Sektorstyrt sentralisering

Bunadsgerilijaen leder første omgang i slaget om fødeavdelingen i Kristiansund.

Annen omgang blir i alle fall ikke før etter kommunevalget til høsten. Helseminister Bent Høie har ikke gitt løfter om at avdelingen skal bestå helt til det nye sykehuset på Hjelset står ferdig.

Det vil stå nye slag om fødeavdelingene i løpet av året. Trenden er ikke til å ta feil av. Kvinner må reise lenger for å føde fordi staten ikke klarer å opprettholde fødeavdelinger rundt om som gir den trygghet og kvalitet som fødende bør ha.

De klarer ikke sikre en døgnkontinuerlig drift på mindre fødeavdelinger. I perioder mangler de leger som har erfaring med keisersnitt eller komplikasjoner som kan oppstår.

Leger vil ha trening i det de skal holde på med. De vil ikke jobbe på steder der det er fare for at de kan begå feil. De vil jobbe på sykehus der de har bred kompetanse å spille på.

Lenger reisevei til fødeavdelingen skal kompenseres med at en jordmor skal være med på reisen. Men protestene fortsetter med henvisning til at sjansen for at noe kan gå galt, øker med økt reisevei.

Når et sykehus eller fødeavdeling legges ned, betyr det gjerne færre arbeidsplasser på et sted som sårt trenger flere arbeidsplasser.

Det blir dessuten mindre attraktivt å bo på steder der en må reise langt for å få medisinsk behandling. Når et sykehus og fødeavdelinger legges ned, svekkes distrikts- Norge.

Det samme er i ferd med å skje på universitetsområdet. Nord Universitet i Bodø planlegger å legge ned studiestedene Nesna og Sandnessjøen og ruste opp om Bodø og Levanger.

Også her er kompetanse og effektiv drift stikkordet.

Skal en drive forskningsbasert undervisning, må en ha tilstrekkelig mange professorer og andre med doktorgrad. Kompetansen kan ikke smøres jevnt utover på flere studiesteder.

Sektoren vil heller samle studentene slik at de kan få større klasser, drive mer effektivt og med økt kompetanse.

I Nesna og Sandnesjøen føler de seg lurt. Selvsagt gjør de de. Det fikk nærmest forsikringer fra daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om at studiestedene skulle opprettholdes selv om de ble en del av Nord Universitet.

Politikerløfter går imidlertid ut på dato når premissene endrer seg. Nord Universitet har fått beskjed om må ta grep for å høyne egen kompetanse.

Det koster å ville være universitet- og det skal alle være for tiden.

Når politireformen rulles ut, skal det etableres færre, men mer kompetente tjenestesteder. Også her mister noen av de samme stedene politikontoret sitt. Det var for eksempel Molde og ikke Kristiansund som ble valgt.

Det er det samme som skjer i alle statlige etater og deler av forvaltningen som har kontorer spredt ut over landet.

Det kommer til å bli færre kontorer for innkreving av skatt. Det blir færre steder der tilsyn er til stede, for eksempel.

Denne utviklingen skjer sektor for sektor. Den ansvarlige statsråd griper ikke inn, fordi ledelsen i den aktuelle virksomheten har gode begrunnelser. De mener det blir billigere og bedre å samle kompetansen på færre steder.

En annen tilnærming ville vært å ta for seg området Bodø- Levanger. Hvilke steder skal en satse på og hvilke skal bygges ned?

Nå foreligger det planer om å bygge ned Nesna og Sandnessjøen. Kan de få andre funksjoner i istedenfor? Sannsynligvis ikke.

Det vil være Mo i Rana som blir vekstsenteret i området. NRKs lisenskontor skal legges ned. Det betyr tap av 100 arbeidsplasser, men Kulturdepartementet oppretter 70 nye stillinger ved Nasjonalbiblioteket i byen.

Hva med Mosjøen, Brønnøysund, Namsos, Steinkjer og Levanger? Er det noe poeng at Nord Universitet satser på Levanger? Det er ikke mer enn 8 mil til Trondheim. Det er over 60 mil til Bodø.

Framfor å la utviklingen gå sin gang innenfor hver sektor på sektorens snevre premisser, bør regjeringen kaste et tverrsektorielt blikk på det som skjer.

De bør blinke ut et eller to steder i det aktuelle området der de vil satse. De stedene som blir valgt ut, bør også ha potensiale for næringsutvikling.

Regjeringens viser en iver av en annen verden når det gjelder å opprette tilsyn. Det neste tilsynet kan for eksempel plasseres der.

I årene framover vil vi mangle kompetent arbeidskraft på flere områder.

Mest smertefull kommer mangelen på helsearbeidere til å bli. Vi vil ikke makte å gi det nødvendige tilsyn og omsorg til alle i distriktene.

Flere vil måtte flytte til sykehjem et stykke unna, og de vil trenge sykehustjenester.

Vi trenger planer for hvor mennesker kan slå seg ned fordi det er muligheter for å få arbeid av ulik karakter der og det er rimelig trygt å bli gammel der.

Vi trenger ikke en sentralisering rundt våre største byer. Vi trenger flere vekstsentre rundt omkring for å kunne ha folk boende i hele landet de neste tiårene.