Bekymret over stressnivået hos de små

Det er fredag ettermiddag i Frognerparken. Blant treningsentusiaster, turister som skuer etter «Sinnataggen» og parkglade studenter, er det et yrende barneliv. Solen skinner over lekeplassen; to fornøyde gutter roper «førstemann» ned sklia og ei jente på knapt ett år er på «oppdagelsesferd» i det store lekeslottet – det kryr av barn i alle aldre. Et lite stykke paradis midt i byen.

Jeg går mot den store lekeplassen og speider etter Ida, mammaen til ei av de små jentene som løper rundt her. Plutselig titter hun frem under den store sklia. Vi hilser. Hun er ung og blid, og foreslår at vi tar en prat mens Alva og mannen hennes leker «der inne et sted».

Foreldreparet Ida og Jonas Larsen gikk mot strømmen da de i fjor ikke ville sende ettåringen sin i barnehagen.

I Norge går de fleste ettåringer, nesten 72 prosent, i barnehage, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå fra 2016. Andelen har økt markant de siste årene: for 20 år siden var tallet under 20 prosent. At ettåringene hører hjemme i barnehagen, og har det bra der, har dermed blitt en «sannhet» det sjelden stilles spørsmål ved i Norge. Men Ida og Jonas mente det var for tidlig for Alva å gå i barnehagen da hun var ett. Alva fyller to år i september, og Ida og Jonas valgte å vente med barnehagestart til denne høsten.

De er enige om at det har vært riktig for dem, selv om det er et sjeldent valg. De ønsker å strekke seg langt for å gi Alva den hverdagen de mener er best for henne.

Foreldreparet savner en større åpenhet om ulike alternativer til barnehage etter første leveår.

Ida går for å hente en flaske brus, før vi finner en benk i skyggen. Hun kommer tilbake med en «barnesmoothie» i hånden – en sånn man kan klemme på.

– Nei, herlighet, jeg er visst helt fjern.

Hun setter seg ned, og før jeg rekker å stille et eneste spørsmål, er Ida i gang. Hun forteller entusiastisk om det valget de har tatt. Det er tydelig at dette er noe hun brenner for – og like åpenbart er det at hun elsker livet som mammaen til Alva. Hun bare ler når jeg spør om hun noen gang har angret på å vente med barnehagestart.

– Å, nei, aldri! Jeg har angret så lite at vi ikke har valgt full barnehageplass denne høsten heller, kun et par dager i uken. Dette – å være mamma for Alva – er min viktigste jobb.

De hadde egentlig planlagt et såkalt normalt løp; ett års permisjon og deretter barnehage. Men under svangerskapet leste Ida mye om – og ble veldig opptatt av – hvor viktig trygg tilknytning er for barnet. Hun skjønte allerede på barselavdelingen at hun ikke ville klare å gjennomføre den planen de hadde sett for seg.

– Jeg ble helt tatt på senga av alle følelsene og tilknytningen til lille Alva.

Kanskje ville det forandre seg etter hvert? Det gjorde det ikke. Og da fristen for å søke barnehageplass nærmet seg, kjente både hun og Jonas at «nei, dette går ikke». De opplevde at den kontakten de hadde med Alva var så spesiell og viktig at de var nødt til å finne en annen løsning.

Jonas stortrivdes i pappapermisjon. Men siden han har en jobb som er så fleksibel at han uansett får mye tid sammen med Ida og Alva i hverdagen, ble det til at det var Ida som tok ett års ekstra permisjon. Hun er imidlertid ikke i tvil om at Alva hadde hatt det like bra hvis Jonas var hjemme i stedet for henne.

De fleste barna i Norge begynner i barnehagen når de fyller ett år. Innen barnet er ett år, er de fleste foreldre tilbake i arbeid. Dette har vært en villet politikk, og er i dag mulig fordi vi har nesten full barnehagedekning.

Spørsmål og diskusjoner knyttet til oppvekst og familieliv vekker ofte sterke følelser hos folk, ikke minst i debatter i mediene, og kanskje er det ikke alltid like enkelt å velge utradisjonelt. Ida og Jonas hadde begge muligheten til å gå tilbake i jobb da Alva var ett år gammel, men de valgte annerledes og de forteller at de møtte overraskende lite motstand.

