Bastholm trekker seg - forståelig og uproblematisk

­Une Bastholm ble gjenvalgt som leder for Miljøpartiet de grønne (MDG) for tre måneder siden. Hun trodde det skulle være mulig å forene rollen som partileder med å være mor for to barn.

Det går ikke lenger. Det har over lang tid blitt for strevsomt. Det kan godt være hun var i tvil om hun skulle stille som leder for en ny periode nettopp fordi barna krever sitt. Men hun ville forsøke - og kastet seg ut i det.

Barna har også en far. Vi aner ikke hvordan de fordeler oppgavene seg imellom. Det har vi ingen ting med. Dette er Une Bastholms avgjørelse. De er lov å ta sjansen på at en makter en oppgave for så å konkludere med at det ikke går.

Å måtte bytte partileder etter tre måneder, er uheldig for MDG. Nestleder Arild Hermstad ligger an til å overta etter Bastholm, som har vært en sterk og profilert leder. Om det blir resultatet, må han finne seg i å bli oppfattet som en leder valgt fra nest øverste hylle en periode, inntil han forhåpentligvis skaffer seg den autoritet og erfaring som kreves for å lykkes i topposisjonen i et parti.

Une Bastholm har tatt ansvar for eget liv og egne barn. Hun er ikke med på at det er mer mystisk enn det. Hun har ikke mistet motivasjonen for å jobbe med politikk. Hun vil bare ikke slite seg ut.

På kommentatorplass i VG stiller Hans Petter Sjøli spørsmålet: Fikk hun ikke noe hjelp?

Hjelp til hva? Til å være sammen med barna sine? Nei, han stiller spørsmål med hvorfor hun ikke fikk mer hjelp fra de andre i ledelsen til å få tiden til å gå opp.

Han mener byrdefordelingen mellom partitoppene bør være slik at det er mulig for en småbarnsmor å være partileder.

Dette er teoretisering og spekulasjon. Er man toppsjef, så er man toppsjef. Det tar ofte mye tid, mer tid enn en regner med. Hvor mye tid som går med, avhenger av situasjonen i partiet, andre lederes tidspress og ens egne ambisjoner.

Å være toppleder er et overskuddsfenomen. Oppgaven er så sammensatt og krevende at det trengs mye energi, motivasjon og tid til disposisjon. Gode ledere er skrudd sammen slik at de gjerne vil oppleve at de gjør en god jobb. Gode ledere trekker seg når de ikke lenger makter å gi jernet.

Det er begrenset hva de rundt kan avlaste en toppleder for. Det handler ikke om hjelp til å gjøre husarbeid, passe barn eller få noen til å stille på et partimøte for en. Det handler om den enkelte leders opplevelse av sin livssituasjon.

Una Bastholm har foretatt et eksistensielt valg. Det handler om henne, ikke om noen andre i partiet.

I Vårt Land mener kommentator Emil André Erstad at det ikke ser ut til å være plass for småbarnsforeldre på topp i politikken og at møter burde vært lagt til tider som passer bedre for småbarnsforeldre.

Også han er på et sidespor. Det er da mange småbarnsforeldre som er politisk aktive. Noen av dem bekler også topposisjoner. Sylvi Listhaug, for eksempel, har små barn og er leder for Frp.

Politiske møter må holdes når det passer de fleste best. Det er ok at møter begynner både klokken 18 og 19 selv om det kolliderer med barns leggetid.

De som vil til topps i politikken, får vurdere om en har tid og krefter til det de årene de har små barn.

Politikken har egendynamikk som gjør at det ikke fungerer med ni til fire-jobbing for partiledere. Ikke for politikere heller. For mange er det slik at de bruker enormt mye tid fordi de vil få igjennom en sak eller være til stede over alt for å sikre seg gjenvalg.

Flere kommentatorer bruker også Bastholm avgang for å minne om at MDG ikke klarte å komme seg over 4 prosent ved siste valg. Det var et stort personlig nederlag for Une Bastholm.

Evalueringen av fjorårets valginnsats var nådeløs. De konkluderte med at de ble for «krasse, kompromissløse, umodne og ensporede».

Men valgnederlaget i fjor og skuffelsen i partiet over at de ikke fenger velgerne som tidligere, er ikke årsaken til at Bastholm trekker seg. Da hadde hun ikke sagt ja til en ny periode som leder. Hun vil kjempe, snu utviklingen, gi jernet. Men så ble det slutt på kreftene. Slik er livet - og politikken.