Fra smerte­stillende til ­avhengighet

Emmas avhengighet startet med et besøk hos legen da hun var 14 år gammel. Det som skulle ha vært et enkelt inngrep for å fjerne mandlene, endte med innleggelse i 14 dager og hjemsendelse med resept på en flaske flytende morfin i hånden. Men morfinen gjorde mer enn å dempe smertene fra operasjonen. Den smertestillende væsken sløret til Emmas hukommelse fra en barndom med seksuelt misbruk, en mor som var avhengig av metamfetamin og en far som aldri var til stede. Da flasken var tom, var Emma avhengig, og gikk et sju års langt misbruk av smertestillende piller i møte.

– Jeg elsket effekten morfinen hadde på meg. Jeg slappet av og kunne glemme alt det jeg ikke hadde lyst til å tenke på. Jeg begynte å feste og drikke og ta en masse stoffe r. Jeg festet og skulket skolen hver eneste dag, og tok bokstavelig talt alle de stoffene jeg kunne komme i nærheten av, forteller den i dag 21-årige kvinnen.

Emma er født og oppvokst i sørstaten Tennessee, i en liten by i det amerikanske bibelbeltets navle, med svært lite annen tenåringsunderholdning utenom kirken enn barer og privatfester.

Legene ga ikke den 14-årige jenta noen informasjon om morfinens bivirkninger og risiko for avhengighet da de skrev ut resepten til henne, og hjemme var det ingen kontroll med hva tenåringsdatteren foretok seg. Da Emma var 15 møtte hun sin nåværende kjæreste. De flyttet sammen etter få uker, og ikke lenge etter var Emma gravid med parets første barn. To år senere fødte hun datter nummer to. Nå er hun gravid i åttende måned med sitt tredje barn.

Under et legebesøk i starten av den første graviditeten ble Emma satt på Suboxone, en medisin i pilleform som skal hjelpe gravide misbrukere av såkalte opioider med å legge stoffene bort og unngå de voldsomme abstinenssymptomene under graviditeten. Pillene virket, og Emma holdt seg stoffri gjennom størstedelen av sine to første graviditeter. Men begge gangene kun frem til fødselen, hvorpå legene på ny ga henne smertestillende medisin og etterpå ga henne resepter på mer av det samme. Uten mulighet for hjelp til barnepass kunne ikke Emma fortsette skolegangen og gikk derfor hjemme med sin nyfødte. Ensomheten og kjedsomheten tok raskt overhånd, og Emma søkte tilbake til misbruket.

Da Emma ble gravid for tredje gang, var misbruket hennes større enn noensinne før. På gateplan fløt det med reseptpliktige medisiner, og Emma hadde aldri problemer med å finne piller hun kunne kjøpe. Hun sniffet om lag 30 opphakkede smertestillende piller om dagen. Kjæresten, som ikke gikk på piller eller andre stoffer da han og Emma møtte hverandre, var også avhengig nå. De snakket ofte om å slutte, forteller Emma, men hver gang vant abstinensene og livet kom mer og mer ut av kontroll. Emma stjal både fra familien sin og fra butikker, og tok arbeid på forskjellige hurtigmat-restauranter for å få råd til nok piller. Men forbruket kostet henne over 500 dollar i uken, og i august i år måtte det unge paret gi opp både hus og leilighet. Emmas søster overtok barna og paret flyttet inn i et kollektiv sammen med en gruppe andre misbrukere. Da Emma kort tid senere ble tatt for tyveri, fikk hun 14 dagers fengsel – fem måneder ut i graviditeten.

– Det var der jeg nådde bunnen. I fengselet fikk jeg tid til å tenke over hva jeg egentlig holdt på med, hvor mye jeg såret mine barn og min familie. Jeg veide 45 kilo og så ut som døden, forteller Emma.

