Tommelen ned fra regjeringen for det Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president, foreslår. Foto: REUTERS / Valentyn Ogirenko

Publisert: 21. september 2022 kl 09.22
Oppdatert: 21. september 2022 kl 10.09
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Convenience og KulturPlot gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.

Magne Lerø: Krav og forventninger til Europas søkkrike kaksestat

­Mens de må spinke og spare i Europa og frykter de vil hutre og fryse når vinterkulda setter inn, må vi i Norge stramme inn fordi vi har for mye penger i omløp. Det skjer samtidig som milliarder renner i strie strømmer inn på kontiene til Oljefondet og landets strømprodusenter.

Statens olje- og gassinntekter var i fjor på om lag 830 milliarder kroner. Ikke dårlig. Nordea Marked regner med at vi vil dra inn 4.900 milliarder i inneværende treårsperiode. Det kan bli mye mer. Vi kan bikke 20.000 milliarder i 2024.

Gassprisen har ligget på pluss-minus 50 euro per megawattime (MWh) de siste ti årene. Nå ligger den på rundt 200 euro. Den vil bli enda høyere om ikke EU lykkes med å stampe opp noen tiltak som vil få prisen ned.

I kapittelet om energi i EUs politikkhåndbok står det kun om markedspriser. EU dyrker de fire friheter – fri flyt av kapital, tjenester, varer og arbeidskraft.  Med Acer og alt det vesen lovsynger EU markeds velsignelser også på energipolitikkens område.

Den lovsangen var å høre fram til i sommer. Ikke en gang regjeringen, med Jonas Gahr Støre og Terje Aasland i spissen, våget noe annet enn å nynne med.

I sommer kollapset markedet. EU er kommet til at energi er for viktig til at styringen kan overlates til markedet. Men å få på beina et alternativ til markedsstyring, er ikke gjort i en håndvending.

To av de tiltakene EU vil innføre, vil ramme den såkalte superprofitten på energi som Norge nyter godt av.

EU vil innføre et pristak på gass. Det er et tiltak rettet mot Russland og Norge. Her er statsminister Jonas Gahr Støre og Vladimir Putin enige. De vender tommelen ned. Støre i betydelig mer diplomatiske ordelag enn Putin.

Støre peker på at et slikt tiltak kan virke kontraproduktivt, altså gi motsatt effekt av det en håper å oppnå. De høye energiprisene skyldes at etterspørselen etter energi er langt støtte enn tilbudt. Når prisene er høye, vil flere gjøre alt de kan for å kunne tilby markedet mer energi. Investeringer og produksjon øker. Innføres det et pristak, vil investeringsviljen avta, etter hvert også produksjonen.

Ingen forstår dette bedre enn byråkratene i Brussel. Men EU er under press. De må få ned energiprisen raskt. Folk krever det. Derfor vil politikere godta en kortsiktig løsning.

Støre taler markedets sak mot EU-kommisjonens leder, Ursula van der Leyen og andre frustrerte markedsliberalister. Han framstår som mer katolsk enn paven når det gjelder prisdannelse i energimarkedet.

Regjeringen har også rett i at en makspris på strøm til forbrukerne vil svekke insitamentet for å spare strøm.

Ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe. Høye priser gir resultater. Hittil i år er strømforbruket redusert i forhold til i fjor med det som tilsvarer årsforbruket til 280 000 husstander.

De som til vanlig sverger til markedsliberalismen, for eksempel kommentatorer i Financial Times og The Economist, mener energikrisen har vokst seg så stor at markedets prisdynamikk ikke lenger kan gjelde. Nå må det handle om etikk og samfunnsansvar, mener de.

Saken fortsetter under annonsen

Hvis en mann står i fare for å drukne og du har en redningsvest å selge, kan du få solgt den til en temmelig høy pris. Men det finnes en etisk grense for hva en kan selge en redningsvest for.

EU mener at Norge bør avstå fra å ta en så høy pris som en kan få i markedet i solidaritet med EU-land som er hardt rammet av energikrisen.

EU forventer at vi skal suspendere markedsmekanismene de normalt hyller. Det er et solid flertall på Stortinget for å si nei.

EU vil også innføre en ekstra skatt for selskaper som soper inn store overskudd på salg av energi. Det kan ikke EU fatte et bindende vedtak om, ettersom det er hvert enkelt land i EU som avgjør skattespørsmål.

EØS-avtalen kan brukes til mye, men ikke til å pålegge norske selskaper en ekstra skatt.

Til dette forslaget kan regjeringen si «velkommen etter». Det er flere tiår siden vi innførte en ekstraskatt på produksjon av olje og gass fordi lønnsomheten er så ekstremt god. Staten tar inn i dag inn 78 prosent skatt på overskuddet fra produksjon av olje og gass. I tillegg kommer utbytte.

Med dagens skyhøye priser og høye beskatning soper Equinor inn milliarder som aldri før. Konsernet ligger an til å bli verdens tredje mest lønnsomme børsnoterte selskap i år. 

Saken fortsetter under annonsen

Equinor har i alle fall ikke tenkt å sende noen milliarder til Brussel. Og de har tenkt å selge gass til den prisen markedet betaler. De har regjeringens støtte til det. EU får si hva de vil.