– Folk var så forståelsesfulle og positive; både fagfolk, pedagoger og familie og venner.

Men de har opplevd å få negative reaksjoner fra mer perifere bekjente. Da har det for eksempel vært fordi de tror at barn som er hjemme et ekstra år ikke blir tilstrekkelig aktivisert. De er gjerne redde for at Alva går «glipp av noe».

Ida mener imidlertid det blir feil å anta at barn som ikke går i barnehagen bare henger i skjørtene til mor. Jonas kommer ikke hjem til nyvaskede gulv og ferdig middag. Han er på jobb, mens Idas jobb er å ha det fint sammen med Alva; å gjøre ting som aktiviserer henne og stimulerer utviklingen hennes.

Alva og pappa leker i det store «slottet». Vi kan ikke se dem, men Ida smiler stadig bortover mot lekeplassen der den lille jenta med musefletter og rosa sløyfe i det lyse håret leker.

Ida forteller at hun på hverdagene prøver å legge inn to aktiviteter hver dag.

–Det trenger ikke å være noe stort; ofte møter vi venner, drar i parken eller deltar på sanggruppe.

Og det er visst fascinerende enkelt å bli kjent med nye folk. De har blitt kjent med mange familier i parken, og Alva har fått flere lekekamerater.

Men etter det første leveåret, når «alle» andre starter i barnehagen, må man likevel legge inn litt innsats for å finne andre i samme situasjon som man kan være sammen med på dagtid, forteller Ida. Det krever litt av foreldrene, selv om man veldig lett kommer i kontakt med andre, for eksempel på lekeplassen.

Tilknytning er viktig for barnets utvikling, og et sentralt tema i barnehagedebatten og diskusjonen om hvor tidlig et barn bør begynne i barnehagen.

Tilknytning handler om i hvilken grad barnet opplever at foreldrene er tilgjengelig for støtte og oppmerksomhet når de utforsker verden, og at de er der for å gi beskyttelse og trøst når de er redde eller lei seg. Perioden fra barna er seks til atten måneder gamle er viktig i så måte. Denne perioden kan være avgjørende for utviklingen av kvaliteten på tilknytningen barnet har til sine omsorgspersoner.

En trygg tilknytning forutsetter at barnet etter hvert lærer seg at omsorgspersonene vil komme tilbake igjen når de har vært borte. Dette krever imidlertid mental kapasitet som ikke er moden før barnet er omtrent ett år. Samtidig er separasjonsangsten på sitt sterkeste når barnet er mellom 12 og 18 måneder – på samme tid som de fleste begynner i barnehagen.

Lars Smith er professor emeritus ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Han er en av landets fremste eksperter på barns utvikling og arbeider for tiden med studien «Liten i Norge»; en langtidsstudie av mental helse og individuell sårbarhet blant spedbarn og småbarn.

Han mener at et barn kan trenge om lag fire uker på å etablere en tilknytning til andre voksne. I de fleste barnehagene er det vanlig med tre dagers tilvenning. Han spør seg derfor hvordan kvaliteten på tilknytningen i barnehagen blir; trygg eller utrygg?

Han stiller spørsmål om hvordan et lite barn – når det faktisk blir atskilt fra sine primære omsorgspersoner mellom seks og åtte timer hver dag – kan få mulighet til å danne en trygg form for tilknytning til profesjonelle omsorgspersoner.

Smith utdyper, og forklarer både at kvaliteten på tilknytningen er viktig og at barnet har et tilknytningshierarki. Noen personer er viktigere i barnets liv enn andre. Man vet at personer som kommer inn i livet etter barnets første leveår, og som ikke tilbringer så mye tid sammen med både barnet og foreldrene over lengre tid, ikke får en høy plass i dette hierarkiet. Barnet knytter seg ikke til disse personene på samme måte som til foreldrene og andre voksne som har vært tett på dem helt siden de ble født. Det er derfor mye som taler for at ansatte i barnehagen ikke så lett vil få en høy plass i barnets tilknytningshierarki, ifølge Smith.

– Tenk bare på det; hva skjer når en ansatt i barnehagen har langtidsfravær eller slutter? De fleste barna får ikke store sorgreaksjoner. Jeg skal ikke påstå at barnea ikke reagerer, men de reagerer på en langt mindre drastisk måte enn om mor eller far forsvinner – naturligvis.

