutning om å gjenopprette Nesna som studiested ved Universitetet i Nord er en «klar overstyring». Men regjeringen som gjør dette, utgår jo fra ditt eget parti?

– Det er sant, men det er jo en koalisjonsregjering hvor alle må få sitt, og statsråden for høyere utdanning, Ole Borten Moe, er fra Senterpartiet. Det er tradisjon i Sp for å kreve mer styring av sektoren.

Å nedlegge eller flytte studieplasser er et ansvar som gjennom lov er tillagt universitet selv, ikke regjeringen. Det er et brudd med de grunnleggende spillereglene for institusjonell autonomi, understreker hun.

– Det som er nytt her, er at regjeringen griper inn og flytter studieplasser ved hjelp av kongelig resolusjon. De vil utrede en lovendring som vil gjøre det lettere for politikere å intervenere. Det er i tilfelle radikalt nytt, og vi advarer mot det.

– Er det en kulturforskjell her? Tror du at Moe kommer fra en bakgrunn hvor han ikke har full forståelse for universitetenes autonomi?

– Det vet jeg ikke. Han er i hvert fall opptatt av distriktspolitikk, og det er mulig at han ser denne saken mest som et distriktspolitisk spørsmål og ikke i så stor grad tar hensyn til universitetenes selvstyre. UHR er enige i målet om lik tilgang, og i dag er universiteter og høyskoler lokalisert over hele landet. Men vi mener det helt nødvendig og den beste garanti at institusjonene selv tar ansvar for å tilby utdanning og forskning av høy kvalitet.

Politikk og forskning

For hennes egen del har slike hensyn vært en del av hverdagen, og det i mange år. Hun har jobbet med og forsket på høyere utdanning i det meste av yrkeslivet. Det mest markante unntaket var da hun var stortingsrepresentant, og før det ordfører på Nesodden.

– Du har vært stortingsrepresentant og ordfører. Er du ute av politikken for godt nå?

– Ja. Jeg var ti år i politikken, og tenkte at hvis jeg skal gjøre noe annet, må jeg sørge for at det skjer før jeg er for gammel. Jeg hadde lyst på en vanlig jobb, hvor man ikke må være tilgjengelig til absolutt alle døgnets tider, slik du må som ordfører, forklarer hun.

– Er du mest forsker eller mest politiker som person – av lynne og interesser?

– Begge deler. Jeg er veldig saklig, men også utadvendt og engasjert. Jeg synes det er gøy å treffe folk og å lære. Da jeg var forsker, drev jeg mye med formidling. Jeg var interessert i å få tilbakemeldinger.

– Det er en del akademikere som er veldig mistenksomme overfor journalister, de tror vi ikke forstår eller er i stand til å sitere dem riktig?

– Ja, jeg vet det, men jeg satt aldri i noe elfenbenstårn. Jeg synes offentligheten skal få vite hva vi forsker på og jobber med i akademia.

Astrid

Det er umulig å se på smilende, rolig og vennlige Sandberg at hun har opplevd en stor tragedie i livet. Skjønt slikt er jo egentlig aldri synlig på folk – og som hun selv sier det: «Man tror ikke at det kan skje en selv. Jeg hadde aldri forestilt meg at noe sånt ville skje».

Hun har opplevd det verste en mor kan oppleve: Hennes datter Astrid ble drept tolv år gammel. Det skjedde for tretten år siden. Astrid var på vei hjem fra et skoleball da hun ble påkjørt av en bil rett utenfor festlokalet.

– Det har forandret meg veldig. Jeg levde et godt liv, og plutselig ble alt snudd opp ned. Det var umulig å forestille seg at jeg skulle få et liv igjen. – Jeg visste ingenting om sorg. Du blir helt syk, du klarer ikke å spise, tenke, gå. Alt var et sort hull. Men selv om mitt liv var ødelagt, måtte jeg leve videre, for mine to sønners skyld.

– Er livet fremdeles ødelagt?

– Nei, nå har jeg igjen et godt liv. Men jeg måtte kjempe med meg selv for ikke å bli ekstremt sikkerhetsorientert. Astrid og de to brødrene hennes var alltid aktive og selvstendige, og jeg måtte passe meg for ikke å bli overbeskyttende.

Kriseberedskap

– Jeg lærte styrken i å være svak og motta hjelp, forteller hun.

– Da ulykken skjedde, hadde vi mange gode venner og familiemedlemmer som hjalp oss. Men det offentlige hjelpeapparatet var ikke like bra, dette var før kommunene hadde innarbeidet kriseteam fullt ut. Jeg måtte selv ringe offentlige kontorer, og til å begynne med var det ikke alltid like stor forståelse.