Når regjeringen blir spurt hva vi kan bidra med for å løse energikrisen i Europa, er svaret «økt gasseksport». Selvsagt produserer og selger vi så mye som mulig når prisene er rekordhøye. Vi må slutte med å oppføre oss som om vi forventer takk fra EU for at vi «jobber overtid» for å løse energikrisen.

Noen bruker ordet «krigsprofitører» om Norges holdning. Det er et bomskudd. Krigsprofitører tjener i bøtter og spann på å selge til fienden. Vi gjør ikke noe annet enn det vi alltid har gjort – produserer og selger til gjeldende markedspris.

Norges omdømme vil få seg en knekk, med god grunn. Mens det renner flere milliarder enn noen gang inn i Oljefondet, har regjeringen prestert å redusere bevilgningene til bistand i årets budsjett.

SV sørget for at det ble 1,5 milliarder kroner, ikke 4 milliarder som regjeringen hadde lagt opp til.

Skrekk og gru dersom regjeringen fortsetter i samme sporet i budsjettet for neste år som skal legges fram om snaue tre uker. Budsjettet blir strammere enn noensinne, varsler finansminister Trygve Slagsvold Vedum.

Regjeringen insisterer på å holde seg innenfor den såkalte handlingsregelen som er på tre prosent av Oljefondet.

Saken fortsetter under annonsen

Når fondet vokser så voldsomt som i disse dager, er det grunn til å tenke nytt.

Michael Hoel og Steinar Strøm i Vista analyse og henholdsvis Universitetet i Oslo og Torino, hadde forrige uke et innlegg i Dagens Næringsliv der de foreslår at gevinsten som følge av den skyhøye prisen på gass føres inn i et Ukrainafond som skal bli et «underfond» under Oljefondet og forvaltes som en del av dette.

Hadde Norge opprettet et Ukrainafond, som raskt ville beløpt seg til flere hundre milliarder kroner, ville EU vært fornøyd.  Regjeringen har ikke lovet med enn 10 milliarder til Ukraina.

Et annet alternativ er å sette av det rekordhøye overskuddet i et eget fond som skal brukes til tiltak for å få ned klimautslippene. På sett og vis hadde det gitt større mening. Det er fossil energi – belastning på klima – Norge har tjent seg søkkrik på.

Regjeringen har gode argumenter for at det ikke skal innføres en makspris på gass og for at selskaper i Norge som alt betaler 78 prosent skatt ikke skal få en ekstraskatt på toppen. Men de har ingen gode argumenter for at Norge ikke skal bruke noen ekstra milliarder fra Oljefondet i den krisen verden og Europa befinner seg i.

Argumentet om at vi ikke skal bruke mer enn handlingsregelen tilsier, av hensyn til kommende generasjoner, lyder hult.

Det politiske flertallet er ikke en gang rede til å bruke én prosent av nasjonalbudsjettet til bistand. Det er for mange gode formål som skal tilgodeses når vi skal holde oss innenfor handlingsregelen.

Saken fortsetter under annonsen

Vi bruker tross alt godt over 30 milliarder hvert år på bistand. Med jevne mellomrom får vi en debatt om bistandsmidlene. Det gir forventede resultater.

Det finnes selvsagt eksempler på mislykkede bistandsprosjekter. Men antallet mislykkede prosjekter er ikke større innen bistand enn innenlands.

Det forskes hele tiden på hva slags type bistand som gir størst effekt. Det er definitivt ikke å investere i det vi mener et land trenger, og i alle fall ikke å knytte bistand til noe norsk industri kan levere.

– Det er større sjanse for å bekjempe fattigdom dersom bistand gis som kontantoverføringer til enkeltpersoner, sier Norad-direktør Bård Vegard Solhjell til Dagens Næringsliv. Det betyr for eksempel at penger gis til enkeltpersoner framfor til for eksempel hjelpeorganisasjoner som bidrar med mat og klær.

Professor ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet, Ruth Haug, følger opp i Vårt Land med å peke på at etterspørselen etter varer og tjenester øker når et menneske får midler til disposisjon.

– Kontantoverføringer gjør at man kan tilpasse aktiviteten til realiteten i lokalsamfunnet. Fattige mennesker vet ofte selv hva de kan investere i for å forbedre levekårene sine, sier Haug.

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Dagfinn Høybråten, sier de har gode erfaringer med denne metoden – blant annet i Afghanistan, Malawi og Ukraina.

– Forutsetningen er at det eksisterer et marked. Da vil kontantoverføringer bidra til å myndiggjøre mennesker, sier Høybråten.

Effektiv bistand må stimulere markedet. Utvikling drives ikke framover av støtte, men av handel.

Det bildet som Norge, Europas rikeste land, tegner av seg selv, er at vi vil ha mest mulig av vår rikdom for oss selv. Det hjelper ikke om vi kan vise til at vi er i toppen på alle statistikker over gaver og bistand, målt per innbygger.

Det gjør ikke mer enn et beskjedent inntrykk ettersom den gjennomsnittlige nordmann er blitt så ufattelig mye rikere enn den gjennomsnittlige europeer.

 

Finn ledige stillinger på lederjobb.no