Magne Lerø
Publisert: 28. januar 2019 kl 10.27
Magne Lerø (født 7. april 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, bransjeavisen Dagligvarehandelen og magasinet Plot gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.
Leder

Sentralmakten rår

Anne Lise Ådnøy er utnevnt til ny biskop i Stavanger. Hun kommer til å bli en utmerket biskop, sier de som kjenner henne. Og hun vil virke samlende. Det er ikke minst vesentlig i Den norske kirke for tiden, og særlig i Stavanger bispedømme. Her er det mange konservative som har problemer med at kirken har åpnet for å vie homofile. Det er et stort innsalg av politisk konservative i denne delen av landet. Det var i realiteten KrF i Stavanger som avgjorde at det er Erna Solberg, ikke Jonas Gahr Støre KrF skal holde seg til

Problemet er at Ådnøy var sist på listen av de tre som Stavanger bispedømme ville ansette. De ville ha Helge Gaard. Han fikk flest stemmer for tre år siden, men Kirkerådet valgte den gang en annen av de tre nominerte. Denne gang fikk Gard 22 prosent av stemmene fra menighetene, Håkon Kessel 11 prosent og Ådnøy 9 prosent. Åtte av biskopene innstilte Gard, mens fire ville ha Ådnøy. Ådnøy var nummer tre i Stavanger bispedømmeråd, mens Gard var nummer en.

Det burde vært plankekjøring for Kirkerådet som foretar ansettelsen. Med 8 mot 6 stemmer vedtok de riktignok å ansette Ådnøy. Hun er kvinne og vier homofile. Gard er mann og vier ikke homofile. I Kirkerådet er det den liberale fløy i Den norske kirke som har flertall. De vet å bruke sin makt.

I Kirkerådet er det den liberale fløy i Den norske kirke som har flertall. De vet å bruke sin makt

At et flertall bruker den makten de har, er ikke unormalt. Problemet er at de i Den norske kirke holder seg med et «liksom-demokrati» som nærmer seg parodien når det gjelder ansettelse av biskoper. Det er en gedigen prosess som settes i gang når det skal utnevnes en biskop. Først kan en foreslå kandidater, så skal bispedømmet nominere fem, deretter skal noen hundre menighetsrådsmedlemmer si hvem de ønsker som biskop, det samme skal bispedømmerådet og de andre tolv biskopene. Hvis det er stor sprik, må selvsagt Kirkerådet bestemme hvem de vil ha. Når nominasjonen er entydig, ligger det i kortene at Kirkerådet skal utnevne den som har klart flest stemmer.

Slik tenker ikke Kirkerådet. De vil bruke den makten de har. Er det en ting Kirkerådet har bestemt seg for, er det at de ikke vil ha den som to ganger har vunnet nominasjonen. Helge Gaard har i praksis fått yrkesforbud for stillingen som biskop.

Det er forståelig at mange er kritiske til å la kirken få flere biskoper som ikke vil vie homofile. Men demokratiet har talt. Det er vitterlig Helge Gard det store flertallet vil ha. Når et overordnet organ setter til side den som har vunnet fram gjennom en demokratisk prosess, blir det bråk. Kirkerådet ser ut til å ha et selvbilde som minner litt om makthaverne i Kreml.

Saken fortsetter under annonsen

Reaksjonene på at Kirkerådet med et knepent flertall har overkjørt alle andre instanser som har uttalt seg, er skarpe. Flere bruker uttrykket «rå maktarroganse». Det blir ikke noe opprør i vest, men utnevnelsen vil få konsekvenser. Frustrasjonen over å tilhøre en kirke som styres av en maktelite på toppen brer om seg. En del som er aktive i menighetene vil finne andre fellesskap.

Den norske kirke har utviklet en struktur som virker fremmedgjørende fordi for mye makt og ressurser flyttes oppover i systemet og menighetene får mindre å si. Rundt om i menighetene er det en frykt for at Kirkemøtet og Kirkerådet skal tilta seg enda mer makt når kirken skal styre seg selv.

Det naturlige i en medlemsorganisasjon som Den norske kirke er blitt, er at organisasjonen bygges nedenfra. Medlemmene velger menighetsråd. Menighetsrådene velger bispedømmeråd som utgjør Kirkemøtet og Kikermøtet velger Kirkeråd. Et slikt representativt demokrati som vi finner i andre organisasjoner, ville ikke politikerne at Den norske kirke skulle ha. Den norske kirke er organisert som om vi har med en nasjon å gjøre. Her skal alle medlemmene velge bispedømmeråd som til sammen utgjør Kirkemøtet, Stortinget liksom. De er overordnet menighetene. Bispedømmeråd og Kirkemøtet står ikke til ansvar overfor menighetene. Det er menighetene som står til ansvar overfor dem. 

Ledelsen i lokalbaserte organisasjoner må være svært tilbakeholden med å overprøve resultater av et demokrati forankret i et lokalt engasjement

Når Kirkerådet velger en annen biskop enn den menighetene og de andre biskopene vil ha, utnytter de den makten strukturen har gitt dem. De anser seg primært som representanter for dem som har valgt dem, ikke for menighetene. De kan være ganske trygge på at et flertall av de vel tre millioner medlemmene i Den norske kirke vil ha en biskop som vier homofile.

Frykten for en sterkere sentralstyring er også noe av grunnen til den kompliserte styringsstrukturen i Den norske kirke. En holder seg med to arbeidslinjer, en for prestene, noen diakoner og kateketer som finansiers fra staten. I tillegg til de ansatte som kommunene finansierer og som har fellesrådene som arbeidsgiver. Det er over 400 instanser i Den norske kirke som ivaretar personaladministrasjon og arbeidsgiveransvar. Det er svindyrt å opprettholde dagens kirkebyråkrati. De hadde klart seg med de 12 bispedømmerådene.

Folkekirken er i motvind og opplever stor tilbakegang. Behovet for nyskaping er stort. I en slik situasjon er alle forsøk på sentralisering drepende. Vekst og nyskaping skjer ved å flytte makt og ressurser nedover i organisasjonen. Forsøk på sentralstyring svekker det lokale engasjementet. Det er det lokale engasjement kirken som andre organisasjonen lever av. Derfor må ledelsen i lokalbaserte organisasjonen være svært tilbakeholden med å overprøve resultater av et demokrati forankret i et lokalt engasjement.

Saken fortsetter under annonsen