«Vi har et enormt problem som ofte ikke starter på gatehjørnene, men på legenes kontorer og på sykehus i hver stat landet over», lød det i et åpent brev til den amerikanske presidenten Donald Trump fra Commission on Combating Drug Addiction and the Opioid Crisis. Kommisjonen ble nedsatt av regjeringen tidligere i år for å bekjempe landets opioid-epidemi, som Trump etter hardt politisk og offentlig press nå offisielt har døpt USAs mest dødbringende overdosekrise noensinne.

Ifølge en fersk rapport fra kommisjonen dør 142 amerikanere hver dag av en overdose – to tredjedeler av dødsfallene er direkte forbundet med reseptpliktige opioider som Percocet, OxyContin og Fentanyl. Reseptpliktige smertestillende piller er nå mer utbredt enn tobakk i den amerikanske befolkningen, og dreper sammen med ulovlige stoffer i dag flere amerikanere enn våpenkriminalitet og bilulykker til sammen. Nye studier viser at antallet såkalte opioid-overdoser i USA er firedoblet i løpet av de siste 20 årene, det samme er som mengden utskrevne resepter på opioider.

I Tennessee skrives det i dag ut flere resepter enn staten har innbyggere, og den ellers forholdsvis fredelige sørstaten – som har en velhavende middelklasse – ligger som nummer to på den nasjonale listen over stater som har flest opioider i sirkulasjon.

I kjølvannet av den regjeringsoppnevnte kommisjonens rapport har det amerikanske helsedepartementet øremerket 144 millioner dollar til forebygging og behandling av opioid-avhengighet, samt hjelp til tidligere stoffmisbrukere for å avverge tilbakefall. En del av pengene har funnet veien til den lille byen Humboldt, 30 kilometer nord for Jackson i det østlige Tennessee, hvor en gruppe erfarne og profesjonelle fagfolk som jobber med behandling av avhengighet nettopp har åpnet dørene til en ny klinikk for gravide opioid-misbrukere og avhengige nybakte mødre.

– Inntil nå har den primære muligheten for gravide opioid-misbrukere vært Suboxone, men det er bare en midlertidig løsning. I flere tiår har vi sett hvordan kvinnene faller tilbake til misbruk rett etter fødselen og slutten på suboxone-kuren, forklarer Mary, som er direktør på den nyåpnede klinikken A Mother’s Love. Mary har arbeidet med misbrukere i mer enn tre tiår, og har sett landets avhengighetsproblem gå fra vondt til verre.

– Problemet er enormt. Det er vanvittig. Det er en syklus av crack, metamfetamin og opioider. De er populære periodevis, og akkurat nå er opioider det største problemet, forklarer hun.

Særlig kvinner er tilbakeholdne med å søke hjelp, og behandlingsmulighetene for USAs gravide opioid-misbrukere er svært begrensede, ifølge Mary primært på grunn av den store helserisikoen som avvenning av gravide kvinner innebærer for fosteret. Men konsekvensene ved å ikke behandle er minst like alvorlige, mener hun.

– Du føles som om du skal dø når du er på avvenning fra opioider. Du svetter, kaster opp, får kramper, får diare, hele kroppen gjør vondt. Tenk på hvordan den følelsen er for en nyfødt – og de vet ikke engang hva som foregår. Dette er abstinenssymptomer som barn av opioid-misbrukere fødes med. Det er forferdelig, og det er dette vårt program skal endre på. Vi hjelper mødre med å bli, og ikke minst holde seg rene. Vi arbeider for å forhindre abstinenssymptomer hos nyfødte så mye som mulig med så tidlig avvenning som mulig, samt ved å holde mødrene nyktre mens de ammer og forhåpentligvis resten av livet.

Problemene USA har med stoff, så vel som med alkoholmisbruk, er ikke noe nytt, og Mary har i løpet av sin 30 år lange karriere i bransjen hatt rikelig å holde på med. Men etter at loven som kalles the Intractable Pain Act, som på norsk kan oversettes til loven om uhåndterlig smerte, ble vedtatt i 2001, så Mary en opptrapping i misbruket av opioider.