Det betyr ikke at barnehageansatte skal være like viktige som foreldre. Men det sier noe om at selv om barnet etter hvert blir trygg på de voksne i barnehagen, så er ikke kvaliteten på tilknytningen nødvendigvis så god som man kunne ønske. Og dette kan ifølge Lars Smith være særlig sårbart for ettåringene, fordi de ennå ikke forstår grunnen til atskillelsen og fortsatt er så avhengige av å oppleve en umiddelbar nærhet til voksne som kan gi dem tilstrekkelig støtte og omsorg.

Gro Nylander, tidligere overlege ved Rikshospitalet og en sterk stemme i likestillingsdebatten på 70-tallet, mener full barnehagedekning er fabelaktig. Begge foreldrene kan være yrkesaktive og forskning tyder ifølge Nylander på at de fleste barna både trives og utvikler seg godt i barnehagen. Men hun er skeptisk til å overlate de aller minste til «fremmede» akkurat når separasjonsangsten er på sitt sterkeste.

– Bittesmå babyer er ikke redde for ukjente. Men en gang rundt et halvt års alder begynner de fleste å skille tydelig mellom kjente og ukjente. Ettåringer flest reagerer oftest med uro, gråt, klamring og fortvilelse dersom de overlates til fremmede, sier Nylander.

På tross av dette starter ettåringer flest i barnehage – og mange av barna opplever at protesten ikke nytter. De blir levert i barnehagen hver dag. Nylander er redd for at barnet kan føle seg forlatt og sviktet, og fagfolk spør seg om tidlig separasjon kan gå utover barnets «basic trust», grunnleggende tillt; forventninger om at deres verden er trygg og forutsigbar, og at de kjæreste voksne alltid kommer igjen.

Allerede et halvt år senere er situasjonen antagelig bedre, mener Nylander. Hun viser til at det er stor forskjell på en språkløs, kravlende ettåring og en oppreist halvannet-åring som kan si både ja og nei.

Nylander tror at de fleste kjærlige og kloke familier vil kunne kompensere for en tøff barnehagestart, slik at barnet gradvis blir mer fornøyd. Men hun tror også det er mulig å gjøre overgangen mindre smertefull, blant annet ved å bruke lenger tid på tilvenningen.

– Minimum tre uker i stedet for knappe tre dager! Da rekker barnet å bli kjent med personalet, de andre barna og alle rutiner. Heldigvis er det stadig flere gode barnehager som tar signalene og praktiserer lengre tilvenning.

Nylander har selv vært tilstede i ukevis under innkjøring av ettåringer i barnehage. Hun er takknemlig for muligheten, men syntes det var trist å se hvordan flere av ettåringene hadde det.

– Min opplevelse var at mange av dem ikke hadde det bra, mye av tiden. Man trenger ikke å være barnepsykolog for å se hvor desperate og stressede flere av de minste er ved atskillelsen fra sine kjære. Uansett hvor vennlige og dyktige personalet er så har de bare ett fang hver, og de er ukjente for barnet. Gradvis fester de fleste små seg til en eller to av personalet, som så er borte eller i møter neste dag. Bemanningen er altfor tynn deler av dagen!

Det er en av de varmeste sommerdagene i Oslo, heldigvis er det litt bris i luften. 17-trikken skrangler forbi «Trikkesløyfen». Fra trikkeholdeplassen ser jeg Sognsveien barnehage. Er det noen barn der? Bak de høye murene? Jo, jeg skimter toppen av en rød sklie og noen små barnetegninger i de øverste vinduene. Jeg krysser Ullevålsveien, og går mot barnehagen. Etter hvert som jeg nærmer meg, hører jeg sykkelhjul som klirrer mot grusen og frydefulle rop.

Jeg strever med å komme meg innenfor. Muren er dobbelt så høy som meg, og man må dra i en stor spak for å åpne porten. Men så er jeg inne. Det er en skjermet verden. En liten oase; store gressplener, flere lekeapparater og asfalt der man kan hoppe paradis eller sykle. Flere knallgrønne trær gir skygge for solen. Brisen fyller luften med sand og det lukter deilig sommergress.

