Et drittliv i en gullramme

Kontrasten mellom scenefigurene og rammen de er satt inn i – Nationaltheatrets hovedscene med gull og rød plysj – kunne ikke blitt større. Men deler av publikum er kanskje også nykommere? I hvert fall er de mer aktive enn vanlig.

De hoier og skråler og klapper gjerne midt i forestillingen, særlig etter hver rockelåt av «Jokke» fra Jokke og Valentinerne, men ofte ellers også. Jeg observerer flere i salen, blant annet noen på første rad i orkester, som kommer og går midt i forestillingen, og tenker at det er leit at de ikke kunne holde seg til pausen. Eller ble de plutselig syke? Ingen av delene stemmer, ifølge regissøren Anders T. Andersen. Nationaltheatret har med «Verdiløse menn» fått et nytt publikum, forklarer han.

Rekordomsetning i baren

Til og med noen junkies har tatt seg en tur til landets hovedscene – kanskje for første gang – for å se Christopher Nielsens narko-rocke-musikal. Andersen spør også om jeg ikke la merke til at det var litt større aldersspredning enn vanlig, en del flere yngre.

– Det kommer en del som helt åpenbart ikke er Frogner-damer, sier Andersen. En del publikummere liker å få seg noe i baren midt i forstillingen, som om de var på rockekonsert, forklarer han.

– På 18. mai fikk baren på Nationaltheatrets hovedscene sin største omsetning noen gang. Det var under en oppsetning av «Verdiløse menn». Da stykket gikk på Torshovteatret for noen år siden, hadde baren ti ganger høyere omsetning enn noen gang før. Det var tydelig at vi hadde nådd noen som ikke hadde gått så mye på teater før – kanskje med unntak av en skoleforestilling. Det kom en del gamle Jokke-fans. Noen av dem gikk i pausen, for da trodde de det var slutt. På premieren i 2008 var det noen som kastet glass – ikke i avsky, bare i begeistring. Det gikk fint, vi skiftet bare ut glassene med plastglass.

Alle slags folk

Teaterhistorisk er dette varierte publikummet veldig interessant, mener Andersen.

– Slik var det på Shakespeares tid også. Det kom alle slags folk på hans teater, The Globe. Vanlige folk sto tettpakket foran scenen og kom med høylytte kommentarer, mens de som kunne betale mer, satt i halvsirkel rundt.

Det er en klisjé i enhver diskusjon om teater at teatrene stadig er på jakt etter nytt publikum. Særlig ungdom – for de yngre må gjerne loses inn og læres opp, slik at de blir vant til å oppsøke scenekunst, heter det seg. Det skal helst ikke bare være grå hoder i salen, for kommer ikke de unge, er scenekunstens framtid uviss.

Så Nationaltheatret ser ut til å ha lykkes over all forventning med «Verdiløse menn». Musikalen som Christopher Nielsen har utformet ut fra sitt eget tegneserieunivers og sin avdøde bror Joachim «Jokke» Nielsens rockelåter, er blitt et fenomen i norsk teaterhistorie. Den ble først ble satt opp for ti år siden og har kommet og gått i rykk og napp på landets hovedscene siden, med fulle hus, samme regissør og i hovedsak den samme rollebesetningen.

Råskapen

I mai hadde «Verdiløse menn» igjen nypremiere. Jeg så stykket, og møtte siden regissøren for å forsøke å forstå mer av suksessen. Det er jo ikke akkurat en koselig gjeng gamle narkomane vi møter på scenen.

– De narkomane er ikke noe særlig snille mot hverandre? Sant å si er de helt forferdelige, eller totalt amoralske er det vel riktigere å si ...

– Råskapen i miljøet som Christopher Nielsen har fanget, er en av de tingene som gjør dette til en så god teatertekst, sier Andersen og påpeker at slik er jo faktisk junkie-livet. Man blir ikke nestekjærlig av stadig å jakte på det neste skuddet.

– Men publikum liker jo på sett og vis Goggen og Kleggen og Knugern og de andre, selv om de er helt håpløse? De stjeler fra hverandre, svikter kjæresten grovt, en av dem driver hallikvirksomhet, en annen blotter seg for skolebarn, en tredje forsøker å kidnappe en baby under påskudd av å være barnets far ...

