De syr ­klærne våre for ­luselønn

Det er sen søndag ettermiddag i industri- og slumområdet Hlaing Tharyar i utkanten av Myanmars hovedstad Yangon. 23-åringen Thel Thel Aung har tilbrakt dagen på et kurs om landets arbeidslivslover. Søndag er den eneste ukedagen hun har fri fra jobben som syerske på en klesfabrikk.

– Resten av uken jobber jeg fra mandag til lørdag mellom klokken 08.00 og 18.30, forteller hun.

Inkludert overtidsbetaling tjener Thel Thel Aung 1260 kroner i måneden. For å øke inntekten sin syr hun også hjemme om kveldene. Hun bor sammen med moren og søsteren sin som også arbeider.

– Faren min døde for 16 dager siden. Da han levde, klarte vi oss ikke på hans lønn fordi helsekostnadene og medisinene hans var dyre. Nå klarer vi oss, men det er tøft, sier hun.

Thel Thel Aung er en av over 500.000 tekstilarbeidere i Myanmar, hvorav 90 prosent er kvinner.

Flere og flere vestlige kleskjeder, som H&M og Lindex, produserer klærne sine i landet. I 2013 fantes det rundt 200 tekstilfabrikker. I dag har antallet økt til over 600. 65 prosent av dem har utenlandske eiere, hovedsakelig fra Kina. De lokkes blant annet dit fordi Myanmar har regionens laveste minimumslønn. Den lave lønnen har også resultert i hundrevis av konflikter og streiker på tekstilfabrikkene. I mai 2018 økte minimumslønnen med 33 prosent til 4800 kyat, 27 norske kroner, per dag. For å kompensere for de økte lønnskostnadene økte mange fabrikker produksjonen.

– På arbeidsplassen min ble produksjonsmålene økt med 50 prosent, sier Thel Thel Aung.

Til tross for lønnsøkning og 50 prosent hardere arbeid, har hun ikke mer penger i lommeboken.

– Det ble inflasjon like etter lønnsøkningen. Prisene på alt, for eksempel ris, steg, sier hun.

Hun har fått ryggsmerter av å tilbringe mesteparten av sin våkne tid ved en symaskin. Den eneste pausen i løpet av arbeidsdagen er tretti minutters lunsjpause. Da slipper hun å sitte.

– Det er ikke nok stoler i spisesalen, så jeg pleier å stå når jeg spiser, sier Thel Thel Aung.

Fagforeninger er noe relativt nytt i Myanmar, og hun er ikke fagorganisert. Fra 1962 til 2011 ble landet styrt av millitærjuntaer. Selvstendige fagforeninger var forbudt. Først i 2012, ett år etter at makten ble overlevert til en folkevalgt regjering, ble fagforeninger tillatt. Mange arbeidere er fortsatt redde for å organisere seg, men ikke 22 år gamle Htoo Shwe Sin. Hun jobber på en kinesiskeid tekstilfabrikk og er med i fagforeningen. Hun forteller om flere kjønnsrelaterte problemer på arbeidsplassen.

– Tidligere var det vanlig at vi ble seksuelt trakassert av mannlige formenn, sier hun.

Også på hennes arbeidsplass har produksjonskravene blitt høyere som følge av den nye minimumslønnen. Dessuten trakk ledelsen tilbake overtidsbetaling og bonuser. I september gikk arbeiderne ut i streik.

– Ledelsen truet med å gi alle som streiket sparken, men de turte ikke fordi vi hadde fagforeningen i ryggen, sier hun.

Etter tre dager ga ledelsen etter.

– Men vi har fortsatt ikke fått bonusen vår. Og nå har formennene begynt å oppføre seg ubehagelig mot oss igjen. De slenger kommentarer etter oss på kinesisk, et språk vi ikke forstår, og pleier å peke med føttene mot oss. Det er nedverdigende, sier Htoo Shwe Sin.

Hun tjener 120.000 kyat i måneden (rundt 670 norske kroner). Hun, og de andre som streiket, tillates ikke å jobbe overtid. 70-80 prosent av landets tekstilarbeidere har dessuten ikke fått kopier av ansettelseskontraktene sine.

– På arbeidsplassen min skrev ledelsen under på kontraktene med våre navn, sier Htoo Shwe Sin.

Det praktiseres også ofte uskrevne regler.

– Vi får ikke gå på toalettet så ofte som vi vil. Hvis vi går dit for ofte, blir vi utskjelt av formennene, sier hun.

Selvfølgelig er slike regler uutholdelige under menstruasjon, men Htoo Shwe Sin sier at ingen vil risikere å få en advarsel. Etter tre advarsler får man sparken.

– Ledelsen finner alltid en grunn til å gi en advarsel hvis man klager, sier hun.

Kvinneorganisasjonen Burmese Women’s Union (BWU) holder kurs for tekstilarbeidere om rettigheter, seksuell trakassering og fagorganisering. BWUs koordinator for påvirkningsarbeidet, Naw Hel Lay Paw, sier at tekstilindustrien er viktig for Myanmar.

– Vi er et utviklingsland og trenger utenlandske investeringer, men investorene må sørge for at fabrikkene overholder internasjonale arbeidslivslover, lovgivningen som sådan og menneskerettighetskonvensjoner. Selv forbrukere må kreve at de gjør det, sier hun.

De fleste tekstilarbeidere er unge kvinner som har flyttet fra fattige forhold på landsbygda til Yangon. Gifte kvinner blir sjelden ansatt.

– Arbeidsgiverne vil ikke ansette en som de antar snart kan bli gravid, sier BWUs generalsekretær, Yin Myo Hlaing.

