Biskoper mot direktører om ledelse og organisering av kirken

­Da statskirken ble avviklet, ble Kirkemøtet det øverste organet i Den norske kirke. Kirkemøtet består av bispedømmerådene som velges av medlemmene i et eget kirkelige valg i tilknytning til valget av kommunestyrer.

Det er godt under 10 prosent av medlemmene som stemmer. På papiret er det demokratisk nok. Det er bare å ta til etterretning at folk flest bryr seg lite med hvem som sitter i kirkens styre og stell.

Kirken har også menighetsråd som velges av et lite knippe av medlemmene.

Den norske kirke er organisert slik nasjonen Norge er, med et folkevalgt nivå på toppen og et nivå på lokal eller kommuneplan. Hadde kirken sett på seg selv som en organisasjon, ville de som andre organisasjoner hatt et representativt demokrati basert på menighetsrådene, som igjen hadde valgt representanter til bispedømme som så igjen utgjør Kirkemøtet som øverste organ.

Helt fram til i forrige århundre var kirken styrt at staten via biskoper og prester. I 1920 fikk vi en lov om menighetsråd som skulle supplere og etter hvert erstatte «embetsmannskirken». Det ble bygget opp menigheter basert på bevilgninger fra kommunene. Den norske kirke skulle bli et demokrati.

Staten dekket lønninger til prester, biskoper og bispedømmeråd og sørget for presteboliger. Kommunene skulle sørge for vedlikehold av kirker, finansiere gudstjenester og gi støtte til arbeidet i menighetene.

Den såkalte «kommunekirken» utviklet etter hvert en egen arbeidsgiverorganisasjon, KA, som løser en rekke fellesoppgaver for menighetene.

Kirken sentralt holder seg med Kirkemøte, Bispemøte, Bispedømmeråd, Kirkeråd, proster og prester.

For over 10 år siden ble det bestemt at det må ryddes opp. «Kommunekirken» og kirken på sentralplan må henge sammen og alle ansatte i må ha samme arbeidsgiver. I dag er prestene ansatte i bispedømmet med prosten som nærmeste overordnede. De andre ansatte rapporterer til en daglig leder ansatt av Fellesrådet som utøver arbeidsgiveransvaret på vegne av flere menighetsråd.

«Kommunekirken» vil ikke overlate arbeidsgiveransvaret til «sentralkirken». Prestene som i dag er ansatt i et av de 11 bispedømmerådene, vil ikke bli ansatt i «kommunekirken» som består av rundt 350 fellesråd.

Fram til for noen tiår siden var biskopene sjef for prestene. Nå vil Kirkemøtet at alle ansatte skal ha samme arbeidsgiver og at det skal være et valgt organ. Biskopene vil ikke lenger være sjefer, men leder for prestene i rollen som tilsyn. Hvem som skal være leder for prestene i egenskap av å utøve «arbeidsgiver styringsrett», er det delte meninger om.

I høst ble et forslag om at det skal opprettes vel 100 prostiråd hvor både prester og andre skal være ansatt, sendt på høring. Forslaget fikk hard medfart i høringen. Beskjeden fra «kommunekirken» var at det er fare for at kommunene vil redusere bevilgningene dersom penger skal flyttes til et organ utenfor menigheten.

Mandag og tirsdag skal Kirkerådet forsøke å løse opp i flokene. Direktør Ingrid Vad Nielsen må forholde seg til at Kirkemøtet har bestemt at det skal være en arbeidsgiverlinje i kirken. Hun anbefaler derfor at prestene ansettes på menighetsplan på lik linje med andre.

Prestene har satt seg på bakbeina og fått med seg biskopene. Biskopenes rolle blir særdeles uklar når prestene skal ansett i flere hundre råd framfor i bispedømmerådet der biskopen er fast medlem.

Prester er ikke en gang hva de var. Før var de embetsmenn som i praksis styrte seg selv. De har kjempet for å få ordnet arbeidstid og regler for hva som skal regnes som del av jobben. Presten teller timer og rapporterer som andre i kirken. Da må de som andre ansatte ledes. Det må være klart hvem som utøver arbeidsgivers styringsrett. Det burde ikke være et stort problem for prestene å bli ansatt på lik linje med andre når de vil være arbeidstakere på lik linje med andre.

Kirken sliter også med at de i løpet av de siste tiårene har endt opp med A, B og C-status for ansatte. Fortsatt regnes prestene som de viktigste. De blir ordinert av biskopene til prestetjeneste der tanken er at de skal bli i jobben i hele sitt yrkesliv. Prestene hører til A-klassen. Diakoner, kateketer og organister har fått hevet sin status ved at de blir vigslet til tjeneste. Altså klasse B. Trosopplærere, kirketjenere, barne -og ungdomsarbeidere blir ikke vigslet og har C-status.

Om alle får samme arbeidsgiver og underlegges det samme personalreglementet, er tanken at det vil bidra til større likhet og bedre samarbeid mellom de ulike stillingsinnehaverne.

Prestene og biskopene ønsker at et sentralt organ skal ha arbeidsgiveransvaret for alle ansatte. I praksis er det ikke enkelt å få det til å fungere, men om det er enighet og vilje til det, får en det nok til. Men det er vilje og enighet det skorter på. «Kommunekirken» godtar ikke en sentralisering de mener setter hele finansieringen av Den norske kirke i fare.

Før de siste vedtakene om oppløsning av statskirken ble fattet, ga regjeringen signaler om at staten kunne overta kommunenes finansieringsansvar. Det ville gjort det betraktelig enklere å ha et nasjonalt organ som tok det formelle arbeidsgiveransvaret. Det er neppe tvil om at et sentralt organ som håndterer de formelle sider ved en ansettelse vil koste langt mindre enn om 350 organer skal gjøre den samme jobben. Men «kommunekirken» ville ikke være med på en slik sentralisering de fryktet full statlig finansiering ville bety.

Alle kirkesamfunn finansieres over statsbudsjettet. Den norske kirke finansieres av kommune og staten, så lenge det varer. Oppslutningen om folkekirken synker. «Kommunekirken» står for fall.

Et annet problem er hva bispedømmerådene skal holde på med dersom de ikke lenger skal ha arbeidsgiveransvaret for prestene. Biskopen har en selvstendig stilling. De trenger ikke noe råd. Det blir tatt til orde for at bispedømmerådet skal drive med strategi. Det blir en strategi som henger i løse luften, for bispedømmerådet har ikke ansvar for noe.

Kirkemøtet skal ta stilling til saken i høst. Når kirken ikke klarer å samle seg om en ny organisering, bør de fortsette med dagens modell. Den har sine svakheter, men det har fungert på et vis. Dersom Kirkemøtet vedtar å presse igjennom en styringsmodell som det er stor motstand mot, vil det skape mye uro og demotivasjon. Det kan gå ut over rekrutteringen til stillinger i kirken.

En prestemangel er under oppseiling. En skulle tro det blir lagt avgjørende vekt på hva som kan bidra til at flere vil bli prester. Det er tross alt den stillingskategorien kirken er mest avhengig av.