Lederspeilet | Vibeke Fürst Haugen forsøker å være modig: − Jeg inviterer motstand på kaffe

­− Jeg forsøker å være modig og gjøre ting jeg synes er krevende og skummelt, sier kringkastingssjefen.

Det er et av hennes tre leder-prinsipper. Det neste er:

− Jeg forsøker å være nysgjerrig og å forstå, også når jeg synes det jeg ser er irriterende. «Hva er det som gjør at andre reagerer som de gjør, og at de har et helt annet syn enn meg? Hvorfor reagerer jeg så negativt på det?»

− Jeg er nysgjerrig på motstand. Det er mange dyktige folk som jobber her i NRK. Det er et fantastisk hus hvor de ansatte har sterke meninger og engasjement for samfunnsoppdraget vårt. Journalister og kreative medarbeidere er kjent for å være ambisiøse og uredde. Folk sier fra når de har noe på hjertet. Dersom noen blir sinte eller fortvilet, er det som regel en grunn til det, da inviterer jeg på kaffe. Jeg inviterer motstand på kaffe, utdyper Vibeke Fürst Haugen.

Hun understreker at motparten alltid har noen gode poenger.

− Motstand er skapende. Den har alltid noe å gi, men det er enkelt og behagelig å gå rundt den.

Vibeke Fürst Haugen tredje leder-regel er: «Jeg forsøker å være raus.»

− De som jobber i NRK er vår viktigste ressurs. Jeg forsøker å være raus i holdning og er opptatt av å forstå hvordan folk har det. Vi står ofte i situasjoner hvor vi må omstille eller gjøre ting annerledes. Jeg er opptatt av at krevende prosesser er grundige og forutsigbare for de som er berørt.

Nedbemanninger

Kringkastingssjefen vet hva hun snakker om. Før hun tiltrådte var hun direktør for Marienlystdivisjonen i fire år, og da var en del av jobben å lede en rekke omstillings- og nedbemanningsprosesser.

− I løpet av de siste syv årene har i overkant av 1250 sluttet i NRK og omtrent 800 nye kommet til.
De siste har tilført helt nødvendig teknologikompetanse. Det har vært krevende, sier hun.

− Etter hva jeg har lest, pluss fra noen som kjenner deg, får du vanligvis skussmål som «vennlig, omsorgsfull, kjenner medarbeidernes hverdag» og til og med «dyrker sine medarbeidere og lar dem skinne». Kjenner du deg igjen?

Nå blir hun litt stiv i maska, som om jeg hadde sagt noe ubehagelig.

− Når du sier det sånn, kjenner jeg at jeg blir uinteressert.

− Er det feil eller tåpelig sagt?

− Jeg er bare litt uinteressert i meg selv, og i å høre karakteristikker om meg selv. Jeg er mer er interessert i hva kan vi gjøre sammen. NRK er lagarbeid. Her er det over hundre yrkesgrupper som jobber sammen, fire generasjoner fra ett-åringen i NRK Super til den syttiårige ansatte som er så glad i arbeidsplassen sin og har et så bankende hjerte for NRKs samfunnsoppdrag at hun ikke har lyst til å slutte.

− Mange ledere har mest sans for andre ledere som tar tøffe beslutninger og beundrer de som er hard i klypa. Har de rett?

− Man må være hard i klypa som leder. Men det er ikke noe enten eller. Man kan ta tøffe beslutninger samtidig som man er et ryddig og redelig medmenneske.

Maktbastion

Vi sitter på kringkastingssjefens kontor i Radiobygningen på Marienlyst, der så mange profilerte NRK-potentater har sittet før henne − fra Bjartmar Gjerde til Einar Førde, fra Torolf Elster til Thor Gjermund Gjermundsen.

NRK er en maktbastion. Det sitter historie og tradisjon – og makt – i veggene.

Og den aller mektigste er kringkastingssjefen.

Denne k-sjefen er imidlertid ikke så utilnærmelig som en god del av sine forgjengere. Hun utstråler hverken maktvilje eller dominans, men lever opp til de hyggelige ordene som hennes medarbeidere har drysset over henne − og som hun altså ikke vil vedkjenne seg.

