Livet er kort. Det er poenget.

Tenk litt over denne siden ved det moderne livet: Nesten alle de tekniske produktene vi kjøper og bruker er designet med planlagt foreldelse i tankene. De er bygget for å slutte å virke etter en relativt kort periode – ett år, to, kanskje fem. Hvis du tviler på dette, tenk over hvor ofte du må bytte ut smarttelefonen. Gadgets er designet for å dø.

Det ironiske med dette, er for øvrig at den Silicon Valley-kulturen som produserer disse gadget-ene ser ut til å være besatt av tanken på å leve evig.

Dagens «livsforlengende» bevegelse inkluderer risikokapitalister som teknologi-milliardær Peter Thiel, som pøser penger inn i nye selskaper som tilbyr anti-aldring og forlengelse av livet. (Mens ryktet om at Thiel regelmessig får blodoverføringer fra 18-åringer viste seg å være galt, så finnes det faktisk et selskap – Ambrosia Plasma – som tilbyr infusjoner av plasma fra unge mennesker for 8.000 dollar per liter.) Og Google lanserte bioteknologi-selskapet Calico for å øke sin «forståelse av biologien som bestemmer hvor lenge vi lever». De støttet ytterligere oppunder denne målsetningen da de fikk gjennomført studier av nakenrotta, en art som lever lenge og viser få eller ingen tegn til aldring.

Å forandre på døden er en forlokkende tanke som de siste årene har blitt til en populær industri. Paul Bennett, partner ved designkonsulentkontoret IDEO, var en av de første som tok tak i dette. En profil i The California Sunday Magazine beskrev i 2015 en åpenbaring han fikk: «Å», sa han til seg selv. «Du må redesigne døden.» Siden den gang har et helt nytt marked blomstret opp. Døden som kilde til innovasjon. Døden som en deltakende utstilling. Døden som et organiserende prinsipp for nettverksmiddager. Døden som app.

Det finnes nå mennesker som kaller seg selv «levetidsentreprenører» og som ikke ser døden som et problem, men heller som noe som bør elimineres. I stedet for å gjennomgå en god død, hvorfor dø i det hele tatt? Under overflaten til denne jakten på evig liv, ser det ut til å ligge en uvilje mot å forestille seg verden som man selv ikke er en del av.

Denne tendensen er, på en grunnleggende måte, umenneskelig.

I sin nye bok «Natural Causes: An Epidemic of Wellness, the Certainty of Dying, and Killing Ourselves to Live Longer», skriver Barbara Ehrenreich: «Du kan tenke på døden med bitterhet eller med resignasjon, som en tragisk avbrytelse av livet ditt og ta hvert mulige skritt for å utsette den. Eller så kan du være mer realistisk, og tenke på livet som en avbrytelse av en evighet av personlig ikke-eksistens og gripe det som en kort mulighet til å observere og agere i den levende og alltid overraskende verdenen vi har rundt oss.»

Jeg ble grepet av måten Ehrenreich ordla seg på, denne forestillingen om at vår opplevelse av livet, selv om den er unik for oss, bare er en del av en videre fortsettelse. Vår tid her er bare et lite lysglimt og når vi drar, fortsetter den store verden å spinne videre. Sånn sett henger vår verdsettelse av våre egne liv tett sammen med den svært økende bevisstheten rundt, og aksepten for, vår egen dødelighet – som er det som gjør oss menneskelige. Og det er drivkraften, mener jeg, for å leve våre liv til fulle.

Det var en kort periode i mitt liv – en periode på mindre enn to år – da jeg ble gift, mistet moren min i kreft, hadde en spontanabort, kjøpte et hus og fødte et barn. Å oppleve alt dette i løpet av en så kort tidsperiode gjorde at jeg nesten kjente meg for menneskelig. Denne kryssilden av avslutninger og begynnelser gjorde meg intenst bevisst sårbarheten ved livet, og svært fengslet av den strålende intensiteten ved det. Jeg mistet og fikk så mye på samme tid. Denne bevisstheten over den iboende midlertidige naturen til alle ting har gjort at jeg har bestemt meg for å gripe, observere og bruke de dagene som er igjen. Det er kunnskapen om hvor raskt, noen ganger tragisk, ting kan endres eller forsvinne som fyller meg med utålmodighet etter å leve i øyeblikket.

Jeg husker hvordan jeg som tenåring med smerte tenkte på hvor forferdelig og urettferdig livet var, bare for å høre foreldrene mine si at man kan ikke sette pris på det gode uten å oppleve det vonde. Den gangen var det å høre dette irriterende; som voksen er det fortsatt irriterende, men det oppleves også som helt sant.

Det er sjelden vi tenker så mye over de utfordringene vi ville ha møtt dersom vår tid på jorden aldri skulle tatt slutt. Ville den tilstanden kroppene våre var i hatt noen sammenheng med den forfatningen hjernen var i? Ville alle leve evig, eller bare de som hadde råd til det? Kan du velge bort evig liv? Ville ulikhet viskes ut, eller ville det blitt et enda mer uløselig problem? Ville vi fortsatt ha hatt den empatien, visdommen og innsikten som kan komme med alderen?

Teknologiske gjennombrudd kan bli livsendrende for oss. Men jeg tror at menneskeheten – og vår menneskelighet – er uløselig flettet sammen med vår dødelighet. Og ingen vitenskapelig ungdomskilde kan noen gang endre det.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.