Rødgrønne drømmerier

Erna Solbergs regjering møter ikke noe annet enn kald motvind for tiden.

Opposisjonen er i medvind.

Man skal aldri si aldri i politikken. Men vi nærmer oss en situasjon der det blir regnet som opplest og vedtatt at Solbergs regjering vil gå på et kraftig nederlag ved valget om vel halvannet år.

Det snakkes i det stille på kammersene i regjeringspartiene om det beste kanskje hadde vært om regjeringen ble oppløst, slik at de borgerlige i en eller annen konstellasjon kan få en restart i løpet av 2020.

Venstre har etablert seg godt under sperregrensen på meningsmålingene. KrF begynner på å innse at de er i ferd med å føre seg selv ned i fortapelsens grav. På siste meningsmåling for NRK og Aftenposten havner de under tre prosent.

De som hører til Knut Arild Hareide-fløyen i partiet har en drøm om at de skal slippe ut av Høyres favntak snart.

Det er lov å drømme om at regjeringen går i grus i vår, at Sp blir større enn Ap, at Trygve Slagsvold Vedum blir statsministerkandidat og at han sier han vil danne regjering med Ap og KrF.

Da vil KrF måtte åpne veivalgprosessen igjen.

Om Ap orker å gå inn i en regjering uten å ha statsministeren, er tvilsomt. De kan si nei og vise til at SV og Ap sammen er større enn Sp. Derfor vil Ap ha statsministerposten.

Det er for tidlig å begynne å spekulere i hvilken regjering som skal erstatte den borgerlige regjeringen etter neste stortingsvalg.

Det er riktignok SV i full gang med. Landsstyret har vedtatt at de vil gå sammen med Rødt, MDG, Ap og Sp om å danne regjering.

Den tanken bruker Trygve Slagsvold Vedum knapt en kalori på. Han aviser den kontant.

Han vil til nød regjere med SV, men innser at han kan bli tvunget til det. Han vil helst at Ap og Sp skal danne regjering alene.

Rødt er ikke sugne på å komme i regjering. De vil imidlertid ha innflytelse over politikken en rødgrønn regjering skal føre.

Det vil de ikke få om det blir opp til Sp. Støre vil heller ikke samarbeide mer med Rødt enn høyst nødvendig.

SVs forslag om en bred samling på rødgrønn side har fått støtte fra flere i fagbevegelsen. De høyeste heiaropene høres fra Mette Nord i Fagforbundet.

SV kan ha noe å vinne på å framstå som et samarbeidsorientert parti.

De vil kunne hente støtte nettopp fra fagbevegelsen slik at de får styrke til å presse Ap mot venstre. På venstresiden liker de ikke den framgangen Sp har.

Fagbevegelsen har ikke den innflytelse over Sp som de har over Ap.

De frykter Sp vil dra Ap mot sentrum. SVs rolle er å motvirke det presset Sp vil utøve på Ap. Derfor trenger venstresiden et sterkt SV.

Audun Lysbakken forsøker å inkludere Rødt framfor å skyve Rødt fra seg med henvisning til at verken Ap eller Sp vil ha Rødt med i det gode selskap.

Dette kan endre seg når vi nærmere oss valget.

Det er for tidlig å antyde hvilke samarbeidskonstellasjoner som blir mest aktuelle.

Hvis MDG skulle vokse på SVs bekostning, er det ikke en gang sikkert at SV vil ta sjansen på å gå inn i regjeringen.

Får Ap og Sp en oppslutning på mellom 40-45 prosent, vil det være særdeles krevende for SV med 6 prosents oppslutning å utgjøre et miniparti i regjeringen.

Det mest spennende er prosessen som skjer i MDG.

De er i ferd med å etablere seg trygt på venstre side i det politiske landskapet.

Lysten på å sitte i regjering ser også ut til å øke. Da vet de at det er en del kameler som må svelges.

De vet neppe selv en gang om de er rede til det, eller om de fortsatt vil være et parti som skal ivre for grønne løsninger uten å være i posisjon til å gjennomføre mest mulig grønn politikk i praksis.