Ny nesestyver til Økokrim

­Økokrim syntes det luktet korrupsjon lang vei da de ble kjent med ryktene om at ordføreren i Nittedal, Hilde Thorkildsen (Ap) hadde mottatt 120.000 kroner knyttet til en utbyggingssak i kommunen.

Økokrim etterforsket saken i en liten evighet og mente de kunne bevise at Thorkildsen hadde gjort seg skyldig i grov korrupsjon. Aktor ville fengsle henne i ett år og seks måneder for bestikkelse.

Thorkildsen bedyret sin uskyld fra første dag og måtte si fra seg ordførervervet.

Thorkildsen hadde eierandeler i et selskap som drev med slag av klær. Hun ble ikke trodd på at de 120 000 var en kurant forretningstransaksjon, riktignok med en aktør som hadde interesser i en utbyggingssak i kommunen.

Tingretten fant ikke fnugg av bevis for at hun hadde latt seg bestikke. De konstaterer at det hadde foregått en helt ordinær planprosess knyttet til utbyggingen av et område i kommunen.

Økokrim burde forstått at de hadde en elendig sak og droppet å bringe den inn for lagmannsretten. Men de hater å tape.

Frifinnelsen i Lagmannsretten er like klar. Økokrim sier ikke de tok feil. De sier de vil lese dommen grundig og vurdere om det er grunnlag for å anke saken til høyesterett.

Hvis Høyesterett tar saken og stadfester dommen i Lagmannsretten, vil Økokrim si de tar dommen til etterretning og at det var viktig for dem å få trukket opp grensene for hva som skal anses som korrupsjon.

Økokrim ber aldri om beklagelse eller innrømmer at de tar feil. De vokter den ufeilbarlighetsstatus de har gitt seg selv.

Det finnes altså ingen bevis for at Hilde Thorkildsen har blandet seg inn eller forsøkt å påvirke administrasjonen til fordel for utbyggerne i strid med rollefordelingen nedfelt i kommuneloven.

Om mannen som hun gjorde handelen med hadde en baktanke med det, er umulig å vite. Motivgranskning i fri dressurs driver ikke domstolene med. De må forholde seg til bevis, ikke «det er slik det må henge sammen»- spekulasjoner.

Torkildsen er ikke den første politikere som er hengt ut for å være korrupt. I Bergen ble medlem av byrådet, Jan Sverre Stray, etterforsket i godt over et år for korrupsjon, selv om han personlig ikke hadde mottatt en eneste krone. Han samlet inn penger til et prosjekt i frivillig sektor.

Påstanden var at en aktører i næringslivet som støttet prosjektet, hadde fått løfte fra Stray om at han skulle tale deres sak i kommunen. Et rykte uten rot i virkeligheten.

Etter et års etterforskning fant påtalemakten ut at de hadde løpt avgårde på en blindvei. Saken ble henlagt.

Stray måtte trekke seg fra politikken og mistet direktørjobben sin.

En karriere ble ødelagt uten grunn. En pinlig sak for politi og påtalemakt.

Påstandene om at ordfører Trude Drevland var korrupt fordunstet også som dugg for solen. Det ble brått slutt på hennes karriere som profilert ordfører i byen.

Påstandene om at cruisereder Torstein Hagen og havnedirektør Inge Tangerås plasket i den samme korrupte suppa, viste seg å være rykter og ville spekulasjoner i mediene.

Når det gjelder politikere bør politi og påtalemakt legge seg på sinnet at vi her har å gjøre med borgere som har spesielt høy tillit i befolkningen. De har fått sine verv fordi de opptrer som gode borgere, viser seg å være tilliten verdig år etter år og er opptatt av å ivareta befolkningens interesser.

Politi og påtalemyndighet bør ikke bli la seg rive med av påstander i pressen om at politikere har svin på skogen. De bør roe ned før de iler til med å lage etterforskning av løse påstander. Det bør være lærdommen når påtalemyndighetene nå har to uskyldige ordførere på samvittigheten.

Økokrim lever sitt liv i paragrafenes verden. Skal lover tolkes riktig, er det avgjørende at en skaffer seg inngående kjennskap til de fenomener og områder i samfunnet loven skal regulere.

Folkevalgte er beslutningstakere. Det er mange som ønsker å påvirke dem. Noen også ut fra egeninteresse. Det er slik demokratiet fungerer.

En politikers oppgave er å snakke med velgere og høre på de som har tydelige interesser i en sak.

Politikere skal også kunne være engasjert i «pengenes verden». Da skal de passe på at pengetransaksjoner de selv har nytte av, ikke knyttes til dere politiske virke.

Det har Hilde Thorkildsen, Jan Sverre Stray og Trude Drevland gjort. Politi- og påtalemyndighet har nå fått tre saker de kan lære av.