– Nettopp. Og karakterene angrer ingenting. Livet går videre, og jakten på mer stoff går videre. Annie dør – uten at kjæresten merker det, han tror hun «bare er stein». Så nådeløs er stoffavhengigheten. Alt annet og alle andre kommer i andre og tredje og fjerde og tiende rekke. I stykket sies det at hvis noen dør, så er det bra for narko-dealeren som solgte ham overdosen. Da skjønner andre junkies at denne dealeren har potent stoff, og så kommer de alle for å handle hos ham.

Menneskets kjerne

Hvis ikke gjenkjennelsen sparker inn, mister teater og annen kunst sin relevans, synes regissøren av «Verdiløse menn».

– Paradoksalt nok har vi de samme mekanismene i oss i større eller mindre grad. Vi ser oss selv gjennom et ekstremt forstørrelsesglass. Christopher Nielsen er dønn ærlig om det beinharde rusmiljøet. Han tegner karakterer som arketyper, men de er samtidig helt individuelle og levende. Det er ikke for ingenting at Nielsen vant både Heddaprisen og Ibsenprisen for «Verdiløse menn», sier han.

– For å nå nye publikumsgrupper, er det en fordel at teatrene setter opp stykker som de kan kjenne seg igjen i helt direkte? Stykker om narkomane for narkomane, stykker om ungdom for ungdom?

– Det tror jeg ikke. Klassikere kan være en like god døråpner for folk som ikke er så vant til å gå på teater. Hva som treffer den enkelte er individuelt. Det kan være Sofokles «Antigone», eller det kan være «Verdiløse menn». Menneskets kjerne forandrer seg ikke. Det er en grunn til at noen teaterstykker blir klassikere. Jeg tror ikke på dem som sier at teatret er i ferd med å dø. Det har man sagt siden radioen kom. Men stykket må være bra, og oppsetningen må være bra. Da kommer publikum.

Nyanser og gråsoner

Temaet for et stykke som fenger publikum, kan være litt av hvert, mener Andersen. Det er ingen selvfølge at Jon Fosses stykker om fåmælte mennesker ved en vestlandsfjord blir spilt i land etter land.

– De spilles fordi de er gode. Derfor er de relevante på Vestlandet så vel som i Japan. De sier noe om oss. Om det å være menneske.

– Er det noe som kan gjøres fra teatrenes eller myndighetenes side foruten skoleteatre og andre tiltak som finnes allerede?

– Den kulturelle skolesekken fungerer så vidt jeg kan se. Det eneste politikerne kan gjøre, og det er viktig, er å bevilge nok penger til at de som skriver nye stykker og har nye ideer får mulighet til å realisere dem. Slik kan teatret virke som en motvekt mot de enorme kreftene som er i sving for å få has på det liberale demokratiet. Godt teater kan bringe nyansene og gråsoner og forenklingene og løgnene som Trump og hans like serverer oss.

Drittliv

– Du satte også opp dette stykket for ti år siden. Var det et bestillingsverk?

– På en måte. Jeg hadde jobbet sammen med Christopher Nielsen på sent nittitall under innspillingen av animasjonsfilmen «To trøtte typer». Jeg så hvor jævlig godt språket hans er, både muntlig og presist. Han har et utrolig gehør for hvordan folk snakker. Så jeg spurte om han ville skrive for scenen. «Da må det bli en Jokke-musikal», sa Christopher som en spøk. «Det er nettopp det du skal skrive», sa jeg. Sånn begynte det.

– Har du gjort noen vesentlige endringer i oppsetningen nå, ti år etter premieren?

– Bare småting. Det er kommet endringer i sexkjøpsloven, der justerte vi teksten. Men det er ikke færre som faller ned sjakten og ender på gata nå enn for ti år siden. Dette er allmenngyldig. Og behovet for stykket ser ut til å være umettelig der ute. Nationaltheatret viser noe av Norge i et nøtteskall. Vi blir presentert for drittliv i en gullramme.

Innenifra

– Hvorfor er det så viktig, synes du, at drittlivet presenteres i en gullramme?

– Fordi kontrastene i samfunnet – fra bunn til topp – blir tydelige. Og fordi junkerne får en stemme i offentligheten – til og med en stemme på Nationaltheatret. Og fordi vi som ikke er junkies jo lever godt med velstanden vår. Vi danser rundt gullkalven.