Ifølge loven er det ulovlig for leger ikke å skrive ut smertestillende medisin til pasienter som har bedt om det, og i loven oppfordres leger til å skrive ut flere resepter på mer medisin. Tallrike undersøkelser viser at the Intractable Pain Act har vært sterkt medvirkende til landets eskalerende opioid-avhengighet, og dessuten til økningen av heroinmisbruk. I 2015, etter massiv kritikk, ble loven endelig avskaffet.

– Loven sa, på et overordnet plan, at hvis pasienten din har smerter, så skal du gi han noe mot det, og dermed kom bruken av den reseptbelagte medisinen helt ut av kontroll. Nå er det forsøk på å stoppe for hyppig utskriving av resepter, men folk er allerede avhengige. Hvis du sier at de nå ikke kan få stoffene sine hos legen lenger, så betyr ikke det at de ikke kan skaffe dem likevel. Det som skjer, er at folk trekker til gatene for å skaffe stoff, og så ser vi en økning i heroinmisbruk. Tendensene til misbruk avhenger av personene, adgangen til stoffer og den enkeltes bakgrunn og livsbagasje, men det vi ser er, er at ingen samfunnslag går fri. Opioid-avhengighet finnes i alle deler av samfunnet, på tvers av kjønn og rase i hele landet, forteller Mary.

I fengslet i Tennessee ble Emma kontaktet av en rådgiver som jobbet i offentlig sektor som fortalte den unge gravide moren om behandlingstilbud for unge kvinnelige misbrukere. A Mother’s Love fanget hennes oppmerksomhet, og Emma ble den første pasienten som ble lagt inn på klinikken i Humboldt den 28. september i år. Siden da har hverdagen hennes bestått av et program som varer fra morgen til kveld, med gruppe- og eneterapi, meditasjon og hjelp til å finne igjen struktur og kontroll på livet sitt.

Emma er i dag gravid i åttende måned, og tror hun er ved veis ende i misbruket sitt. Hun tror hun at hun vil klare å holde seg nykter etter fødselen. Men – etter å ha tatt omkring 30 smertestillende piller om dagen i de første fem månedene av graviditeten, er sannsynligheten stor for at barnet vil fødes med abstinenssymptomer og få mén etter morens misbruk.

– Når avhengige kvinner får barn, er også barna avhengige når de blir født. Senere kommer myndighetene og banker på døren, tar barnet bort, ødelegger familien, og så vokser også det barnet opp uten en mor, barnet kjenner ikke sine foreldre, og slik fortsetter det bare. Jeg vil stoppe det i min generasjon – og med meg selv.

34-årige Rachels avhengighet startet med et keisersnitt og sluttet elleve år senere, da myndighetene tok barnet hennes fra henne. I dag arbeider hun som sykepleier hos A Mother’s Love, og kan nikke gjenkjennende til Emmas historie om avhengighet som har gått i arv gjennom generasjoner med misbruk.

I 2007, få timer etter at Rachel kom hjem fra sykehuset i Jackson, Tennessee med sin førstefødte datter, måtte hun hasteinnlegges med betennelse i underlivet. Legen la den nybakte 19-årige moren med intravenøs smertestillende medisin i en uke. En flytende kombinasjon av Demerol og Phenergan direkte inn i blodet hver fjerde time i sju dager, etterfulgt av hjemsendelse med en resept på smertestillende medisin i hånden. Derfra gikk det fort. Rachel hadde som ung student og populær jente med en stor vennekrets ikke stått tilbake for å ta en drink og en joint, men utover det hadde hun aldri brukt narkotika. Etter uken på sykehuset skulle det gå elleve år, adskillige rehabiliteringsperioder, knuste vennskap og ødelagte familierelasjoner, før hun igjen ble nykter.

