Jobben ble hele ­identiteten hans

Arthur Millers klassiker «En handelsreisendes død» var en stor suksess da teaterstykket ble uroppført i 1948. Amerikanerne satt fjetret, mange av dem så sannsynligvis en flik av seg selv på scenen. Ikke at de alle var så loslitte og suicidale som Millers tragiske hovedperson Willy Loman, og de fleste i teatersalen befant seg vel litt lenger opp på den sosioøkonomiske skalaen, men det var noe de kjente igjen.

Gjør nordmenn av 2018 det?

Jeg tok en prat med idéhistoriker og siviløkonom Mathilde Fasting, fra tenketanken Civita, om Millers tekst og oppsetningen som går på Nationaltheatret.

– Jeg syntes det sterkeste som møtte meg var den personlige tragedien med en mann som tror så veldig på drømmene sine, på drømmen om å en gang få suksess, og som identifiserte seg så sterkt med jobben som handelsreisende at han til slutt ble knust av det. Det gjør vondt å se et slikt selvbedrag utspille seg, og også å se hvordan det forplantet seg til sønnene, kommenterer Fasting umiddelbart.

– Han starter jo med å si at han ikke greier det, hva er det egentlig han da tenker på? Selvmordet? Livet sitt? For meg er den personlige tragedien og familiedramaet det som treffer.

– Han har et valg

– Miller sa selv i intervjuer at det er en samfunnskritikk, altså en kritikk av det økonomiske systemet. Skyter han blink?

– Delvis. Det er ingen tvil om at han traff noe da stykket var nyskrevet, og det er jo derfor det er blitt en slik moderne klassiker. Men stykket fremstiller jo Loman som en mann som ikke tror han har alternativer. Det har han. Han kunne ha valgt tilbudet om slå seg sammen med broren sin, som har gjort suksess. Vi møter jo broren Ben i tilbakeblikk. Willy hadde ikke behøvd å jobbe for firmaet Wagner i så mange år. Willy fremstiller seg som en person som er låst fast i en situasjon, men det er han ikke, mener Fasting, og legger til at Willy Loman heller ikke hadde behøvd å bringe elendigheten videre til sønnene sine. Han har et vrangbilde av begge – den ene, Biff, heier han på og tror skal bli som ham selv. Den andre ligner egentlig mer på ham selv, men Willy legger ikke merke til ham.

– I alle samfunn har foreldre som har hatt mulighet til det gjort det de har kunnet for å gi barna sine utdanning, så de kan nå lengre enn dem selv. Her er Biff i ferd med å komme inn på universitetet, men så stryker han i matematikk. I stedet for å gjøre alt han kan for å få sønnen til å gå på sommerskole og ta opp igjen faget slik at han kan begynne å universitetet, resignerer Willy. Det er ikke noe naturnødvendig i at Willy unnlater å hjelpe sønnene sine til å ta utdanning. Han har et valg. Nabogutten, Bernard, blir advokat.

Jobb blir identitet

– Men er det ikke et etisk tankekors at kapitalismen alltid skaper vinnere og tapere? Og Willy er opplagt en taper, han er ikke særlig smart, han forstår ikke det samfunnet han lever i og har en type personlighet som han innbiller seg burde ført ham til topps, mens det er klart for publikum at det motsatte er tilfelle ...

– Alle kan ikke bli ledere, men det er ikke noen uløselig del av markedsøkonomien at de som ikke stiger til topps, skal ha dårligere anseelse i samfunnet. Det er en verdighet i alle jobber, sier Fasting.

– Biff, for eksempel, drømmer om å bli bonde. Kanskje han burde blitt det. Eller snekker. Det er et aktverdig yrke.

– Dette er at han er selger og ikke en som skaper noe à la en snekker, i dette synes jeg at jeg merker en kritikk fra Miller. Du skal selge alt, inkludert din arbeidskraft, i et gjennomkommersielt system?

