Adoptivbarn strever med å finne identiteten sin

Teaterpedagog og barnebokforfatter Christin Holm (66) ble født på et mødrehjem i Mysen, og var bare halvannet døgn da hun ble adoptert bort. Hun var en av de heldige, som kom til et trygt og godt hjem der åpenhet og varme rådet.

Som alle andre barn, lurte også lille Christin på hvor hun kom fra. Og hun ble svært fornøyd med forklaringen pappa ga henne:

– Du kom ikke med storken du jenta mi, du kom med Bastøfergen!

Christin vokste opp som enebarn i Horten, der hun fremdeles bor. På utsiden var alt tilsynelatende bra, men på innsiden slet hun med seg selv. Først da hun virkelig møtte veggen i 2002, klarte hun å ta tak i problemene. Og hun er overbevist om at mye kom av at hun var adoptert, og ikke kjente sine røtter.

– Jeg fikk en aha-opplevelse, sier Christin ærlig.

– For jeg forsto at jeg egentlig, i hele mitt liv, hadde levd på siden av meg selv, og følt at jeg aldri var på rett plass. Selv om jeg på ingen måte ble holdt utenfor, følte jeg meg annerledes som barn, og jeg synes selv at jeg er annerledes som voksen. Blant annet har jeg aldri ønsket meg egne barn.

Kusinene hennes viste at de var glad i henne, og hun var glad i dem, men Christin følte likevel at hun ikke hørte til. Det kan være vanskelig for ikke-adopterte å forstå, men Christin visste at kusinene tenkte annerledes enn det hun gjorde. De tok det blant annet som en selvfølge at de var like sine foreldre. Christin var ikke det, og hun lurte alltid på hvordan hennes mor så ut.

– Når mamma og jeg i min barndom dro på førjulsturer til Oslo for å oppleve julestemningen der, var jeg mest opptatt av å se på voksne damer, forteller Christin.

– Jeg kikket opp i ansiktene deres, og lurte på om en av dem kunne være moren min.

Det anslås at 30.000 barn ble adoptert bort anonymt i etterkrigsårene i Norge, men statistikken for norskadopterte barn er mangelfull, påpeker Knut Richard Steenberg; tidligere byråsjef i Justisdepartementet og leder av Statens adopsjonskontor fra 1993 til 1998. Steenberg jobbet også med adopsjon i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) fram til 2008. Sammen med Marianne Hognestad ga Steenberg i år 2000 ut en bok om adopsjonslovgivning. Ifølge Statistisk Sentralbyrå startet ikke registreringen av adopsjoner før i 1960, og selv mange år etter dette er mørketallene store, da mye «ble ordnet» i all hemmelighet.

Mange av de bortadopterte barna har, i likhet med Christin Holm, lurt på hvem deres biologiske foreldre er. De sitter med det samme spørsmålet: Hvem er jeg?

Else Sofie Johnsen, ved Frelsesarméen, forteller om stort engasjement i adopsjonssaker.

I perioden 1902 til 1960, ble 850 barn adoptert via Frelsesarméen. Johnsen har ikke tall på hvor mange som har kontaktet organisasjonen senere i sin søken etter biologisk familie, men hun forteller at mange adopterte aldri gir opp å lete etter røttene sine. Adopsjon var imidlertid lenge et tabubelagt emne, i alle sosiale lag, og en god del fikk først vite at de var adoptert etter at adoptivforeldrene gikk bort.

Hjemme i Horten sliter Christin Holm med å sette ord på det hun vil formidle, for hun kunne ikke ha kommet til en bedre familie. Men den vitale jenta følte at hun ikke lignet på noen. Hvor hadde hun det sterke temperamentet fra? Når faren ba henne om å ikke bli sint, følte Christin at hun måtte holde igjen noe som ikke var riktig å holde tilbake; selve personligheten sin. Hun bar hele tiden på en redsel for ikke å være bra nok, selv om hun visste at foreldrene elsket henne akkurat slik hun var. Hele livet har hun hatt et stort behov for bekreftelse, noe som også har gjenspeilet seg i hennes aktiviteter som voksen.

– Dette er nok grunnen til at jeg ble «Tante Propell», smiler hun stolt, og viser til forfatteraliaset hun bruker når hun skriver barnebøker.