Barnehagen har åtte avdelinger. På den ene småbarnsavdelingen sitter Therese Mikkelsen på gulvet med en søvnig liten gutt på fanget. Hun er barnehagepedagog og har jobbet på avdelingen i flere år. Utenfor de store glassvinduene står barnevognene på rekke og rad; under teppene stikker det frem små føtter.

Aslak Andersen kommer inn i rommet. Han har også jobbet som barnehagepedagog i mange år. Mens professor Lars Smith mener at ettåringer trenger om lag fire uker med tilvenning, tenker Aslak og Therese i stedet at behovet vil være individuelt for det enkelte barnet.

– Vi opplever at vi klarer å danne en god gjensidig relasjon med barnet ganske fort. Men det tar selvfølgelig tid før en ettåring er klar for – og vant til – at barnehagen er et trygt sted, sier Aslak.

Barn med utrygg tilknytning til sine omsorgspersoner kan etter hvert få negative forventninger til kvaliteten på relasjonen til voksne. Det kan gjøre barnet dårligere rustet til å begynne i barnehagen, fordi de vil kunne vegre seg for å knytte seg til ansatte i barnehagen.

Lars Smith peker på at det er vanskelig å vite hvordan tilknytningen mellom den enkelte ettåringen og deres foreldre vil virke inn på barnehagestart. Men når barnet skal knytte seg til nye voksne fordi de må begynne i barnehagen, tyder forskning på at barn som har erfaring med trygge tilknytningsrelasjoner lettere vil kunne etablere en trygg tilknytning til ansatte i barnehagen enn barn med utrygg tilknytning.

Aslak synes det er vanskelig å si om de kan merke en forskjell på dette i barnehagen. Men han tenker likevel at barna blir fortere trygge hos dem hvis de har en trygg tilknytning hjemme.

– Vi kan også merke om ettåringene bare har vært sammen med foreldrene før de begynner hos oss. Da blir tilvenningen gjerne vanskeligere. Men hvis de har vært sammen med andre – besteforeldre eller barnevakter – så blir de fortere trygge. Barn som får utvidet horisonten tidlig, bruker kortere tid på tilvenningen hos oss, forteller Aslak.

Et par hender og føtter beveger seg i den ene vognen. Aslak reagerer lynkjapt. Han sniker seg forsiktig ut mellom vognene, løfter den lille gutten ut av vognen og setter han på fanget. Men det er litt tøft å våkne; gutten beholder smokken og lener seg godt inntil Aslaks bryst – der sovner han igjen. Vi fortsetter samtalen, men det tar bare et par minutter før en annen gutt kommer fortumlet inn på avdelingen. Han vil også ha en plass på fanget. Aslak løfter han opp – det er god plass til to. To små gutter med hver sin smokk, en i hver armkrok.

Selv om Therese og Aslak merker at noen barn trenger lengre tid på tilvenningen enn andre, er deres erfaring at alle ettåringene har blitt trygge.

– Vi kan jo ikke se det med deres øyne, men vi prøver å se det fra deres perspektiv, sier Aslak.

– Hva tenker dere da om Nylanders opplevelse av at mange ettåringer ikke har det bra i barnehagen?

De sier at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen.

– Nylander har imidlertid rett til å ha sine opplevelser – på samme måte som foreldre og barn har det. Derfor blir det et overtramp mot hennes følelser å avvise det. Men gjenkjennelig – det er det ikke, sier Aslak.

– Vi synes faktisk det er skummelt når hun – med sin faglige tyngde og ekspertrolle – kommer med slike negative beskrivelser. Det kan skremme foreldre unødvendig, mener Therese, og sier at de som jobber der går i seg selv hvis de merker at et barn har en negativ opplevelse av å være i barnehagen. De spør seg: «Hva er det vi kan gjøre annerledes – slik at barnet har det fint hos oss?»

De som er bekymret for at barn begynner tidlig i barnehagen, er ofte også bekymret for at de minste tilbringer stadig flere timer der hver uke. De fleste barna – inkludert ettåringene – er i barnehagen mellom syv og åtte timer hver dag.

I samarbeid med forskerne i forskningsprosjektet «Liten i Norge» har professor May Britt Drugli og hennes medarbeidere ved NTNU undersøkt nivået av stresshormonet kortisol blant barn i barnehagen. Selv etter et halvt år i småbarnsavdelingen, hadde de små forhøyede nivåer. Man vet imidlertid ikke om dette er et tegn på skadelig stress, stress som kan tolereres i begrenset tid eller positivt stress.