– Ja, dette med å selge er en vanlig del av mange jobber. Kanskje i flere yrker nå enn tidligere, fordi automatiseringen har gjort at en del enklere jobber har falt bort. Dette er en utvikling som vil eskalere, og da blir stykket bare mer og mer aktuelt. Men poenget er at jeg ikke synes det er noe galt i seg selv å være en form for selger. Å selge er respektabelt. Det er respektabelt å være renholdsarbeider også, eller å ha en annen jobb som ikke krever så veldig mye kompetanse. Willy identifiserer seg veldig med jobben sin, slik at når han mister den, så mister han alt. Men det er noe han tror selv – han har som sagt et valg.

Adam Smiths moralfilosofi

– Men er det ikke noe i dette som kan oppleves som en implisitt kritikk fra Millers side av kapitalismen som et samfunnssystem uten etikk? Når alle skal konkurrere, høk over høk, og dette driver samfunnet. Hvor blir godheten og omtanken av? Hvor blir sjelen av, for å si det sånn?

Her svarer Mathilde Fasting med et lite foredrag om den skotske økonomen og moralfilosofen Adam Smith, hvor essensen er at dette tilsynelatende paradokset er blitt diskutert fra denne 1700-talls teoretikerens dager, da kapitalismen ble til. Hun setter kapitalismen opp mot tidligere samfunnsordninger, som føydalismen, og viser til at sistnevnte ikke var frigjørende for enkeltindividet, men det var kapitalismen. Moderniseringen innebar at individet fikk flere valg, å flytte til byen for eksempel, eller å ha et annet yrke enn sin far og å skaffe seg varer og tjenester for å dekke ulike behov. Smith beskrev dette i «A Theory of Moral Sentiments» fra 1759.

– Smiths moralfilosofi er praktisk og preget av en dyp forståelse for menneskelig psykologi og hvordan mennesker fungerer sammen i et fellesskap. Sympati er nøkkelen til mellommenneskelig forståelse hos Smith. Det at vi har evnen til å sette oss inn i hva andre føler er avgjørende for hvordan fellesskapet fungerer. Det er ikke slik at mennesket kun er en egeninteressert lykkejeger. Grunnlaget for Smiths moralfilosofi baserer seg på at det moderne samfunnet og kapitalismen åpner for å betrakte fremmede som likegyldige medborgere. Smith skiller mellom relasjoner på det personlige, vennskapelige plan og på det økonomiske, profesjonelle plan, altså mellom frivillige relasjoner og økonomiske interessestyrte relasjoner.

Kapitalismen i seg selv, konkluderer Fasting, skaper ikke nødvendigvis gode individer, men ikke dårlig individer heller. Moralen må de man hente i den personlige sfæren.

– La oss si at vi har en baker. Han baker brød som han selger, og det er bra for både ham og kundene. Han får penger, de får brød. Dette skjer uansett om bakeren er en snill person eller en ganske slem person, sier hun, og viser til at Smith var moralfilosof og teoretiker innenfor det vi i dag ville kalle psykologi, skjønt den betegnelsen eksisterte ikke på hans tid.

Kapitalismens ansikter

– Adam Smith var svært opptatt av faren for å dra egeninteressen inn i privatsfæren. Men markedsøkonomien er allikevel det systemet som skaper mest lykke for flest, og det er det beste systemet vi har, konkluderer han. Kapitalismen er oftest forbundet med demokrati og menneskerettigheter, og det er vi vel alle glade for at vi har.

– Men Smith levde for en stund siden, nå er vi vel i senkapitalismens dager eller hva man ønsker å kalle det, og vi har da sett en ganske grell kommersialisme i vårt forbrukssamfunn?

– I et liberalt samfunn er det lov å være umoralsk, men det er fremdeles umoralsk å være umoralsk, og så diskuterer vi hva vi kan gjøre med de umoralske utslagene av kapitalismen. Et svar som gjerne kommer er åpen debatt, ytringsfrihet og muligheter til å kritisere. Det gjaldt på Adam Smiths tid, bøkene hans ble publisert rett før den franske revolusjonen, og det gjelder i dag. Kunnskap og utdanning nevnes gjerne, samt en villighet til å endre regler som ikke fungerer og å arbeide med dårlige holdninger. Kapitalismen bygger på tillit, noe som kan ta lang tid å bygge, men som lett kan rives ned. Det vet også kapitalistene, men det er ikke noe fasitsvar her, og det er ikke slik at det finnes mange og alvorlige utslag av kapitalisme som ikke er bra.