Kvinner har rett til tre måneders betalt permisjon før og etter fødsel, men ifølge BWU er lønnen vanligvis lavere i permisjonstiden.

– Når de begynner å jobbe igjen anses de som nyansatte og får bare 75 prosent av lønnen i seks måneder, sier Yin Myo Hlaing.

Arbeidsoppgavene følger tradisjonelle kjønnsroller. Kvinner syr. Menn er mekanikere eller så pakker de varer. Få kvinner ønsker å snakke offentlig om seksuell trakassering. Det skjer ofte på vei til eller fra jobb, men også på fabrikkene.

– Det er et skjult problem. Kvinnene vet ikke hva de skal gjøre om de blir utsatt for seksuell vold eller seksuell trakassering, sier Naw Hel Lay Paw.

Khaing Zar Aung er president for Industrial Worker’s Federation of Myanmar (IWFM) som består av omtrent 65 fagforeninger.

– Jeg er sikker på at det forekommer mye seksuell trakassering på arbeidsplassene, men kvinnene vet ikke hva som regnes som seksuell trakassering. De tror det er synonymt med voldtekt, sier hun.

IWFM holder også kurs om seksuell trakassering og er i ferd med å danne kvinnekomittéer.

– De skal presse fabrikkene til å vedta en nulltoleransepolitikk mot seksuell trakassering og seksuell vold, sier Khaing Zar Aung.

Det er imidlertid vanskelig å nå ut til alle. Kun 40-45 tekstilfagforeninger er registrert hos IWFM. For at en fagforening skal godkjennes, må 10 prosent av de ansatte organisere seg, noe som er vanskelig på fabrikker med flere tusen ansatte. IWFM har for øvrig mistet rundt 20 medlemsforeninger siden 2014, hovedsakelig fordi arbeidsgivere har funnet ulike måter å motarbeide fagforeningene på. Det er for eksempel vanlig at fabrikkeiere stenger fabrikker der fagforeningen har stått sterkt. De stenger i en kort periode, og åpner igjen senere med en ny arbeidsstyrke som ikke er fagorganisert.

Fagforeningene, arbeidsgivere og regjeringen drøfter nå reformer i arbeidslivslovgivningen. Det er enighet om at det skal bli lettere å danne fagforeninger.

– Men regjeringen foreslår at det skal bli vanskeligere å danne forbund, sier Khaing Zar Aung.

Khine Khine Nwe er generalsekretær i arbeidsgiverorganisasjonen MGMA, Myanmar Garment Manufacturers Association, som har over 500 medlemmer. MGMA har frivillige retningslinjer for oppførsel som hun anslår at 60-70 prosent av medlemsfabrikkene har implementert.

– Hvis ikke ville ikke internasjonale kleskjeder ha bestilt klær fra dem, sier hun.

Tekstilindustriens eksportverdi ligger på 2,5 milliarder dollar. Det anslås at verdien vil øke til 10 milliarder dollar i 2024. Det som fikk ballen til å rulle, var GSP-avtalen fra 2013 som ga Myanmar rett til toll- og kvotefri eksport til EU. Etter dette har eksporten til EU blitt tredoblet. Også Khine Khine Nwe anser lønningene som lave, men sier at fabrikkenes marginer er små. Derfor har de blitt tvunget til å «forbedre produktiviteten» og «justere bonusene». Hun hevder at mange av arbeiderne har forståelse for dette, og sier at tekstilindustrien gir verdens minst utviklede land muligheten til å utvikle seg.

– Vi må skape arbeidsplasser til innbyggerne våre, og denne typen arbeid er ikke vanskelig å lære, sier hun.

Khine Khine Nwe mener at industrien er så arbeidsintensiv at den ikke lenger passer i Vesten, der lønnskostnadene er høye.

– Bransjen forandrer seg og beveger seg mellom ulike land, sier hun.

Hun mener at dette gagner utviklingsland fordi det skaper arbeidsplasser og fordi internasjonal arbeidsrett introduseres i landene. Eksportinntektene øker. Samtidig får forbrukere i Vesten billige klær.

– Og på sikt vil de minst utviklede landene bli oppgradert til utviklingsland, lav- og mellominntektsland og så videre, sier hun.

Catherine Vaillancourt-Laflamme i Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) i Yangon, er leder for teknisk rådgivning og prosjekter. ILO har gjennomført undersøkelser om kjønnsdiskriminering på arbeidsplasser. Funnene viser at lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er minimale.

– Kvinner og menn gjør forskjellige jobber på fabrikkene og har dermed forskjellige opplevelser av klesindustrien, men disse forskjellene er systematiske. Det eksisterer en allmenn oppfatning om hvordan kvinner skal være i Myanmar som ikke bare er begrenset til fabrikkene, sier hun.

Hun mener at de tradisjonelle kjønnsrollene står sterkt i hele samfunnet, herunder hva som anses å være henholdsvis mannlige og kvinnelige yrker. Mennenes yrkesoppgaver, fremfor alt som mekanikere, innebærer at de beveger seg i arbeidet og har flere muligheter til å ta pauser. Kvinnene sitter i ro ved maskinene sine hele dagen til ende, og forventes dessuten å ta hånd om husarbeidet når de kommer hjem.

En vanskelig nøtt å knekke, er spørsmålet om minimumslønnen. Catherine Vaillancourt-Laflamme mener at dette ikke bare er fabrikkeiernes ansvar. Logistikkjeden i klesindustrien er lang.

– Vi kan ikke fortsette å presse byrden ned på de som er på bunnen av næringskjeden, det vil si arbeiderne. En systematisk løsning er nødvendig. Kleskjedene er en av aktørene i denne kjeden og det er til en viss grad også forbrukerne.

Oversatt til norsk av Ine Julia Rojahn Schwebs.