Gro Nylander, tidligere overlege, forteller imidlertid at for høyt kortisol på sikt for eksempel kan hemme immunsystem og vekst og gi dårligere søvn.

Professor Lars Smith forteller at resultatene også viste at de barna som pleier å ha lange dager i barnehagen hadde høyere nivå av kortisol sammenlignet med de barna som pleier å ha kortere dager. Det gjaldt selv om stressnivået ble målt relativt tidlig – i tre-tiden – altså før de barna som pleier å bli hentet tidlig hadde blitt hentet.

– Dette er særlig interessant nettopp på grunn av måletidspunktet; vi målte det før noen var blitt hentet – ikke helt på slutten av dagen – så det forhøyete stressnivået handler sannsynligvis om barnas forventninger om å skulle være der lenger.

Smith mener derfor at man bør gjøre foreldre bevisste på at det kan være lurt med kortere dager i barnehagen for de aller minste. I den grad de har mulighet til å flekse – hente tidlig noen dager for eksempel – bør man prøve å få det til.

Det er likevel ting som kompliserer dette bildet, ifølge Smith. For barn som har det vanskelig hjemme, er det sannsynligvis bedre å være mer og lengre i barnehagen. Noen barn vokser opp i hjem med foreldre som for eksempel sliter med egen fysisk og psykisk helse eller rusmisbruk. Det kan skape kaotiske og desorganiserte hjem, som ikke gir barnet trygge og forutsigbare rammer, samt tilstrekkelig omsorg og stimulering.

– At barnehagen da kan tilby et trygt sted hvor det kan være en fordel for ettåringen å være – fremfor å være hjemme – er nok riktig, sier Smith.

Audrey van der Meer er hjerneforsker og professor i nevropsykologi ved NTNU. Nå forsker hun blant annet på utvikling av syn og språk hos spedbarn. Hennes oppfatning er at ettåringer er godt rustet til å begynne å utforske den store verdenen rundt seg. Derfor avviser hun at ettåringer tar skade av å begynne i barnehagen.

– Ettåringer trenger ikke bare kos og stell og trygghet, men også et pedagogisk tilbud som stimulerer deres hjerneutvikling; språk, motorikk, sanseopplevelser og sosialt samspill, sier van der Meer.

Selv om Norge har meget gode permisjonsordninger, mener hjerneforskeren at ettåringer som regel har godt av å få litt større utfordringer sammen med andre barn og gode og trygge voksne.

– Hva tenker du om studien «Liten i Norge», som viser at ettåringene får forhøyede verdier av stresshormonet kortisol?

– Det er helt vanlig med fluktuerende kortisolverdier i løpet av en dag; høyest om morgenen og så gradvis ned.

Hun bekymrer seg ikke så mye for kortisolnivået til ettåringene, men legger til at enkelte barn uansett kan ha behov for litt kortere dager.

Sognsveien barnehage står inne for at barna er der fulle dager, selv om det hender at de anbefaler litt kortere dager hvis de merker at barna blir slitne på ettermiddagen.

– Men vi kjenner ikke på at «nå var det barnet for lenge i barnehagen», heller at «nå er det barnet slitent», sier Aslak.

Therese og Aslak er opptatt av å ikke gi foreldre dårlig samvittighet.

– Vi er her for å dekke et behov på best mulig måte, og vi skal ha et godt nok tilbud til å vite at barna har det fint sammen med oss fra vi åpner klokken halv åtte til vi stenger klokken fem.

Professor Lars Smith er på sin side spørrende til hvor lett det er å skape et «godt nok» tilbud til de aller minste. Han legger særlig vekt på tre forhold:

Det første handler om kvaliteten i barnehagen. Ifølge Smith er det fortsatt veldig mange barnehager som ikke har god nok kvalitet. Barnehageløftet var kun et kvantitativt løft, det har ikke gitt direkte utslag på kvaliteten, mener han, og viser blant annet til at det fortsatt er mange ufaglærte som jobber i barnehagene. I tillegg peker han på at bemanningsnormen – som tilsier tre voksne per barn på småbarnsavdelingene – bare i beste fall holdes deler av dagen.