Kanskje kommer det av at hun er den først kvinnen i denne sjefsstolen, etter tretten menn. Men Vibeke Fürst Haugen vil ha seg frabedt å bli påklistret kjønnsstereotypier. Hun har i hvert fall sagt at hun «ikke synes det er så viktig» at hun er første kvinne i jobben. Overfor meg utdyper hun:

− Kjønn er ikke noe jeg tenker mye på, og jeg tror heller ikke medarbeiderne er så opptatt av at jeg er kvinne. Vi har jobbet med kjønnsbalanse så lenge jeg har vært i NRK. Men hvis noen blir inspirert til å påta seg lederoppgaver av at en kvinne får en topposisjon, er det fantastisk.

− Kunne du vært sjef noe annet sted?

− Det kunne jeg. Men jeg har valgt å bli i NRK fordi det er så meningsfullt at jeg ikke har funnet noe om matcher.

− Så du er blitt spurt av hodejegere? Mer enn én gang?

− Ja. mer enn én gang. Jeg har vært i dialog med andre fire-fem ganger de siste sju-åtte årene.

I opposisjon

− Er leder noe man er eller blir?

− Det er noe man blir. Jeg hadde aldri noen ambisjon om å bli leder da jeg hadde mine første jobber, men jeg har alltid vist initiativ og vært aktiv i alle sammenhenger, sier hun.

Vibeke Fürst Haugen vokste opp i Bærum, faren var tannlege, moren «var i HR». Og hun var ikke særlig fink på skolen, bedyrer hun, fordi hun «ikke var så veldig skoleinteressert».

− Jeg var en ungdom som drev med alt jeg syntes var spennende og interessant og provoserende.

− Du var i opposisjon?

− Ja. Jeg drev med idrett, langrenn, men sluttet fordi de voksne syntes det var så bra at jeg var sportsinteressert. Jeg drev rundt og skulket skolen. Noen mønsterelev var jeg ikke. Jeg hadde ingen plan. Rett etter videregående flyttet jeg til Frankrike fordi jeg ville være et annet sted, gjøre noe annet.

Hun bodde delvis i Frankrike i en periode på sju år, dels på studielån, dels på penger hun sparte opp fra sommerjobber, og dels på det hun tjente på forskjellige småjobber. På den tiden var det mye billigere å bo der enn i Norge.

− Jeg levde ikke i sus og dus, men bodde sammen med venner og litt her og der, først i sørvest-Frankrike og så i Paris, presiserer hun.

Først var hun skilærer for franske barn i Pyrenéene, «en fin, men krevende måte å lære seg fransk på, for barna kunne jo ikke engelsk». Så jobbet hun for en norsk kvinne som oversatte norske folkeeventyr til fransk. Deretter ble hun ansatt i et galleri som blant annet stilte ut Odd Nerdrum, og etter det igjen i fransk fjernsyn, som etterlyste en norsktalende person som bodde i Frankrike til hjelpe dem å kommentere OL på Lillehammer. Det var hennes første journalistjobb.

Hun tok cand. mag. på Universitet i Oslo samtidig, altså mens hun bodde i Frankrike.

Abortdebatten ga innsikter

Fagene hun tok var fransk, litteraturvitenskap, et semesteremner i latin og et semesteremne i livssyn og etikk. Det siste valgte hun fordi ble hun interessert i en eksamensoppgave som gikk på «rett til liv», det vil i praksis si abort.

− Filosofi er et fag som trener deg i å reflektere og å belyse og undersøke ulike ståsteder med respekt. Jeg er for selvbestemt abort. Men jeg er også opptatt av hva andre mener, forklarer hun.

− Akkurat nå leser jeg Janne Haaland Matlarys bok «Demokratiets langsomme død», med undertittelen «Den nye intoleransen». Det er en utrolig god bok. Det samme er Anne Applebaums bok «Demokratiets svanesang». Begge bøkene tar for seg hvordan vi tar demokratiet for gitt, og viser hvorfor vi ikke lenger kan gjøre det. Og ikke minst hvor viktig det er at vi er årvåkne for det som skjer rundt oss, der demokratier svekkes.

Hun har etter hvert også studert ledelse på Handelshøyskolen, men det var først etter at hun hadde vært i en lederposisjon i NRK en stund, og hun studerte ved siden av jobben.

