Byråkratiet eser ut av politikernes spørrelyst og anmodninger

I høst har Stortinget prestert å stille 3258 spørsmål til Finansdepartementet om forslaget til nytt statsbudsjett neste år. Det er E24 for har foretatt opptellingen.

Det er blitt arbeidet mye overtid fram mot denne helgen, for innen 1. november skal Finansdepartementet ha gitt svar. Noen saksbehandlere har fått rundt 100 spørsmål i innboksen sin, som alle skal besvares.

Det kan ikke sluntres unna med svarene og det tåles ikke feil i excel-arket. Finansministeren er ansvarlig for at Stortinget får riktig informasjon.

Det graves og spørres i alle partier. Spørrelysten er størst i Ap, men de har da også flest folk som kan produsere spørsmål.

Det stilles i år om lag 10 prosent flere spørsmål i år enn i 2017. Denne aktiviteten øker på jevnt og trutt, for det er en måte politikere kan markere seg på. De kan spørre om alt mulig, for eksempel hva det vil koste om vi innfører en ordning med gratis menskopp, bind og tamponger, eller hvor mye penger de spiser frukt for i de ulike departementene.

De har så langt i år spist epler og pærer med mer for 443.000 kroner i Utenriksdepartementet, mens de i Kunnskapsdepartementet bare har spist frukt for 14.000 kroner. Kjekt å vite, men hva skal Stortinget med det? De vil kanskje lage en regel for hvor mye frukt hver ansatt får lov til å spise?

Den økende spørrelysten er ikke et akutt behov som oppstår i oktober hvert år. Da er det høysesong. De kan spørre når som helst, om hva som helst.

Departementene trenger flere som kan svare. Hadde det nå bare vært svar det handlet om. De må også ha flere folk som kan ta vare på all kommunikasjon, helt ned på SMS-nivå for alt som går inn og ut av departementet.

Og det er ikke grenser for hva hvem som helst kan be om å få utlevert av saksdokumenter og korrespondanse. En kan til og med opptre anonymt. Det er en del som plager det offentlige med å be om alt mulig – anonymt.

Men slik vil politikerne ha det.

Spørsmål er nå en ting, verre er det at det har gått inflasjon i såkalte anmodningsvedtak. Dette er vedtak som stortingsrepresentanter fremmer og som får flertall i Stortinget. Et flertall i Stortinget må regjeringen rette seg etter.

Som regel er ikke et anmodningsvedtak utredet slik en sak som regjeringen legger fram er. Ofte dreier det seg om å utrede noe eller innføre noe. Dersom det koster penger, må det innarbeides i budsjettet med mindre beløpet er så lite at det er rom for det i det budsjettet som alt er vedtatt.

Antall anmodningsvedtak har eksplodert siden 2014. Regjeringen kan få over 500 anmodningsvedtak på sitt bord i løpet av et år. For tiden jobbes det med 770 anmodningsvedtak der saksbehandlingen ennå ikke er avsluttet.

En haug med anmodningsvedtak blir det aldri noe av. Ideen holder ikke mål, kostnadene blir for store eller regjeringen vil ikke gjennomføre det Stortinget har anmodet om. Da må en finne grunner for hvorfor det ikke kan gjennomføres.

Når anmodningsvedtakene når slike høyder som nå, forkludres arbeidsfordelingen mellom Stortinget og regjeringen. Regjeringens oppgave er å utrede og legge fram saker for Stortinget. Stortinget skal fatte vedtak og regjeringen skal gjennomfør de vedtak Stortinget fatter.

En anmodning er verken fugl eller fisk. Det innebærer at det må brukes mye tid på saksbehandling som ikke fører til noe som helst. For å sette en stopper for utviklingen, bør regjeringen i større grad gi beskjed til Stortinget om hva de ikke kan prioritere å bruke tid på.

Det er ikke enkelt for regjeringen å argumentere med at «vi ikke har tid» eller at «vi må ansette flere om vi skal få utredet alt», selv om det er reelt nok. Regjeringspartiene får heller møte opposisjonen med at «dette er noe vi ikke vil prioritere nå».

Eksplosjonen i antall spørsmål og anmodningsvedtak er en driver som fører til vekst i byråkratiet. Det er en måte å jobbe på som brer om seg over alt i offentlig sektor.