Smith påpeker også at det skal veldig mye til å matche et godt hjemmemiljø. Og når ettåringen tilbringer flere timer om dagen i barnehagen, vil det bety mindre tid sammen med foreldrene.

– Hvis barnet har en trygg tilknytning til dedikerte og emosjonelt forpliktede foreldre, så vil nok barnet ha godt av å være så mye som mulig sammen med dem. Jeg sier ikke at det ikke går an å skape et trygt og godt miljø i barnehagen, men at det skal veldig mye til for å matche et trygt og stimulerende hjemmemiljø, presiserer Smith.

Det tredje punktet Smith peker på, handler om egenskaper ved det enkelte barnet; hvor robust eller sårbar er en bestemt ettåring? Han understreker at man ikke på noen enkel måte kan si kan si at denne ettåringen er klar for å begynne i barnehagen, mens en annen er ikke klar. Det er i praksis for vanskelig. Professoren mener at man slå seg til ro med at det ikke finnes et enkelt svar.

Klokken nærmer seg elleve og det er tid for lunsj i Sognsveien barnehage. Therese løfter en diger oppbevaringsboks ut av kjøleskapet. Oppi den er det ni matbokser; noen er rosa, noen ser ut som kofferter og et par har bilder av heltene fra barne-tv. Barna på avdelingen karrer seg opp på Tripp Trapp-stolene, men noen er ikke helt stødige enda og må løftes opp. De som skal spise yoghurt, får på seg smekke. Andre spise brødskive. Lukten av leverpostei brer seg i rommet. En gutt snur seg mot meg og viser frem en halvspist brødskive. Jeg spør om han er glad i makrell i tomat.

– Neeeei, det er hai…

– Hai? Spiser du hai i makrell? Da blir du stor og sterk.

– Jaaa, KJEMPESTERK!

Han ler – gjør seg litt til – og snur seg mot sidemannen. De har bestemt seg for å dele matpakkene sine med hverandre. Ved enden av bordet sitter en gutt, han er en av de minste på avdelingen. Han kan ikke være mer enn rundt året, men gjør sitt beste for å spise yoghurten på egenhånd. Magen får halvparten og smekken får smake resten. Så går han løs på brødskiven.

I løpet av dagen samles alle barna til to fellesmåltider; et klokken elleve og et klokken to. I løpet av dagen skal de også skiftes på og få hjelp til både av- og påkledning. Man kan lure på om det fort blir kaotisk, og om det er tid til noe mer enn rutiner.

Therese og Aslak mener kritikken mot at mye tid brukes til rutiner ikke er helt riktig – rutinene er et gode, mener de. De forklarer at rutiner er viktige for samspillet, og at de blir et slags sikkerhetsnett som sørger for at de voksne får flere stunder sammen med hvert enkelt barn i løpet av dagen hvor de kan prate med barnet og få et bedre inntrykk av hvordan det har det.

– De faste rutinene – lek, skift, soving, mat, skift, lek, mat, lek – skaper forutsigbare rammer for barna og gir dem trygghet, sier Therese.

I denne barnehagen bidrar også barna aktivt i de faste rutinene. Selv ettåringene – fra den dagen de kan stå på beina – får være med på kjøkkenet. De hjelper til med å dekke på bordet og ta frem matpakkene. Og de ansatte er opptatt av at alle barna må bli sett i sin utforskning og lek, for eksempel i de daglige samlingsstundene.

Det er høst og det er ikke lenge siden barnehagestart. I Norge begynner over 70 prosent av landets ettåringer i barnehagen. Det er likevel ikke alltid å lett å vite om barnehagestart egentlig er det beste for barnet, eller om ettåringen hadde hatt det best hjemme med mamma eller pappa enda litt lenger. Fagfolkenes vurderinger spriker.

Gro Nylander er blant dem som er bekymret for at vi ikke lytter til fagfolk som forteller oss at ettåringene er inne i en svært viktig tilknytningsfase, og fortsatt trenger å være mest mulig sammen med mor eller far. Hun har jevnlig kontakt med mødre som er urolige over å levere fra seg ettåringene sine .

– Typisk forteller de om å sitte på jobb hele dagen med klump i magen og lure på hvordan barnet har det, sier hun.