– Men vi har vel også sett at mennesker, stikk i strid med det du og Smith setter opp som ideal, faktisk blir bedømt av andre ut fra hva slags jobb de har og hvor mye de tjener?

– Jeg var inne på at Miller identifiserte seg svært sterkt med jobben som «salesman», han var en handelsreisende. Arbeid er noe av det mest identitetsskapende vi har i moderne samfunn. Det er jo derfor naturlig at vi som mennesker også blir vurdert av andre ut fra jobben vi har. Likevel er det færre som i dag får «gullklokke» på jobb, og man bytter jobb oftere. Det er bra å ha valg for den enkelte, men nedsiden er at det kan være tungt å hele tiden ta ansvar for valgene, sier Fasting, og legger til at Norge er et av de landene i verden som har lavest forskjeller mellom høy og lav lønn. I USA er det annerledes.

– Særlig er topplederlønningene uforståelig høye, og det er noe som blir lagt merke til langt utenfor USAs grenser. Det gjenstår å se hvor lenge et slikt system vil bestå om mange nok kritiserer det. Men, det er bra at mennesker bedømmes ut fra hva de gjør og får til, ikke for hvem de er eller er født som. Et system som ikke belønner innsats, kunnskap og resultater, ønsker jeg ikke.

Drøy arbeidsgiver

– Hvor relevant er stykket i dag i forhold til da det ble skrevet?

– Jeg vil faktisk si det sånn at Miller bommet litt på tidspunktet. Begynnelsen på etterkrigstiden var en fantastisk oppgangsperiode i USA, hvor markedsøkonomien fikk vist alle sine gode sider. Inntektene økte, det var stor jobbsikkerhet og mange flere fikk utdanning. Men det kunne jo ikke Miller vite i 1949, han tok nok med seg erfaringer fra depresjonen. I dag er det derimot stor usikkerhet i USA, så stykket har fått økt relevans. I Norge synes jeg stykket treffer mindre. Særlig den karikerte arbeidsgiveren, han hadde aldri fått herse sånn med arbeidskraften i det nordiske arbeidslivet. Han er drøy kost selv i USA. I vår tid med lovgivning og med partssamarbeid i arbeidslivet, vil en så lite hyggelig arbeidsgiver få problemer. Få hadde valgt å jobbe for ham, i hvert fall ikke de unge.

– En ting jeg synes jeg kjenner igjen, er Willys tro på at alt går bra bare man blir godt likt. I dag får man jo jobber vesentlig via bekjentskaper, ifølge Nav, og det er visstnok mange arbeidsgivere som er vel så interessert i arbeidstakernes personlighet som deres formelle kompetanse?

– Det tror jeg vil fortsette. Mange nye jobber blir nok skapt i sektorer hvor menneskelig varme og sosial kompetanse betyr mye. Man kan bruke roboter til mye, men de varme hendene blir fortsatt viktige i eksempelvis helsevesenet. Presset på menneskelig kompetanse kan også øke. Her vil nok de som har så dårlig bagasje som stakkars Willy Loman komme til kort. Det spørs om han burde vært salgsmann i det hele tatt. Kanskje er hans tragedie at han begynte i feil jobb for 34 år siden.

Oppmuntrer de unge

– Kan innvandrere bli vår tids Willy-er? De som ender bakerst?

– Ja og nei. Jeg har sett på forskning som har gjort meg optimistisk, og jeg har selv intervjuet 30 unge mennesker fra 18 land utenfor Europa, og det viste seg at foreldrene deres gjorde akkurat det motsatte av hva Willy gjorde: De oppmuntrer de unge til utdannelse og til å komme seg frem i livet, og de unge er også supermotivert. De tar ansvar.

– Finnes det noe alternativ til kapitalismen i våre dager, etter at sosialismen har forsvunnet som alternativ?