Veien inn i NRK og til stadig mer ansvarsfulle stillinger i statskanalen var ikke planlagt, slik hun fremstiller det. Etter noen år i Frankrike, følte hun seg rastløs, dro hjem til Norge, og oppdaget tilfeldigvis at en sivilarbeider som skulle avtjene siviltjenesten i NRK, ikke hadde møtt opp.

− Jeg visste at det manglet noen i en av NRKs resepsjoner, så jeg ringte opp og sa at jeg godt kunne komme. De sa: «Greit, men du må dra igjen når sivilarbeideren kommer». Da han kom etter noen uker, fikk jeg en assistentjobb og ble værende.

Den ene NRK-jobben, forteller hun, førte til den andre. Noen var syke, og Vibeke ble spurt om hun kunne fylle inn. Hun sa ja, tok jobben på strak arm, ble spurt igjen og igjen – til hun fikk fast jobb. Og så gikk hun alle gradene til topps.

− Er du usikker iblant?

− Hele tiden. Derfor forsøker jeg å være modig. Når jeg er usikker, strekker jeg meg ekstra. Jeg liker å streve. Det er når jeg kjenner på følelsen av å ikke få til ting, at jeg lærer mest. Nederlagene har nesten alltid hjulpet meg, sier hun.

NRKs lederprogrammer fokuserer – i tillegg til det man kan forvente – på selvledelse, opplyser kringkastingssjefen.

− For meg er det å lære å lede seg selv helt essensielt. Det er underkommunisert. Å vise retning og gjennomføre er en del av ledelse som alle kjenner, men før det kommer kunnskap om seg selv. «Hvem er jeg, hva drives jeg av, hva gjør meg irritert akkurat nå?».

Lederlønninger

Det er nødvendig å snakke om nivået på offentlige lederlønninger, og særlig hennes egen årslønn. Hun får 3,4 millioner, har mediene opplyst, og det er en dobling av hennes tidligere lønn.

Så jeg spør. Og hun tar seg lang tid til å tenke, før hun veloverveid sier:

− Jeg mener lederlønninger i offentlig sektor bør reflektere lønnsnivået ellers i sektoren. NRKs styre fastsetter min lønn. NRKs policy er at vi skal være konkurransedyktige men ikke lønnsledende.

Hun tilføyer:

− Ja, jeg synes det er høy lønn.

− Du går ikke til styret og sier at du ikke trenger så mye?

− Nei.

− Hvordan opplever du å få doblet inntekten?

− Jeg kan med hånden på hjertet si at inntekt aldri har vært motivasjonsfaktor. Jeg har aldri levd et liv som forutsetter høy inntekt. Lønnsnivå har ikke vært noe tema.

− Hva gjør du med alle pengene?

− Sparer, nedbetaler lån. Og jeg holder på med et hytteprosjekt.

− Skal du flytte til for eksempel en svær villa på Bygdøy?

− Nei, jeg blir boende der jeg bor, sier hun og referer til sin firemannsbolig i Tåsen Hageby.

Medienes krise

Litt ordknapp når man kommer inn på temaet inntekt er hun altså, mens hun snakker i vei – men egentlig uten å røpe for mye − om allmennkringkastingens fremtid.

Mediene er i en raskt skiftende og uoversiktlig situasjons, og NRKs største konkurrenter er amerikanske teknologigiganter − ikke TV2.

Enn så lenge går det fint med NRK, ni av ti nordmenn bruker minst ett NRK-tilbud daglig, men når for eksempel BBC nylig har måttet kutte 5,7 milliarder kroner, er det rimelig å tro at også NRKs stilling vil kunne bli rammet på sikt.

− Har du en langsiktig masterplan om hvordan NRK skal både overleve og befeste sin stilling?

− Vi har mange planer. Dette er noe vi jobber med, sier hun og holder kortene tett for brystet.

− Norsk mediebarometer viste nylig at en av seks unge kun får nyheter via sosiale medier. Blant dem mellom 15 og 24 år, kom ikke NRK inn på listen over de mest brukte mediene. Hva skal dere gjør med det?