– I teateret og i bøkenes verden blir jeg anerkjent som den jeg var og for det jeg gjør, og bakgrunnen min spiller ingen rolle.

Det var naturlig for Christin å lete etter sin biologiske familie, som hun lyktes med å finne.

Det første møtet med biologisk mor, fant sted da Christin var i begynnelsen av 20-årene.

Men møtet var vanskelig og anstrengt, og det skulle gå mange år før det ble et visst mor-datter forhold. Da Christin gjenopptok kontakten i 1988, var hennes biologiske mor gammel og syk, og nå fikk mor og datter god kontakt. Christin opplevde, til sin store glede, at hennes biologiske mor var stolt av den datteren hun en gang hadde født og gitt fra seg. De to fikk seks fine år sammen.

Christin Holm fant sin biologiske familie, men letingen etter biologiske foreldre kan for mange adoptivbarn bli krevende. Dels fordi mange av adopsjonene i tidligere tider ikke ble registrert og dels på grunn av adopsjonslovgivningen, som lenge gjorde anonym adopsjon mulig.

Adopsjon har fra tidenes morgen vært et alternativ for kvinner som havner «i uløkka». Mødre som «ga bort» barna like etter fødselen, fikk vanligvis ikke engang se barnet. Jordmødre, barnehjem, jurister og privatpersoner – mange var delaktige.

Enslige mødre hadde ofte ingen mulighet til å ta seg av barnet selv, gode støtteordninger for denne gruppen fantes ikke og de kunne også bli utstøtt fra samfunnet. Vi vet lite om adopsjoner i tidsrommet 1940–1960. Fra personlige brev og dagbøker, og fra proposisjoner, lovutkast, stortingsdokumenter, helserådsrapporter og gamle avisartikler, vet vi imidlertid at jordmødrene gjerne skaffet gravide, ugifte kvinner opphold i skjul på en gård, eller de lot dem bo hjemme hos seg, mens magen vokste og graviditeten ble mer og mer synlig. Det var i realiteten ikke så stor forskjell på om man hadde en symaskin, en sykkel eller et barn til overs. Alt kunne gis bort.

Distriktslegene prøvde i mange tilfeller å sette en stopper for virksomheten, med vekslende hell. For selv om privat adopsjonsformidling ble forbudt 1. januar 1954, fortsatte både adopsjonsjordmødre og adopsjonssakførere praksisen sin. Og det var ikke sjelden man kunne lese om «råd og veiledning ved adopsjon», i de typiske kvinnebladene.

Lovgivningen om adopsjon er omfattende og har i årenes løp vært gjenstand for mange og store forandringer, blant annet fordi synet på adopsjon har vært skiftende. I landets første adopsjonslov fra 1917 ble det kun åpnet for såkalte «svake adopsjoner», det vil si at rettsforholdet mellom adoptivbarn og adoptivforeldre var begrenset. Barnet beholdt den fulle arveretten til sine biologiske foreldre. Det lå dermed i sakens natur at slike adopsjoner ikke kunne være hemmelige.

I loven fra 1917 var samtykke fra barn over 12 år et vilkår, men noen år senere ble det åpnet for at barn under 16 kunne adopteres uten samtykke hvis «barnet stod i den tro at det var pleieforeldrenes eget barn». Dette bidro til å øket tabuet rundt adopsjon, og var en del av lovverket helt fram til 1986.

I 1935 ble det åpnet for såkalt «sterk adopsjon». Adoptivbarnet kom da familierettslig og arverettslig, men ikke i odels- og åsetesretten, fullt ut i samme forhold til adoptivforeldrene og deres slekt, som om de hadde vært deres egnefødte barn. Med «sterk adopsjon» ble muligheten for anonym adopsjon ble styrket. I de første etterkrigsårene var opp mot 98 prosent av bevillingene sterke adopsjoner, og i en lov fra 1956 ble bestemmelsene om «svak adopsjon» opphevet. «Sterk adopsjon» ble eneste alternativ. I henhold til bestemmelser i forvaltningsloven fra 1969, paragraf 18, fikk partene riktignok rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, men for at adopsjoner fremdeles skulle kunne gjennomføres anonymt, kom det en spesialbestemmelse i adopsjonsloven som sa at «Forvaltningslovens § 18 ikke skal være til hinder for at partene i en adopsjonssak holdes ukjente for hverandre».