– Ikke egentlig, men det kan tenkes andre måter å dempe ulikhetene på enn det vi har i dag. Jeg har nylig undersøkt hva en borgerlønn er og hvordan den fungerer. I Norge har vi allerede mange velferdsordninger og ordninger for økonomisk støtte, men i land hvor de ikke har fri utdanning og fritt helsevesen, kan borgerlønn være en mulighet. Det foregår forsøk med borgerlønn i India og andre steder. Det man sjekker er om folk lener seg bakover og tar imot uten å yte noe, eller om de bruker borgerlønnen til å ha en trygg basis, og selv går ut og skaffer seg mer inntekter. Hittil virker de forsøkene som er gjennomført lovende.

– Faller for eget grep

Et trekk ved stykket «En handelsreisendes død» som virker temmelig utdatert i dag, men som sikkert virket mer realistisk sin tid, er at den eneste kvinnerollen ikke har noe eget liv. Hun har ingen jobb, og heller ingen personlige konflikter eller aspirasjoner. Willys kone, Linda, er kun støttemannskap overfor mann og barn, den stereotypiske «little wifey». I oppsetningen på Nathionalteatret er denne rollen besatt av Laila Goody, den beste av skuespillerne.

– Scenen hvor Goody reagerer fortvilet overfor sønnene, og Willy ikke var i sikte, hadde nerve. Da gnistret det, sier Fasting.

– Men denne scenen kom litt sent i handlingen. Jeg var nesten i ferd med å sovne – for Willy selv var temmelig flatt tolket. Eller hva synes du?

– Enig. Atle Antonsen fylte absolutt ikke den sentrale rollen som Willy. Han er jo på scenen nesten hele tiden, og hvis skuespilleren ikke er god, faller stykket sammen.

Hovedrolleinnhaveren bar ikke stykket, han var rett og slett dårlig. Det er enda verre fordi det er en klassiker. Da har mange publikummere sett andre rolletolkninger.

– Antonsen, som er mest kjent som TV-komiker, har hatt en hovedrolle på Operaen tidligere, og nå altså på Nationaltheatret. I programmet står det at han ble valgt fordi regissøren mente han ville være «den beste». Er det ikke mer presist å si at en kjendis trekker publikum?

– Jeg vil gå så langt som å si at Nationaltheatret trykker på kapitalismeknappen samtidig som de foregir seg å kritisere kapitalismen. Teatret faller for eget grep.

Unngår politisk dimensjon

– I programmet blir «En handelsreisendes død» presentert som en tragedie om en mann med urealistiske ambisjoner; en mann som lever en livsløgn og som smitter begge sønnene ... Man privatiserer altså Willys skjebne, lar den ikke være del av et større politisk bilde.

– Slik kan det også sees, og det er her teatret lykkes best. Men fordi Antonsen ikke fyller rollen, kunne det kun lykkes halvveis – fordi teksten er god. Miller har skrevet et godt drama.

– I programmet blir dette stykket sammenstilt med andre dramaer fra verdenslitteraturen, som Kong Oidipus, Hamlet og Vildanden. De er alle dysfunksjonelle familier, står det. Gir det mening?

– Det sier veldig lite om alle stykkene, og det fratar dette dramaet den politiske dimensjonen som faktisk ligger i teksten. Jeg vet ikke hvorfor Nationaltheatret ser ut til å ha vanskelig for å sette opp noe med en politisk brodd. Jeg så også Machiavelli-forestillingen på det samme teatret, og var helt enig med det Asle Toje sa i et tidligere nummer av Plot. Den var rotete og poengløs.

Politisk teater

– Er kunst egnet som redskap til å komme med et politisk budskap? Det er ikke alle kunstnere som er å så politisk klartseende ...

– Jeg tror det lar seg gjøre å sette opp godt, politisk teater, men oppsetningen bør være mer raffinert. Dette stykket synes jeg skriker etter å bli oppdatert, skrevet litt om, behandlet litt løsere, med litt flere virkemidler. Det gjør man jo ofte i moderne teater, så hvorfor ikke her?

– Hvis du skulle anbefale hva man bør se etter hvis man ønsker å sette opp et politisk drama, hva ville det ha vært?

– Jeg tror det må ligge noe emosjonelt der, at vi som tilskuere blir klokere av å få empati med personene på scenen. Hvorfor ikke følge opp denne metoo-bølgen? Her synes jeg det er et vell av emosjoner, det kunne ha vært en god idé i de riktige hender.