Bølleretorikk framfor dialog

Da Venstre gikk inn i regjeringen, fikk plattformen et sterkere liberalt preg. KrF kritiserte at den kristne kulturarven ble nedtonet til fordel for Venstres understrekning av liberalisme og livssynsnøytralitet.

I plattformen fra Granavolden har KrF sørget for å rydde unna disse sporene fra Venstre. Frp og Høyre har ikke hatt noe i mot en større dose kristen kulturarv som basis for regjeringen.

Politisk redaktør i Klassekampen, Bjørgulf Braanen, mener det er grunnlag for å hevde at KrF har sørget for en regjeringserklæring preget av konservatisme som en motvekt til liberalismen.

En ting er hva de fire partiene er blitt enige om på formuleringsplanet. Noe annet er hvordan den nye regjeringen framstår i opinionen.

Opposisjonen har sørget for å tegne et bilde av en regjering som bryter med viktige prinsipper det har vært enighet om i flere årtier. Her står abortsaken sentralt, men også forbudet mot eggdonasjon.

KrF sier rett ut det ikke skal skje endringer på det bioteknologiske området som de ikke kan godta.

KrF har fått gjennomslag for at det ikke skal være en uninnskrenket rett til tvillingabort. Det er alt. Det dreier seg om mellom fem til ti aborter hvert år.

En liten sak som ikke burde fått den oppmerksomheten den har fått.

Når abort utløser et så sterkt engasjementet, skyldes det at regjeringen bryter med den rådende liberalismen.

Kvinnens rett til selvbestemt abort skal gjelde uinnskrenket. Derfor har flere tatt initiativ for at grensen for selvbestemt abort bør flyttes til 18 uker eller at det ikke bør være noe grense.

Det skal være kvinnen ene og alene som bestemmer. Den samme rettighetstenkningen vil liberalistene skal gjelde også når det gjelder å skaffe seg barn, for eksempel ved eggdonasjon.

Kvinner har rett til å benytte seg av de muligheter som er tilgjengelige. Menn og kvinner har de samme rettigheter til å skaffe seg barn. Det spiller ingen rolle om de er gift, har en partner eller lever alene.

I den liberale leir er det riktignok delte meninger om surrogati. Begrunnelsen er at kvinner ikke skal selge barn som en vare.

Betingelsen for KrF for å delta i regjeringen er at det settes en stoppe for liberalismen på det bioteknologiske området.

Den som fronter kampen mot kvinners rettigheter, for å bruke opposisjonens uttrykk, er KrFs nestleder, Kjell Ingolf Ropstad.

Han er blitt gjort til mørkemann og hakkekylling. Han blir herset med i sosiale medier, og Marie Simonsen i Dagbladet kaller han en politiker av verste sort.

Han skal tas, tråkkes på og helst bæres bort.

Behandlingen av Ropstad illustrerer det klima som i økende grad den politiske debatten skjer i. Ytterpunkter som vekker sterke følelser pumpes fram i ekkokamrene i de sosiale mediene.

Det hjelper ikke at Ropstad har beklaget uttalelsen om at «kvinner som får ett barn, kan klare to». Opposisjonen trenger denne uttalelsen.

Den vil forfølge ham, sier Aps nesteleder Hadia Tajik. Ikke som en beklagelse. Heller som en konstatering som hun ikke har noe imot.

Knut Arild Hareide går i rette med dem som herjer med Ropstad. Han er dypt bekymret over den retorikken som brer om seg for tiden.

I boken han ga ut i høst trekker han flere ganger fram den tyske filosofen Jürgen Habermas som ivrer for «den herrdømmefrie dialog» som gjør det mulig å føre en samtale på rasjonelle, ikke emosjonelle premisser i et samfunn.

Habermas tror på møtet mellom mennesker og arena i samfunnet der det kan foregå en meningsdannelse som gir grunn til refleksjon og læring.

ABC i den herredømmefrie dialogen er at man tar til etterretning beklagelser og presiseringer. Et utsagn skal ikke fastholdes eller forsterkes når den som fremsetter det, hører at han har gjort seg skyld i en misforståelse.

Kommunikasjonen når det gjelder abort og bioteknologi har låst seg. Det må KrF og Kjell Ingolf Ropstad ta sin del av skylden for.

Ved å bringe abortsaken øverst på dagsorden i kampen om makt i KrF og regjeringen, vekkes det avsky.

På lederplass skriver Vårt Land at KrF har gjort menneskeverdet en bjørnetjeneste med måten de har kjørt fram abortsaken på.

Opposisjonen og pressgrupper er på jakt etter fiender. En fiende oppildner til engasjement og samhold. Herjingen med Ropstad er det motsatte av dialog. Det er stigmatisering.

Det er lov på kjempe for liberale verdier. Det vi nå ser at de liberale verdiene brukes til som ammunisjon i angrepene på Ropstad. Det er en liberalisme med fanatiske trekk vi er vitne til.

Liberalisme, rettigheter og likestilling har stor mobiliseringskraft i samfunnet. Opposisjonen ser at de kan utnytte dette. De har alt tvunget regjeringen på defensiven på dette området. De kjører på, så hardt remmer og tøyler kan holde.

Den herredømmefrie dialogen ofres i jakten på stemmer i et emosjonelt oppisket klima der de enøyde er i front.

Knut Arild etterlyse på landsstyremøtet et punkt om det politiske ordskiftet i regjeringsplattformen. Det kunne fort blitt oppfattet som en korreks til Sylvi Listhaug som er den politikeren som er blitt sterkest kritisert for sin retorikk.

Knut Arild Hareide spilte en viktig rolle for å få fjernet henne som statsråd. I denne politiske maktkampen var det ikke mye herredømmefri dialog å spore.

Listhaugs Facebook-innlegg ble satt inn i en kontekst hun sa det ikke skulle tolkes inn i. Hun ble tillagt meninger hun ikke hadde. Nå opplever Kjell Ingolf Ropstad det samme.