I adopsjonsloven fra 1986, dagens gjeldende lov, ble det lagt et prinsipielt grunnlag for at adopterte barn likestilles med biologiske barn. 16-års grensen fra 1921 ble opphevet, adopterte over 18 år fikk en rett til å få opplyst fra departementet hvem de biologiske foreldrene er og adoptivforeldre fikk en rettslig plikt til å fortelle barnet – «så snart som tilrådelig» – at det er adoptert. Ifølge den nye adopsjonsloven som ble vedtatt av Stortinget i juni 2017, som ennå ikke er iverksatt, får også den adoptertes barn en rett til å få vite hvem de biologiske besteforeldrene er, dersom den adopterte selv er død. Dette skal gjelde generelt, også for adopsjon som etter tidligere lovgivning og uavhengig av om biologiske besteforeldre lever eller ikke.

Først for ti år siden fant Christin Holm sin biologiske familie på farssiden. Noen av dem tok godt imot henne, men det ble på en måte for sent. Christin følte at hun trengte seg på i en godt etablert familie, der det ikke var plass til henne. Tre brødre har gått bort.

Etter at mannen til Christin døde i 2012, begynte hun, å skrive barnebøker under aliaset «Tante Propell». Takket være Facebook hadde hun fått kontakt med biologiske nieser. Da Christin i august 2011 ble grandtante til Victoria, var det en gave hun følte hun ville gjøre noe med.

– Det var første gang jeg opplevde å ha et barn som var en del av meg. Og så like som vi er, jeg elsker henne!

Christins smil får øynene til å glitre. Nå hadde hun noen å skrive bøker til. Det var helt naturlig at den lille, smarte detektiven i bøkene skulle hete Victoria. Allerede i desember 2011 kom den første boken, og bok nummer fem ble gitt ut i november 2017. Victoria ble en ren inspirasjon.

Christin Holm har møtt andre fra mødrehjemmet på Mysen, og var i 2008 en av initiativtakerne til foreningen Adopterte, som i dag teller rundt 100 medlemmer. Det er en organisasjon som er åpen for alle adopterte over 18 år. Nåværende leder, Marilyn Førsund, sier at det er behov for en slik organisasjon. Historier og følelser deles; ikke minst skammen, den dårlige samvittigheten og følelsen av å ikke høre til noe sted. Mange av medlemmene er voksne, de fleste norskadopterte. Førsund forteller at det ikke finnes noen sikker oversikt over hvordan det har gått med de norskadopterte. For å få sikre opplysninger om dette, måtte helseopplysninger, dødsårsaker og lignende ha blitt satt sammen med adopsjonsregisteret, noe som ville vært svært krevende både praktisk, juridisk og etisk.

De som er registrerte medlemmer i Adopterte har klart seg rimelig bra, dette på tross av til dels store traumer. Medlemmene har kommet seg gjennom et utdanningsløp og de har vært yrkesaktive. Likevel er det ifølge Førsund påfallende mange som har vært og er i kontakt med det psykiske hjelpeapparatet. En del har også blitt uføretrygdet i forholdvis ung alder, med de økonomiske og sosiale konsekvensene dette har hatt.

– Vi vet at selvmordsraten blant adopterte er høyere enn i samfunnet ellers, sier Førsund, og viser til en rapport om adopterte barn, ungdom og voksne som Folkehelseinstituttet utarbeidet på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2013.

– Vi sliter mer psykisk enn befolkningen generelt.

Lederen av organisasjonen Adopterte forteller at det medlemmene sliter mest med, er følelsen av utenforskap og opplevelsen av ikke å høre til. For hvor hører de adopterte egentlig til? Kanskje ikke hos adoptivfamilien, som de kanskje har få fellestrekk med. Og når de tar kontakt med biologisk familie, hører de ikke skikkelig til der heller. Følelsen av å høre til, har imidlertid ikke bare med den adoptertes følelser å gjøre.

