Eiermakt framfor rettferdighet

Er det en ting toppsjefer i store bedrifter med millionlønninger ikke kan kreve, er det rettferdighet og en forutsigbar behandling. Her gjelder ikke kravene om at det skal være saklig grunn for å bli sagt opp.

Der pengemakten rår og bevisste eiere styrer, er det nok at styret mener en annen er bedre som toppsjef enn den som innehar stillingen, før det skjer en palassrevolusjon.

En trenger på ingen måte å ha gjort en dårlig jobb for å bli skiftet ut. En kan miste jobben selv om man har gjort en utmerket innsats i pengenes verden.

Det avgjørende er hvem styret mener vil gjøre en best mulig jobb for selskapet i framtiden.

Slik vet Jacob Schram som har vært toppsjef i Norwegian i et og et halvt år, at det er. Men han hadde ikke regnet med at han skulle erfare det selv.

Etter et regelrett uår med ekstremt mye jobbing og etter å ha dratt Norwegian opp fra fordervelsens grav, kunne Schram ha grunn til å tro at han skulle lede selskapet i normale tider og se lønnsomheten vende tilbake.

I Dagens Perspektiv laget vi for kort tid siden en lengre sak om de utfordringer Schram måtte kjempe med og hvilke forutsetninger han hadde for å mestre dem.

Nå overlates problemene, eller utfordringene som det heter i våre dager, til Karlsen. Styret mener han er bedre enn Schram til å takle dem.

Hadde Schram fått fortsette, kunne han skrevet seg inn i historien som en av landets mest betydningsfulle næringslivsledere.

For alle forståsegpåere mener Norwegian kommer til å ta av på børsen i takt med at flere fly kommer seg i luften med reisehungrige passasjerer.

Nå ender han opp som en parentes i Norwegians bedriftshistorie.

Det er finansdirektør Geir Karlsen, som nå er blitt toppsjef, som blir stående som redningsmann med geniale evner til å få eiere og kreditorer til å erkjenne hvordan verden er og hva de må gå med på for at den ikke skal bli verre enn den er i krisetider.

At Schram skulle få sparken var fullstendig uventet.

Påstanden om at det er John Fredriksen som står bak, kan være riktig, men det er slett ikke sikkert. Han eier tross alt ikke mer enn 20 prosent av selskapet.

Selv om styreleder Harald Øygard er Fredriksens mann, er han ikke et siv i vinden som bøyer seg etter hvor Fredriksen puster. Forklaringen er neppe heller at Karlsen kan sies å være Fredriksens mann siden han en periode har jobbet i et Fredriksen-selskap. Men uten betydning er det neppe.

Relasjoner og nettverk har betydning når viktige posisjoner skal bekles.

Harald Øygard er en analytiker av rang og forstår seg bedre enn de fleste på hvordan kapitalmarkedet fungerer. Han er heller ikke uten nese for hva som fungerer politisk og i opinionen, ser det ut til.

Ved å gi Schram sparken og la Karlsen bli toppsjef, vil styret vise at de evner å ta grep for å sikre maksimal lønnsomhet.

Finansfenomenet Geir Karlsen ses på som en garantist for det.

De nye eierne kom inn med en tegningskurs på 6,26 kroner. Kursen ligger nå på 11 kroner. DNB-markets mener den vil stige til 17 kroner, med eller uten Schram. Det blir opp til Karlsen å leve opp til ryktet som mirakelmann for investorene. Han er alt godt i gang.

Når en toppsjef byttes ut, er det ikke vanlig at vedkommende, styret eller andre aktører gir nevneverdige kommentarer. Det motsatte har skjedd i dette tilfellet.

Det mest påfallende er at styret i sin pressmelding gjorde oppmerksom på at de ikke hadde lykkes med å få Schram til å slanke sluttpakken.

Normalt vil en styreleder utad nøye seg med å si at «det som er avtalt, er avtalt».

Når aksjekursen stiger og selskapet er i en bedre økonomisk stilling enn på mange år, skulle det ikke være grunn til å problematisere en avtale styret har inngått i en periode der selskapet var på konkursens rand.

Øygard gjør også et poeng av at Karlsen skal beholde den lønnen han har som finansdirektør, selv om han blir toppsjef. Lønnen på fire og en halv millioner i året er to og en halv million under det Schram hadde.

Her er det politikeren Øygard som svinger seg.

Han vil at det i opinionen skal feste seg et inntrykk av at Norwegian er tilbake på nøkternhetslinjen. Dette skal være folkets billigselskap. Da må toppsjefen i Norwegian ligge godt under SAS-sjefen.

Bjørn Kjos hadde en god lønn, men den lå lavere enn det en kunne forventet i et internasjonalt selskap med milliardomsetning.

E24 skriver at både Jacob Schram og Geir Karlsen har fått utbetalt et tosifret millionbeløp i såkalt «retention bonus».

Nils Smedegaard som gikk av som styreleder 4. juni, bekrefter at alle i ledelsen har fått nyte godt at denne «spesialbonusen». Hva de enkelte har fått, plikter selskapet å offentliggjøre først i årsberetningen som legges fram neste år.

Det kan jo være denne «spesialbonusen» som har fått Karlsen og Øygard til å mene at 4,5 millioner i årslønn holder.

Det virker som om Smedegaard og Schram har representert en annen lønnskultur enn det Øygard vil skal prege selskapet. De har strødd godt med millioner over en ledelse som står på i krisetider for å redde selskapet.

Schram reagerer på at Øygard hevder han ikke var rede til å redusere sluttpakken sin. Han peker på at han kom med flere forslag, men de lykkes ikke å komme til enighet.

Bjørn Kjos synes også han bør uttale seg om sjefsskiftet og sier til Dagens Næringsliv at Karlsen vil gjøre en utmerket jobb.

Ryktene skal ha det til at han ville at Karlsen skulle overta etter ham, men at Nils Smedegaard ville ha en annen.

Det skjer praktisk talt ikke at en avgått styreleder i et børsnotert selskap kommenterer vedtak i et styre. Også her er Norwegian unntaket fra regelen.

Smedegaard aviser overfor Dagens Næringsliv at det er grunn til rette kritikk mot Schrams ledelse av selskapet. Han mener det i høy grad er Schrams fortjeneste at Norwegian kom seg ut av krisen.

Smedegaard sier ikke at styret har gjort en tabbe ved å gi Schram sparken. Det er det inntrykket en får. Og det er nok meningen.

Nå dør denne saken hen. Her er det ikke grunnlag for omkamper.

Norwegian er på vingene igjen. Nå skal Karlsen og Øygard vise hvor høyt de våger å fly. For Norwegian er selskapet som har vokst fram gjennom vilje til å ta risiko.

Pengetelling og aksjekurs har Bjørn Kjos brydd seg i minste laget om.