Historien ligner på Emmas historie. Sykehusets medisindosering gjorde at Rachel ble avhengig av piller, og da det ble slutt på reseptene, sto det svarte markedet klart med utallige alternativer. Da pillemisbruket hennes var på det høyeste, slukte hun førti 10 mg Hydrocodone-piller om dagen for å holde seg gående. Dette kostet omkring 300 dollar i døgnet. Rachel begynte å stjele piller fra jobben sin på sykehuset i byen, men ble raskt oppdaget og deretter sendt på sin første avvenningskur. Oppholdet gjorde henne i stand til å holde seg unna piller i nesten et år, men hun erstattet pillene med et voldsomt alkoholmisbruk. I 2007 ble Rachel gravid igjen, men mistet barnet i en ufrivillig abort. Få uker etter fikk hun trukket ut fire visdomstenner. Både legen og tannlegen utstyrte henne med resepter på smertestillende medisin, og Rachel røk rett tilbake til pillemisbruket. Hun begynte igjen å stjele piller på jobben, men kunne ikke skaffe nok til å dekke det store forbruket, og prisene på det svarte markedet var i mellomtiden blitt enda høyere.

– Det var på dette tidspunktet jeg fant heroinen, forteller Rachel.

Heroin var mye billigere og holdt lenger enn pillene, men førte Rachels misbruk til nye dimensjoner. Alt handlet om å skulle skaffe neste skudd, om det skulle koste å komme for sent på jobben eller tilbringe en time på personaltoalettet for å finne en synlig blodåre. Etter noen måneder på heroin klarte ikke Rachel lenger passe arbeidet sitt, hverken på sykehuset eller hjemme med datteren sin. Ekteskapet hennes gikk i stykker, og i 2013 tok retten også foreldremyndigheten fra henne.

Rachel er født og oppvokst i Jackson, Tennessee, i en familie hvor misbruket har herjet gjennom generasjoner. Det eneste familiemedlemmet Rachel kan komme på som ikke har vært avhengig av stoff, alkohol eller begge deler, er hennes mor. Hun var i stedet nokså naivt vitne til at Rachel ikke bare ble gift, ferdigutdannet og passet hus, barn og jobb, men at hun også lot livet sitt bli styrt av stoff. Resten av familien var selv misbrukere, som dro inn og ut av avvenningsklinikker, og Rachel hadde ingen å støtte seg til. Hun husker tydelig den dagen onkelen forsøkte å selge henne heroin, få dager etter at hun var kommet ut etter sitt andre opphold på en avvenningsklinikk. Rachel holdt kun et par dager etter dette andre oppholdet før hun var tilbake på heroin igjen.

Det var først da datteren ble tatt fra henne, tre år senere, at Rachel innså omfanget av avhengigheten sin og endelig gjennomførte et rehabiliteringsopphold som var vellykket.

– Hele veien gjennom avhengigheten min har jeg følt at datteren min var det eneste jeg ikke kunne miste. Vendepunktet mitt var da svigermor gikk til retten for å ta foreldremyndigheten fra meg. Jeg holdt på å miste det eneste jeg trodde at jeg ikke kunne miste, og jeg kunne endelig si til meg selv at jeg er ferdig med dette her.

– Jeg har mange venner fra skoletiden som har barn som ikke vokser opp med foreldrene sine. Fordi foreldrene er misbrukere. Min manns søster befinner seg i et voldsomt misbruk, og hennes to barn bor nå hos bestemoren. Moren har tatt bilen, og er forsvunnet. Jeg måtte kjøre barna til skolen en dag, og kom for sent på jobben. Det åpnet øynene mine for hva folk omkring meg har måttet gå gjennom på grunn av meg. Shit, det var akkurat slike ting jeg gjorde mot alle andre.