– De fleste av oss har fått høre at vi ikke er et ekte familiemedlem, enten fra slekt eller naboer. Mange sliter med ensomhet, selv om de kan ha et stort nettverk. Dette kan skyldes kunnskapsmangelen om hva det å være adoptert gjør med et menneske. De adopterte blir verken hørt eller forstått når de prøver å fortelle andre hvordan de har det, og på hvilken måte de opplever konsekvensene av det å være adoptert, sier Førsund, som forteller at nesten alle adopterte sliter med avvisning. Hun viser til at den samme tematikken er blitt beskrevet av psykolog Nancy Newton Verrier i bøkene «The Primal Wound: Understanding the Adopted Child» (på norsk «Det første såret – å forstå det adopterte barnet») og «Coming Home to Self – Healing the primal wound».

Mange adopterte har på et tidlig stadium i livet kommet inn i et mønster der de avviser andre, da det er mindre sårbart å være den som avviser enn selv å bli avvist. Mange sliter også med den evige forventningen om takknemlighet.

– Som et av våre yngste medlemmer uttalte, sier Marilyn Førsund:

– Å bli adoptert bort er et traume man blir bedt om å være takknemlig for.

Å finne sin egen identitet, blir viktig for mange adopterte. For de fleste faller identitetsbrikkene på plass hvis de kommer i kontakt med biologisk familie, erfarer Førsund.

– Da ser vi de fysiske likhetene, og ikke minst likheter i personlighet og egenskaper. For første gang blir vi speilet. Som babyer, barn og ungdom ble vi aldri speilet, og den totalt fraværende kunnskapen om viktigheten av speiling er ødeleggende for de fleste av oss.

Lederen i foreningen Adopterte anslår at 80–90 prosent av organisasjonens medlemmer har oppsøkt sine biologiske familier, og forteller at antallet som gjør det øker for hvert år.

– De fleste gjenforeningshistorier er lykkelige, men det finnes også en del som blir avvist, enten av den ene eller begge biologiske foreldre. Likevel er det å oppsøke biologisk familie det viktigste man gjør for å bli «hel» som menneske. Biologi handler om DNA, og å late som at DNA ikke finnes blir helt meningsløst.

Øystein Gudim er leder for Adopsjonsforum, en humanitær forening som jobber med internasjonal adopsjon. Utenlandsadopsjonene startet med de såkalte «misjonæradopsjonene», der misjonærer kom hjem med adopterte barn. Det er imidlertid usikkert når dette begynte.

– Den første misjonæradopsjonen jeg har hørt om, må ha skjedd på 1920-tallet en gang. Han som ble adoptert døde for et par år siden, sier Gudim, som forteller at «organisert» adopsjon startet med Norsk Koreaforening etter Koreakrigen, i 1953.

Til sammen har over 19.000 barn fått familie i Norge gjennom de tre adopsjonsforeningene Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt. De tre foreningene er spesialister på sine samarbeidsland, herunder ulike lover og regler som gjelder i de forskjellige landene. Når et adoptivbarn har fylt 18 år, har det ifølge norsk lov rett til å få all bakgrunnsinformasjon som finnes om biologisk opphav. Men dette er ikke alltid kjent. Mange av barna, og spesielt de som kommer fra Kina, er hittebarn, som det ikke finnen noen informasjon om. I andre land har man gode arkiver og opplysninger om biologiske foreldre.

– Selv om vi tilbyr organiserte tilbakereiser til de som er interesserte i å lære mer om sitt opprinnelsesland, er det kun et fåtall som reiser, forteller Gudim.

– De adopterte har ikke krav på å få reise tilbake til landet de ble født i, og de som velger å gjøre det, kommer tilbake med både gode og mindre gode erfaringer. Noen blir tatt imot med åpne armer, mens andre kan oppleve å bli avvist fordi adopsjonen kanskje er holdt hemmelig for andre i den biologiske familien. Noen kan også oppleve en forventning om å gi økonomisk støtte til slektninger siden man kommer fra det rike nord. Juridisk sett er alle formelle bånd til opprinnelig familie brutt ved adopsjonen, men det kan oppleves som en moralsk plikt. Unge mennesker har ikke nødvendigvis mulighet for å gi slike bidrag.

