Magne Lerø: Søkt å klistre Listhaug til Putin

Stortingets møte om strømkrisen i går ble like forvirrende og resultatløst som en kunne forvente. Stortinget satte muligens Norges-rekord når det gjelder antall forslag til en sak framsatt på samme dag. Representantene dro hjem etter å ha etterlatt seg 94 forslag som de mener vil bidra til å løse strømkrisen.

En velvillig tolkning er at kreativiteten, viljen og evnen til å løse strømkrisen er stor. En kunne fristes til å mene at det lover godt.

Slik er det ikke. Meningene spriker i alle retninger. Det eneste viktige som nå er avklart, er at regjeringen går i dialog med SV for å få flertall for en ordning for strømstøtte som også inkluderer bedrifter og offentlige institusjoner.

Regjeringen takker nei til Høyres forslag om et bredt forlik i Stortinget om strømstøtte. Om Høyre vil legge seg på en overbudslinje, slik opposisjonen drev på under koronakrisen, gjenstår å se.

Regjeringen vil bruke tiden fram til 30. september før de legger fram forslaget for Stortinget. Få dager etter vil statsbudsjettet bli lagt fram. Dermed oppnår regjeringen det den tidligere har sagt er avgjørende, at strømstøtte ses i sammenheng med andre utgiftsposter i budsjettet.

Å tvinge opposisjonen til å la den venstre hånden vite hva den høyre holder på med, er en utmerket øvelse. Om et par uker kan vi få en mer konstruktiv og nøktern debatt om strømstøtte.

De partiene som går lengst i det som må kunne kalles en overbudspolitikk, og blant dem er Frp og Rødt, vil måtte prioritere hva staten skal bruke mest og minst penger på.

Rødt og Frp har i månedsvis kritisert regjeringen for å være tafatt, puslete og for å komme alt for seint på banen. I deres forestillingsverden har kua alt dødd før bonden har fått fatt på veterinæren.

Slutt å skylde på krigen i Ukraina, sa FrP-leder Sylvi Listhaug i Stortinget i går.

Det fikk Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, til å falle av stolen.

– Aldri før har noen i stortingssalen gått så langt i å frita Russlands president Vladimir Putin for den krigføringen han driver med. Og det på fullstendig sviktende grunnlag, skriver han og fortsetter:

– Når hun fritar Putin for det ansvaret han har for energikrigen i Europa, lar hun seg bruke i hans spill. Hvorfor gjør hun det? Det er ikke lett å se andre forklaringer enn at for Listhaug er det viktigere å nøre opp under misnøyen med høye strømpriser for å fiske velgere.

Det er ikke noe forbud for fanden å lese Bibelen. Det er heller ikke noe påbud til opposisjonen og kommentatorer å gi uttalelser, fra folk de er uenige med, en rimelig tolkning.

Alstadheim har rett i at Listhaug spiller på misnøye. Det har til alle tider stått sentralt i partiets forretningsidé. Det må sies at også andre partier tar etter.

Vi lever i en tid der misnøye virvles opp, dyrkes på sosiale medier, foredles i de redigerte mediene – og politikere forsøker å utnytte det. Det viser de 94 forslagene partiene fremmet i går.

Sylvi Listhaug har fått med seg at den viktigste årsaken til de skyhøye strømprisene skyldes at Putin har kuttet forsyningene. Hun hører på nyheter og leser sikker også Aftenposten.

Hennes poeng er å ha fokus på det vi og EU-landene kan gjøre noe med: Utenlandskabler, atomkraft, grønn energi og investeringer innen energiforsyning.

Listhaug kunne lagt inn en setning eller to med kjeft til og fordømmelse av Putin. Når Alstadhaug ikke hørte det, kan han ikke bruke det hun sa som begrunnelse for en påstand om at hun deltar i Putins spill og fritar ham for ansvar.

Listhaugs poeng er at krigen i Ukraina ikke skal brukes som unnskyldning for manglende handling fra Stortingets side.

Listhaug vil ikke godta at regjeringen bruker Ukraina-krigen til hva det skal være. Anette Trettebergstuen (AP) har for eksempel vist til krigen nå hun varsler kutt i kulturbudsjettet.

Listhaug er ikke en ensom svale når det gjelder å peke på andre årsaker til de høye strømprisene enn Putins energikrig. Det må være mulig å diskutere ulike side ved strømpriser, EUs markedsbaserte energipolitikk og framtidens energimiks, uten å ha overkikkadorer som passer på at ingen sier noe galt om Putins krig i Ukraina.