Historien om USAs opioid-misbrukere starter ofte hos legen, men i takt med opioid-epidemiens utbredelse har mengden smertestillende piller på det svarte markedet eksplodert og blitt en fast del av narkolangernes sortiment. En sykepleier-praktikant på A Mother’s Love er eksempel på den andre typen opioid-misbrukere:

Minnene fra den i dag 27-årige Lindseys ungdom er fulle av fest. Hun startet med alkohol og marihuana, men rundt 17-årsalderen begynte hun å kombinere med smertestillende piller, som hun og vennene hakket opp og sniffet. Lindsey er prestedatter og vokste opp i det hun selv beskriver som en fin og velfungerende familie. Men som i Emmas barndomsby, hadde Lindseys hjemsted i en forstad til Chicago lite annet å tilby tenåringene etter skoletid enn barer, privatfester og gater fulle av reseptbelagte medikamenter og ulovlige stoffer. Lindsey og vennene sniffet primært det smertestillende stoffet Fentanyl, men desto større misbruket ble, desto verre ble det å finne og finansiere piller nok.

«Jeg vet ikke hva du vil gjøre, men jeg vet hva jeg vil«, husker Lindsey at kjæresten sa til henne for vel ti år siden. En venn hadde sprøyteheroin til salgs. Det er billigere og lettere å få tak i enn Fentanyl, og Lindsey ble raskt overbevist. Som for Rachel, økte heroinen Lindseys misbruk.

I dag er vandelen hennes svertet av tyverier og fyllekjøring, og hun har mistet all kontakt med foreldrene sine. Et gram heroin i Tennessee koster omkring 100 dollar, og det var det Lindsey brukte, som et minimum, for ikke å bli syk. Da lønnen og tyveriene ikke lenger var strakk til, begynte hun å hjelpe kvinnelige misbrukere i samme situasjon med å lage online prostitusjonsannonser. Hun kjørte dem også ut til kundene. Kundene betalte jentene i området om lag 300 dollar. Lindsey tok halvparten for sin del av jobben.

– Av alt det jeg har gjort gjennom mine år med misbruk, er det nok dette som er det verste å tenke på. Jeg utnyttet mange jenter for min egen vinnings skyld, og de sterke kreftene i avhengigheten min fikk meg til å gjøre det igjen og igjen.

Lindseys foreldre var ikke selv misbrukere, men i andre deler av familien fløt det med stoff, og også Lindsey er overbevist om at avhengighet er noe som går videre gjennom generasjoner, en oppfatning A Mother’s Love har sitt utpring i; og som driver både Lindsey, Rachel og Mary i det arbeidet de gjør.

Men en ting er behandling, noe annet er tilgangen på stoffene som misbrukerne er avhengige av. Hverken Emma, Rachel eller Lindsay er i tvil om at den farmasøytiske industrien bærer en stor del av ansvaret for den amerikanske opioid-epidemiens opphav og størrelse, og da det amerikanske TV-nyhetsprogrammet 60 Minutes i høst sendte en dokumentar om landets opioid-epidem,i ble det satt søkelys på dette. Gjennom intervjuer med den tidligere direktøren for DEAs Office of Diversion Control, Joe Rannazzisi, forteller 60 Minutes hvordan opioid-krisen har fått lov til å spre seg ved hjelp av den amerikanske kongressen og dens lobbyister, som i flere tiår har holdt hånden over undersøkelser av den amerikanske legemiddelindustrien.

Rannazzisis avdeling hadde som oppgave å regulere og undersøke den amerikanske legemiddelindustrien. Et arbeid som økte kraftig i omfang etter at the Intractable Pain Act ble vedtatt i 2001, og man fikk en etterfølgende stigning i forbruk og sirkulasjon av opioider.

Legemiddelindustrien skyldte på landets leger når det gjaldt årsaken til stigningen i opioid-misbruket. Ifølge legemiddelindustrien skrev legene ut for mange resepter og for mange smertestillende piller til for mange pasienter. Men i virkeligheten lå det overordnede ansvaret hos legemiddelindustrien selv, som visste akkurat hvor mange piller de leverte til hvert apotek. I henhold til en lov om kontrollerte stoffer, har legemiddelindustrien ansvar for å anmelde og stoppe hva DEA kaller «mistenkelige ordre», som for eksempel usedvanlig store eller hyppige innkjøp. Men de mistenkelige ordrene ble aldri rapportert.