− At unge ikke bruker redaktørstyrte medier er en av de viktigste utfordringene våre fremover. Vi bruker mye energi på å undersøke hvordan vi kan være relevant for et ungt publikum, slik at de oppdager NRK tidlig og fortsetter å bruke tilbudene våre.

− Du var jo en av de som sto bak «Skam». Vi du lage flere slike serier fremover?

− Vi kan ikke bruke tid på å mimre tilbake til tidligere suksesser. Men vi kan lære av dem. Konkurransen om publikums tid og oppmerksomhet er knallhard. Vi jobber derfor iherdig med å utvikle nye konsepter og har flere spennende prosjekter på gang som vi har stor tro på.

− Vi du gjøre NRK mer lettbent, som NRKs styreleder Birger Magnus har sagt til Aftenposten?

− Ja.

− Det betyr mer useriøse programmer?

− Nei, nei, dette handler om interne strukturer! Vi er en stor virksomhet som er veldig god når vi får tid på oss til å utvikle store prosjekter, men vi har trøbbel med å snu oss raskt. Under pandemien fikk vi demonstrert at det er mulig å gjøre ting enklere. Nå har vi satt i gang et program for å se hvilke strukturer og prosesser som kan endres eller forenkles. Målet er at vi skal bevege oss raskere som organisasjon, bli mer effektive og lettere på foten.

Hele befolkningen

− Du har sagt at vil ha mer «mangfold i perspektiver, i språk, i funksjonsevne, i kultur og så videre» inn i NRKs tilbud. Hvilke perspektiver mangler mest?

− NRK skal være for alle. Det betyr at hele befolkningen skal kjenne seg igjen i tilbudet vårt og oppleve det som relevant. Vi får stadig kritikk fra mange kanter. Slik skal det være. Så skal det sies at mange er fornøyd, det ser vi jo på bruken av innholdet vårt. Aller best treffer vi i de godt voksne målgruppene som bor i by med høyere utdannelse.

− Noen kritikere hevder at vi mangler bredde og selv om vi i mindre grad enn tidligere omtales som ARK («Arbeiderpartiets Rikskringkasting») må vi jobbe for å speile befolkningen i både innhold og i organisasjon. Det gjør vi ikke i tilstrekkelig grad i dag, sier hun.

− Vi har som ambisjon å være en raus og mangfoldig fellesarena. Hvis denne fellesarenaen skal bestå, må vi gjøre oss relevante for nye generasjoner. Mange barn vokser ikke opp med NRK Super som del av hverdagen og har ikke noe forhold til NRK. Da er det liten grunn til å tro at de vil begynne å bruke innholdet når de vokser opp, og da mister vi en felles plattform for nyheter og politisk debatt. Dersom vi mister en felles plattform for meningsbryting, debatt og opplysning, kan det være et faresignal for demokratiet, mener Vibeke Fürst Haugen.

Poesi og Brundland

Vi er helt på tampen av samtalen når kringkastingssjefen røper at hun har en sterk interesse for noe som hun kanskje ikke deler med alle og enhver, nemlig poesi.

Forlagene har alltid hatt problemer med å få lyrikk-utgivelser til å lønne seg, og poesi er ikke på utlånstoppen i bibliotekene, men Vibeke Fürst Haugen bekrefter smaks-mangfoldet i folket når hun forteller ikke bare om sin kjærlighet til litteratur generelt, men særlig til dikt.

− Da jeg studerte litteratur for mange år siden, fikk jeg en mulighet til å oppdage hele Vestens litteratur, og få satt den inn i en sammenheng så den ikke virket så fremmed. Forelesningene var fascinerende nøkler til verdenslitteraturen, Voltaires «Candide», Boccaccios «Decameronen», og Dantes «Den Guddommelige komedie». Det var store opplevelser, begynner hun.

− Gjennom studiet oppdaget jeg også poesi. Hvordan mye poesi har en menneskelig smerte i seg, en smerte som berører meg dypt.

− Har du noen forbilder?

− Jeg blir inspirert av folk jeg jobber sammen med hver dag. Skal jeg trekke fram et forbilde må det bli Gro Harlem Brundtland: Hun lærte en hel generasjon nordmenn at en kvinne kunne være statsminister og satte i gang en rekke viktige reformer, som alle familier i dag nyter godt av.