Hun ville ikke være partiets frontfigur for trafikksikkerhet. Det lå for nært, ville bli for vondt. Men da Utøya-tragedien skjedde, følte hun en spesiell forpliktelse.

– Jeg forstod hvor viktig det er med beredskap og med kriseinformasjon og et hjelpeapparat som fanger opp de som trenger det, sier hun.

– 22. juli var en av tingene som gjorde at jeg greide å opparbeide nok krefter til å si ja til å bli ordfører. Å arbeide videre for de verdiene ofrene døde for. At jeg klarte det, så jeg på som en stor seier, sier hun.

Nesodden ble hardt rammet av terroren.En av ungdommene som ble drept var attenårige Bano Rashid fra Nesodden AUF. Da Bano Rashid ble gravlagt, deltok både en imam og en prest.

– Begravelsen ble en forsoning mellom islamske og kristne religiøse elementer. Et symbol på den integreringen terroristen var motstander av, sier Sandberg.

– Jeg synes jeg hadde en forpliktelse til å bidra på veien mot et mangfoldig samfunn. Derfor arrangerte kommunen minnemarkeringen «Et forsvar for menneskeverd og mangfold» ett år etter 22. juli, for å fremme det likeverdet de unge hadde vært opptatt av, og som Breiviks terrorhandling var et angrep på.

– Har du noe livssyn?

– Jeg tror ikke at ting er forhåndsbestemt eller at vi blir straffet av en gud, men har et visst håp om at det finnes en høyere himmel, noe mer enn at vi fødes og dør. Som ordfører hadde jeg et godt forhold til kirken. Jeg setter pris på å snakke med mennesker med et klart livssyn, enten de er kristne eller muslimer.

Heterogent område

Hun bodde de første fem årene av sitt liv i et trygt opparbeidet villastrøk i Halden, hvor det bodde mange «eldre, kristne mennesker». Så flyttet familien til Tromsø fordi faren hadde fått ny jobb i Aspelin Stormbull, og havnet i et nabolag som var helt annerledes. Sandberg bruker ikke ord som «belastet», men sier heller at det var en drabantby med «stor variasjon».

– Jeg fikk en snøball i nakken første dagen! Men det var også en berikelse å bo i et heterogent område. Jeg kom fra en beskyttet tilværelse og ble eksponert for mennesker fra ulike sosiale lag og ulike måter å leve på. Jeg tror det har vært en styrke for meg, sier hun.

– Du tenker bedre når du må bryne deg mot andres idéer. Da jeg var ordfører, hadde jeg en politisk plattform med støtte av såpass ulike partier som Høyre, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne i 2015. Som politiker har jeg alltid sørget for å også rådspørre folk som er uenige med meg.

Men Sandberg romantiserer ikke. Hun forteller om en beslutning hun måtte ta da hun var fjorten.

– Jeg måtte bryte med de nærmeste vennene mine fordi jeg ikke ville røyke, drikke og trekkes inn i kriminelle gjenger. Jeg måtte revurdere mye og skaffe meg nye venner.

– Hvordan fikk du styrken til det, de fleste fjortenåringer er lettpåvirkelige?

– Det må ha vært verdigrunnlaget jeg hadde med meg hjemmefra.

Elsket skolebøkene

– Hva ville du bli da du var liten?

– Jeg tror kanskje jeg ville bli lærer. Ja, det er litt snusfornuftig, men moren min hadde en slektning som begynte på Universitetet i Tromsø. Ingen av foreldrene mine hadde gått på universitet, jeg syntes det hørtes så flott ut. Jeg trodde at universitetet hadde noe med universet å gjøre, og det syntes jeg var veldig spennende. Jeg ville veldig gjerne lære meg mer om universet. Ja, dette var da jeg var ganske liten, altså.

– Det har du jo gjort også? Du har lært deg massevis om universet, for alle verdens fag finnes jo på et universitet?

– He, he, ja det kan du si. Men jeg studerte ikke astrofysikk, men statsvitenskap. Jeg var alltid glad i boklig lærdom. Jeg husker at jeg fikk lånekort på biblioteket før 6-årsaldersgrensen. Hver lørdag var jeg på biblioteket med faren min.

– «Tom Sawyer» av Mark Twain likte jeg spesielt godt. Tom er modig og snill, men han er også smart og litt utspekulert. Han går sin egen vei og utnytter mulighetene han får i livet. Jeg leste «Utvandrerne» av Vilhelm Moberg da jeg gikk i annen klasse. Det var fordi jeg ikke lov til å se filmen da den kom på TV, foreldrene mine syntes jeg var for liten.

– Da vi fikk utlevert skolebøkene i begynnelsen av hvert skoleår, løp jeg hjem med en gang og leste dem fra perm til perm.