– Du sier at vi kjenner oss igjen på en måte alle sammen, og at det er en del av suksessen. Men hva lærer vi som sitter i salen helt spesifikt om rusmisbrukeres liv, bortsett fra at de ikke har det bra, og det visste vi vel fra før? Pluss at noen av dem har en rå sans for humor?

– Hvis vi skal se mer pedagogisk på det? Da kan jeg svare med noe som en venninne av meg sa: «Hvis du er hypp på at ungene dine ikke skal bli junkies, så kan du ta dem med og se «Verdiløse menn». Jeg tror ingen får lyst til å bli narkoman etter dette, men om de unge eventuelt dropper drugs av den grunn, er vel en annen sak.

– På 70-tallet hadde vi nok fått vite at all elendigheten på scenen er «samfunnets skyld». Men i dette teaterstykket er ikke årsaken til at figurene har falt utenfor, så åpenbar ...

– 70-tallsdramatikk var ofte ganske dårlig, sier Andersen, og forteller om tre andre stykker som Christopher Nielsen har skrevet. Hver for seg heter de «Hustyrannen», «Entropi» og «Holocaustmusikalen». Samlet har forfatteren kalt dem «Stafylokokk-triologien». Stafylokokkene, altså viruset, viser til at faren kommer innenfra, ikke nødvendigvis utenfra slik vi har en hang til å tro, forklarer han.

– Vi bærer alle på «virus» – tendenser som kan «bryte ut» under visse forhold. Trump er jo et eksempel på det, spør du meg.

Utenforskapet

– Vil dette stykket kunne spilles igjen om ti år?

– Ja, det tror jeg. Det kan spilles så lenge folk blir avhengige av rus, og det gjør de nok dessverre også om ti år. Menneskets psykologi kommer nok heller ikke til å endre seg.

– Har du selv noen erfaring fra utenforskap?

– Følelsen av tilhørighet er ikke alltid like selvsagt eller enkel – profesjonelt eller som menneske. Vi ruser oss vel alle sammen på en eller annen måte mens vi flyr alle rundt i denne jammerdalen vi kaller livet. Livet er ikke så enkelt som avholdsfolk eller Frp-ere vil ha det til, sier Andersen og legger til at for det spesifikke i rusmiljøet har det vært fint å ha en konsulent, Gunnar Andersen, som er virkelighetens motpart til stykkets «Goggen».

Virkeligheten

Regissør Andersen gir meg telefonnummeret til den andre Andersen – ingen slektning – og jeg får virkelighetens Goggen på tråden. Joda, han er originalen til karakteren Goggen, bekrefter Gunnar Andersen. Til en viss grad da.

– Jeg var bestevenn med Joachim, og Goggen er med i mange av låtene til Joachim. Så Goggen, det er liksom meg det. Liksom – eller en karakter som ligner litt. Innimellom tar’n meg skikkelig, sier Gunnar Andersen om skuespilleren Jan Sælid.

– Tar «Verdiløse menn» rusmiljøet på kornet?

– Bedre enn noe annet jeg har sett, i hvert fall. Ofte er det pinlig dårlig når de forsøker å lage noe om miljøet. De vet ikke opp-ned på en heroinsprøyte engang, sier Gunnar Andersen, som forteller at han gått på heroin i 20 år. Nå er han uføretrygdet mens han «prøver å snekre sammen en bok om en dag i en junkies liv. Men det er lettere sagt enn gjort».

– Jeg kuler’n nå, går på metadon. Det er ikke helsekost det heller, opplyser han.

– Hvordan er livet for Oslos narkomane nå sammenlignet med da Christopher Nielsen skrev stykket for ti år siden?

– Samme dritten. Hverken bedre eller verre.

– Hva synes du om tittelen «Verdiløse menn». Er dere verdiløse?

– Det er liksom ironi, da! Skjønte du ikke den? Nei, vi som går på stoff kaller oss ikke selv for verdiløse. Men jeg husker premieren. Da kom alle disse som føler seg så vellykkede, som stivpynta apekatter. Og de hadde ikke vett nok til å gå hjem. Nei, jeg bare kødder. Jeg mener ikke at de skulle ha gått sin vei. Hvorfor Nationaltheatret spiller stykket om og om igjen? De tjener vel penger på oss, da. De tjener penger på Joachim.