I løpet av de første sju årene etter at the Intractable Pain Act ble vedtatt, skrev Rannazzisis DEA-avdeling ut bøter på over 341 millioner dollar til landets ledende legemiddelfirmaer for ikke å følge reglene for distribusjon av smertestillende medisin. Som svar på dette gikk advokatene for et av de største firmaene, Cardinal Health, til Justisdepartementet. Departementet kalte Rannazzisi inn til en samtale for å forklare sine taktikker, og fra den dagen begynte DEA å endre måten de behandlet legemiddelindustrien på. Rannazzisis sjefer ville ha flere beviser knyttet til mistenkte bransjer. Saker ble trukket i langdrag og krystallklare bevis ble avvist med usammenhengende eller ingen forklaringer.

Spillet toppet seg da Kongressen i 2016 vedtok det som på folkemunne ble kalt «Marino-loven», som med Rannazzisis ord «strippet DEA for all autoritet» gjennom å sende legemiddelindustrien til rettsforfølgelse. Lovforslaget ble introdusert i Parlamentet av Pennsylvania-kongressmedlem Tom Marino og kongresskvinne i Tennessee Marsha Blackburn, som presenterte loven som en måte å sikre at pasientene hadde adgang til den smertestillende medisinen de hadde bruk for på.

– Hvorfor godkjenner Kongressen et lovforslag som tar fra oss vår myndighet på toppen av en opioid-epidemi som foregår på steder i kongressmedlemmene Marinos og Blackburns distrikter – mens folk dør av stoffer som kommer fra de samme menneskene som disse lovforslagene beskytter?, spør Rannazzisi retorisk i intervjuet i 60 Minutes; og svarer selv:

– Å få Kongressen til å godkjenne et lovforslag for å beskytte legemiddelindustriens interesser på toppen av en opioid-epidemi viser bare hvor mye innflytelse de har.

Tilbake på klinikken i Humboldt er «Marino-loven», legemiddelindustrien, landets leger og regjeringens generelle adferd opp mot landets opioid-epidemi gjenstand for mye diskusjon. Men selv om skyld kan tillegges store selskaper og politikk, så ligger ansvaret ifølge klinikkens kvinner til syvende og sist hos den enkelte – både før avhengigheten starter og når misbruket har startet.

– Det ligger et ansvar hos den enkelte når det gjelder å si nei til legen. Men folk lider av fysiske smerter. Det er et stort problem i USA. Så når profesjonelt helsepersonell sier at du skal ta dette, så stoler du på dem og du vet ikke når du har gått over streken. Du ser bare plutselig at i går kunne du klare deg uten, og i dag kan du det ikke. For 20 år siden fikk du ikke piller av legen din på den måten, forklarer Mary.

– Det vanskeligste er å gi slipp på alle de tingene du tror at du kan fikse. For meg handlet det lenge om tanken om at «dette skjer ikke meg». Du ser folk tar overdoser, ser folk dø, ser folk miste barna sine, men tenker alltid at det kommer ikke til å skje meg. Du fortsetter med den mentaliteten inntil du møter veggen. Når du har møtt veggen er det en lettelse. Ok, kan noen være så snille å fortelle meg hvordan man ikke gjør dette her?

Rachel møtte veggen da hun mistet datteren sin.

Da Lindsey etter fem år på heroin og alkohol endelig gikk med på å skrive seg inn på en avvenningsklinikk i Jackson, Tennessee, trodde hun at slutten på fester, stoff og alkohol betød slutten på ungdomstid og all moro. Men på klinikken møtte hun menn og kvinner fra alle samfunnslag, og har i dag har hun en stor, tett og støttende omgangskrets av tidligere misbrukere, deriblant hennes nye mann og far til Lindseys første barn.

For Emma venter det, etter fødselen om vel en måned, en ny hverdag i den lille byen i Tennessee. En hverdag som trebarnsfamilie, en vennekrets som stadig er innhyllet i misbruk, en legekultur som stadig tyr til medisinering som primær behandlingsmetode og gater hvor det fremdeles flyter med dødelige stoffer og medikamenter.