De fleste foreldre har ettåringen i barnehagen – uansett hvor «feil» det føles. Det kan være vanskelig å velge noe annet når det nærmest har blitt en sannhet at ettåringene skal i barnehagen – og trives der. Foreldrene blir nødt til å tro på at de har valgt riktig. Gro Nylander tror at mange foreldre ikke orker tanken på at de velger noe som kanskje ikke er helt bra nok for den lille, og mener at dét er helt naturlig.

– Å få barn er å få sensitiv samvittighet. Det er hensiktsmessig, for at vi skal være på alerten slik at våre små kan ha det best mulig mest mulig av tiden.

I Frognerparken kikker mamma Ida stadig oftere mot lekeplassen. Kan hun se Alva noe sted? Vi rusler bortover. Alva har det fint på armen til Jonas, som tørker bort sand fra både ansikt og klær. Alva strekker seg mot Ida. Men hvem er denne fremmede? Jeg vinker til henne. Hun vinker tilbake – fra mammas armer.

Både Ida og Jonas er redde for å si noe som kan såre andre når de snakker om valget de tok om å ikke ha Alva i barnehagen. De understreker at de ikke tenker at andre, som lar ettåringer gå i barnehagen, har gjort dårlige valg. Samtidig synes de jo at det er synd om man ikke tør å si noe om at det går an å velge en annen vei – fordi man er redd for å tråkke andre på tærne. De synes det er viktig at de ulike meningene blir hørt.

Før de fikk barn tenkte de at «det er sånn det er å ha barn; man er hjemme i et år og så skal barnet i barnehagen». I ettertid har de tenkt at hvis det hadde vært litt mer åpenhet rundt dette dilemmaet – og man hadde blitt presentert for flere muligheter – kunne man forberedt seg litt bedre, for eksempel økonomisk.

De savner også mer debatt om kvaliteten på barnehagetilbudet. De skulle gjerne hatt mer informasjon om konkrete og kvalitative forhold ved barnehagene. Dersom de hadde opplevd at tilbudet i barnehagen var mer optimalt, ville de kanskje vurdert å la Alva begynne tidligere i barnehagen.

– Men jeg vet at Alva ikke kunne hatt det bedre enn hun har det hos meg, sier Ida, som mener det skal mye til for at barnehagen matcher den tryggheten de som foreldre gir.

Igjen presiserer Ida at hun har full respekt for at forskjellige løsninger funker for ulike familier.

– De er like gode foreldre selv om de velger å ha barnet sitt i barnehagen.

– Føler du deg noen gang uglesett for valget dere har tatt?

– Nei, men jeg kan noen ganger føle at andre tror at jeg ugleser dem. Og det tror jeg nok handler om at mange føler på dette dilemmaet. Men det må være rom for å velge forskjellig – og prate om det.

Alva har fått barnehageplass denne høsten. Men familien kommer kun til å benytte seg av tilbudet to dager i uken. Hvis det viser seg at hun trives, vil det nok bli flere dager etter hvert. Men hvis hun ikke trives, skal hun ikke være der. Da er det Jonas sin tur til å være hjemme.

– Det viktigste for oss er at Alva skal ha det bra, at hun skal ha det morsomt og trygt i barnehagen. Hun er større nå og får lett kontakt med andre barn, så sånn sett ligger det jo til rette for at hun vil kunne trives, sier Jonas.

Han føyer imidlertid til at han trivdes utrolig godt i pappapermisjonen og ikke vil nøle med å være hjemme med Alva neste år hvis de føler det er best. Å miste en inntekt merkes, men med litt sparing og prioriteringer er de ikke i tvil om at det har vært et riktig valg å være hjemme med Alva frem til nå, og de er mer en villige til å la henne være hjemme lenger hvis de finner ut at dét er det beste.

Det nærmer seg middagstid. Den lille familien er klar for å gå hjem. Jeg vinker til Alva. Hun vinker entusiastisk – og lenge – tilbake.

Min vei ut av parken går forbi lekeplassen og ut gjennom en stort, svart smijernsport. Jeg setter meg på trikken. Den kjører langs parken, og der – innimellom trærne – ser jeg dem igjen: Alva som slapper av i vognen og mamma Ida som triller. Ved siden av går pappa Jonas og triller en sykkel.