Adopsjon, og særlig det psykologiske aspektet ved adopsjon, har merkelig nok ikke vært et tema man har fokusert mye på innenfor psykologi og psykiatri. Det forteller psykolog og familieterapeut Svein Øverland, spesialist i barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi. Når adopsjon nevnes i lærebøker, handler det som regel om forskning på arvelighet og såkalte tvillingstudier. Man tar da utgangspunkt i at ett av to genetisk like barn blir adoptert bort og deretter, etter mange år, blir sammenlignet med sin tvilling. Slik har man for eksempel forsket på schizofreni og kriminalitet. Utgangpunktet er at tvillingene vokser opp under ulike miljøbetingelser, men med den samme kvaliteten på oppdragelsen.

Kritikere mener at denne forståelsen er for naiv, og at adopterte barn har dårligere forutsetninger enn ikke-adopterte her i livet. Dette støttes av amerikansk forskning som viser forhøyet forekomst av psykiske lidelser, spesifikke lese- og matematikkvansker, generelle lærevansker og kriminalitet hos adopterte barn. I USA har man til og med brukt et begrep for dys-sosial atferd som er forårsaket av at barnet/ungdommen er adoptert: «The adopted child syndrome».

Forskningen er i hovedsak fra USA og kan ikke nødvendigvis overføres direkte til Norge eller Skandinavia, og det finnes lite støtte for at den økte risikoen skyldes dårlig omsorg eller oppdragelsespraksis. Det finnes derimot mye forskning, også her til lands, som viser at adopterte barn har en seinere kognitiv utvikling enn andre barn. Dette viser seg både innen grovmotorikk (for eksempel å spille fotball), finmotorikk (pusling etc.) og lese- og skriveutvikling. Men – forskjellene blir mindre jo lengre barnet har bodd i Norge.

Mange av de adopterte barna har opplevd både omsorgssvikt, vold og vært vitne til vold. Alt dette øker risikoen for både psykologisk skjevutvikling og kognitive vansker. Særlig «den første bølgen» av barn som ble adoptert til Norge har en slik bakgrunn. Det kan være en forklaring på at de har en noe seinere utvikling enn andre barn.

Psykolog og familieterapeut Svein Øverlands erfaring er at mange adoptivforeldre bekymrer seg for at de ikke har vært gode nok foreldre for sine adoptivbarn. Han forteller dem da gjerne at det samme gjelder foreldre med barn som ikke er adopterte. Vi mennesker har en hang til å lete etter årsaker til at barn utvikler problemer, og noen foreldre tar på seg langt mer skyld enn de fortjener. Men dette er sammensatt. Når et barn, uansett årsak, har et vanskelig temperament eller utfordrende atferd, krever det mer av foreldrene enn vanlig. Da kan også foreldrenes egne sårbarheter komme frem og en negativ spiral kan oppstå. Med adopsjon vil det være en fare for at det etter hvert i denne prosessen kommer et punkt der foreldrene dytter barnet fra seg med at «det er jo egentlig ikke mitt». På samme måte kan barnet idealisere sin bakgrunn og utfordre foreldrene med at «dere er ikke mine ekte foreldre».

Dette er én av grunnene til at adopterte barn bør få mye og god informasjon om sin bakgrunn, heller enn at bakgrunnen blir skjermet fra dem, mener Øverland. Psykologen forteller at han har opplevd at det at barnet har blitt adoptert har blitt tillagt både for stor og for liten verdi. Han gir to eksempler.

– En gutt ble henvist til meg for massive atferdsproblemer. Hver gang han brukte vold, forsvarte hans mor ham med at han var adoptert og derfor ikke hadde fått venner. Guttens far mente derimot at gutten hadde fått mer hjelp enn andre i livet, selv om han erkjente at gutten hadde hatt det vanskelig de to første årene i sitt liv. Gutten på sin side brukte sin offer-status og foreldrenes uenighet for alt det var verdt. Behandlingen krevde mange samtaler med foreldrene for at de kunne begynne å bli samkjørte og konsekvente i sin oppdragelse og i synet på konsekvenser når det gjaldt guttens vold. Et eksempel på det motsatte var ei jente som var blitt utsatt for vold i barnehjemmet. Man fant blant annet merker etter at noen hadde brent henne med sigaretter. Hun skadet seg mye og hadde utfall typiske for ettervirkninger av traumer. Men de snakket aldri om dette hjemme, og det var lenge «elefanten i rommet» i familiesamtalene, som etter hvert ble en del av behandlingen hos meg.