Sterke personligheter

– Hvordan er du som leder?

– Jeg håper jeg skjønner litt hvem folk er. Noe av det viktigste du gjør som leder, er å få folk til å trekke sammen i samme retning, og da må du forstå hvem de er og hva de står for. Det tror jeg også kan bli nyttig i UHR. Rektorer for høyere utdanningsinstitusjoner er kompetente, sterke personligheter. Jobben min er å peke på hva de har felles og finne ut hva vi er enige om, og skal jobbe sammen for.

Det er også en del av jobben hennes å stå for kontinuitet, for styret velges hvert andre år.

– Jeg skal jobbe med strategi, bidra til samhandling og gjennomslag for UH-institusjonene/UHR, og lede og videreutvikle sekretariatet på rundt 20 ansatte. UHR er en medlemsorganisasjon, og sekretariatet bistår aktiviteten som drives av ledere på universiteter og høyskoler, og i tillegg også studentene.

Et hovedprosjekt er å bedre rammene til en sektor som er avgjørende for omstilling og bærekraftig samfunnsutvikling. Det handler for eksempel om vesentlig med mer midler til forskning, både offentlige og private midler. Vi får mindre forskningsmidler fra næringslivet i Norge enn i mange andre land. Grunnen er kanskje at vi har et arbeidsliv med mange små og mellomstore bedrifter, forteller hun.

– Hvilken strategi går dere inn for – og er den endret i forhold til forrige generalsekretær?

– Strategien er fortsatt «Samarbeid for et bærekraftig samfunn». For å løse samfunnsoppdraget, må universitetene og høyskolene ha god finansiering og institusjonell autonomi, altså få mest mulig kontroll over egne rammer. UHR er en interesseorganisasjon for institusjonene som produserer den kunnskapen Norge trenger for å møte framtiden. For eksempel: Vi hadde neppe løst vaksineutfordringen dersom vi ikke hadde hatt den frie forskningen.

– Akkurat vaksine er vel ikke det beste eksemplet, for hvis samfunnet hadde styrt det feltet mer, kunne den kanskje ha kommet tidligere?

– Hvis det ikke hadde vært mye forskning i forkant, hadde det ikke vært noe å bygge på da koronaen kom, og verden trengte en slik vaksine. Både grunnforskning og anvendte forskning er viktig, like viktig.

Trenden med stadig flere universiteter

Universitet- og høyskolerådet bestemmer ikke hvilke institusjoner som kan bli universitet og hvilke som skal være høyskoler. For å kunne søke departementet om endret status, må institusjonen først akkrediteres. Det er NOKUTs ansvar. Så Sandberg har ingen opplysninger om for eksempel Høyskolen Kristiania skal få rykke opp og kalle seg universitet, eller om VID skal få universitetsstatus.

– Men du må jo ha en oppfatning om det? Det har vært mange nye universiteter de senere årene, det virker som om de ikke nøyer seg med å være høyskoler lenger?

– Ja, jeg mener at det er viktig at vi ikke går i retning av like universiteter som driver med det samme, men at det fortsatt er et stort mangfold i utdanningstilbudet i Norge.

– Og at det også skal være plass for høyskoler?

– Jeg er ikke så opptatt av formen, altså institusjonsstatusen, men av arbeidsdeling og at tilbudene er differensierte. Nå skal snart departementet forhandle med institusjonene om nye utviklingsavtaler, så får vi se hva det legges opp til der. Dette er avtaler som skal bidra til tydelige institusjonsprofiler og et nødvendig mangfold.

– Hvordan stiller du deg til bekymringen for ytringsfrihetsklimaet i akademia, Anine Kierulf er jo leder for et utvalg som skal se på det?

– Vi har vært i dialog med utvalgsleder og arbeider med et innspill. Akademisk frihet er en kjerneverdi for UHR og noe det jobbes med i hele Europa. En av forutsetningene for ytringsfrihet er finansiering som ikke medfører avhengighet. Trang økonomi og ekstern finansiering kan for eksempel lede til at forskerne begynner å jenke seg. Usikre jobber og høy midlertidighet kan også være en trussel. Det er mange faktorer som potensielt kan undergrave autonomi og akademisk frihet. Endringer i kulturell mentalitet, for eksempel krav om å rense bort historiske fakta som ikke oppleves som akseptable i dag, kan skade forskningens frihet.

– Vi må jobbe for å ivareta akademisk ytringsfrihet hele tiden, både internt på institusjonene og i samfunnet ellers. Det ansvaret har både ledere, forskere og studenter. UHR skal gjøre sitt for å sette akademisk ytringsfrihet på dagsordenen, og bidra til oppmerksomhet og kunnskapsdeling.