Et annet forhold som Øverland har opplevd flere ganger i behandling og utredning, er at adoptivbarnet er blitt oppgitt å være yngre enn det er. Dette kan også være en forklaring på at barnet er forsinket i sin utvikling. For et foreldrepar er det å velge adopsjon vanligvis en lang og vanskelig prosess. Ofte er det også stort psykologisk press i tillegg til det administrative. De er derfor sårbare når sen kognitiv utvikling avdekkes, og i verste fall kan foreldrene reagere med skuffelse og kanskje også benekting.

Hvor mye kan biologien bety? I dag er man innenfor psykologien mer opptatt av en evolusjonær forståelse av menneskelig atferd enn man var tidligere. Fra naturen er det ikke uvanlig at dyr adopterer andre dyrs unger. Lenge så man dette som eksempel på empati hos dyr. For eksempel ser man at flere andre arter tar til seg andre andunger. Men nærmere studier har vist at andungene må svømme i den ytre randsonen når mor og andeflokken er på åpent vann. Der er de ekstra sårbare for angrep både fra fisk og fugl og således blir de lettere ofre enn andemorens biologiske unger.

I en lærebok fra 2004 skriver psykologiprofessor Leif Edward Ottesen Kennair for øvrig at det er høyere forekomst av barnedrap der foreldre er steforeldre eller adoptivforeldre enn når de er biologiske foreldre. Barnedrap skjer heldigvis sjelden, og den største gruppen barnedrapsforeldre er psykotiske når de gjennomfører handlingen, men funnet sier kanskje likevel noe om at biologi har betydning.

Samtidig har man i dag langt mer kunnskap om samspill mellom arv og miljø gjennom forskningen på epigenetikk. Man vet nå at det gamle enten-eller skillet mellom arv og miljø ikke er så tydelig lenger. Videre viser forskningen at miljøets betydning både er større enn tidligere, gjennom at det faktisk kan påvirke genuttrykket som overføres fra celle til celle.

Tidligere snakket man om løvetannbarna, de barna som klarte seg på tross av motgang. Nå snakker man i tillegg om orkidebarna, de barna som kan bli helt fantastiske dersom de får de beste miljøbetingelsene. Øverland forklarer løvetannbarn som godstog som kjører på uansett miljøbetingelser, akkurat som løvetannen som bryter gjennom asfalten. Disse barna er det man i psykologien kaller selvforsynte, de er ikke særlig opptatte av eller sensitive for miljøet. Orkidebarna er derimot veldig sensitive, og går lett til grunne uten gode betingelser. Men under optimale betingelser blomstrer de. Adopterte barn har gode forutsetninger for å ta igjen en traumatisk historie dersom foreldrene er seg dette bevisst og får støtte fra barnevernet og andre etater som har ansvar for å følge opp barn og foreldre når et barn har psykiske eller kognitive vansker.

Ifølge Øverland skal foreldre imidlertid være oppmerksomme på at adoptivbarn, i likhet med andre barn, ofte vil skjule det for foreldrene hvis de sliter.

Christin Holm har fortrengt mye av barndommen, og det kan fortsatt gjøre vondt å gå gjennom strøket der hun vokste opp. På slektstreff i adopsjonsfamilien for noen år siden, følte Christin seg fremdeles utenfor. Hun vet at søskenbarna er lei seg for det, og at det ikke er noe verken de eller foreldregenerasjonen kunne ha gjort annerledes. Christin er sikker på at mangelen på tilhørighet hos noen adopterte kan stikke veldig dypt.

Hun er takknemlig for å ha fått vokse opp hos foreldre som virkelig var glade i henne. Derfor ble det da også ekstra viktig for henne å ta vare på hjemmet de to hadde bygd opp sammen, og derigjennom ta vare på arven etter de herlige adoptivforeldrene.

– Jeg elsker huset mitt med den gode atmosfæren. Og jeg vet at de to som levde sitt liv for meg, er rundt meg og passer på hele tiden. Jeg er også veldig takknemlig for årene jeg fikk med min biologiske mor. Men noe rotløs vil jeg nok alltid være.