Er min sorg ­finere enn din?

Spørsmålet er absurd, sier du? Å miste barnet sitt er uansett så forferdelig at man ikke kan sette ord på det!

Forfatter og doktorgradsstipendiat Kristiane M. Hansson setter ord på slike og andre vanskelige spørsmål omkring sorg. I boka «Å sørge. En bok om tap, sorg, kraft og håp» formidler hun flere fagpersoners bidrag og egen kunnskap. Det er blitt ei bok hun selv kunne trengt da hun som 24-åring mistet moren, som hadde vært syk i flere år. Moren tok til slutt sitt eget liv. I boka deler hun også noen personlige tilbakeblikk. I kapitlet «Sorgens keiser» skriver hun blant annet: «Mammas død er en skjult, uverdig død. Gjemt for omverdenen, stukket vekk, ignorert, satt lokk på, tilslørt. En død man ikke ser i øynene, en død for svart for de fleste …».

Denne opplevelsen er veldig annerledes enn den som rammet mange etter tsunamien i Thailand noen måneder senere. De etterlatte etter den katastrofen hadde en hel nasjon med seg i sorgen. «Vi er flinke til katastrofepsykologi etter tsunamier, vi burde være flinkere ved små katastrofer også», sa Paul Leer-Salvesen i et intervju i Psykisk Helse i 2016. Dette kan Kristiane M. Hansson skrive under på.

Så sammenhengen

Det var under arbeidet med masteroppgaven sin at Hansson klarte å sette ord på dette med sorgprestisje. Hun laget rett og slett begrepet etter inspirasjon fra fenomenet sykdomsprestisje.

– Vi kjenner til at det er en rangering blant sykdommer. Enkelte sykdommer er ansett som mer verdige, fine, populære og mer spennende å jobbe med for helsepersonell enn andre sykdommer. Noen typer kreft, samt hjerte- og karsykdommer er høyt oppe i dette hierarkiet. Mens spiseforstyrrelser, fibromyalgi, typiske diffuse kvinnesykdommer, og kroniske lidelser er lenger ned på lista. Dette har man forsket på i over 25 år. Jeg kom borti dette da jeg tok masteren min ved medisinsk fakultet. Da hadde jeg selv opplevd en stor sorg, og hadde møtt mange som hadde mistet noen. Jeg kjente igjen dette hierarkiet. Det er faktisk sånn når noen dør også, forteller Kristiane M. Hansson.

Analyserte blogger

Vi sitter i et lyst møterom på Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Det er ikke lett å se for seg at den blide, lyse kvinnen vi har foran oss, har vært dypt inne i langvarig sorg. Nå forteller hun engasjert om det hun har lært. For etter aha-oppdagelsen av slektskapet mellom sykdomshierarkier og hennes egen erfaring med sorg, begynte hun selv å forske på dette. Hun analyserte blogger på internett. Det finnes blogger av folk som har opplevd dødfødsler, som har mistet en nærtstående ved selvmord, og en rekke blogger knyttet til Utøya. Forskjellen i oppmerksomhet var slående:

– Jeg kom over en støttegruppe på internett der over 80.000 mennesker var inne og markerte sin støtte til etterlatte etter Utøya-tragedien. Det er fantastisk, for det er jo en katastrofe av enorme dimensjoner det disse menneskene opplevde. Men hvis du sammenligner deres tap med en mor som mister sønnen sin i rus på Oslo S, er det jo like smertefullt. Hun sørger ikke noe mindre over barnet sitt!

Hun understreker at det ikke handler om at man ikke unner de som mister noen i en stor katastrofe all den varme, omsorg og profesjonelle hjelp de kan få. Det dreier seg om å skape bevissthet omkring hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker møter sorg, for om mulig å kunne stille bedre opp for de som opplever en mer usynlig sorg. Et annet eksempel hun nevner, er dette:

– Tenk på to gutter på 18 år: Den enes far drakk seg i hjel og det er mye skam forbundet med dette i familien. Den andre 18-åringens far faller om under Birken og dør av akutt hjertesvikt. Hvis vi hadde spurt hundre mennesker, hvilket dødsfall tror du det er lettest å snakke om? Hvilket tror du genererer støtte i sosiale medier? At nettverket tør å face det, ringe på døra, komme med blomster …?

Skamfabrikk

– Jeg vil tippe at utfordringen sorgprestisje skaper, blir verre av sosiale medier? Der er jo poenget å vise sin mest vellykkede fasade.

– Jeg skriver om dette i boken. Verden er blitt så liten med internett, og vi kan nå ut til enormt mange på fryktelig kort tid. Det er supert på mange måter. Men det kan bli en katalysator for sorgprestisjen. Hvis noen deler at de har mistet noen de er glad i, er det noen som får masse oppmerksomhet, «likes», hjerter og støtte, mens en annen kanskje bare får to-tre hjerter. Det blir veldig stille. Den stillheten, det at du ikke blir møtt, blir enormt forsterket i sosiale medier, for alle kan se det.

– Jeg er inne på dette i intervjuet med Finn Skårderud i et kapittel i boka, som handler om skam. Skårderud omtaler sosiale medier som en «jugemaskin». Jeg er enig, og supplerer med mitt eget begrep: en «skamfabrikk». La meg forklare: Hovedintensjonen med å bruke sosiale medier er å bli sett og møtt og kommunisere med andre mennesker. Hvis du da ikke blir møtt, kan det fort føre til skam. Fem stusselige tommeltotter for en ny sofa fra Ikea lever man fint med, men hva når man blottstiller sykdom, død og sorg uten å bli møtt? En venninne av meg som er psykolog fortalte meg at hun har hatt flere unge i terapi som går inn og sletter poster de har skrevet i sosiale medier hvis de ikke får nok «likes». Det er så skamfullt. Var det jeg skrev helt teit? Eller enda verre: Er det noe galt med meg? Det går på selvfølelsen løs. Sosiale medier er et fantastisk verktøy og det kan være et viktig sorgbearbeidings-verktøy å være på nettet for veldig mange. Mange er ensomme når de er i sorg, og kan plutselig møte mange andre som har opplevd det samme som dem og dele og få støtte. Så man må ikke svartmale. Men det er viktig å være bevisst på hvordan man bruker sosiale medier, fordi de har en bakside, sier Kristiane M. Hansson.

Vokse på sorg

– Hva vet du om sorg nå som du ikke visste da du begynte å jobbe med denne boka?

– Alt jeg har lært om sorg har vært en lang prosess helt fra jeg var liten. Sorg er ikke bare noe som kommer i forbindelse med at noen er død. Mange som lever tett på noen som er alvorlig syke, kjenner antakelig på sorg i en eller annen form hver eneste dag. Men livet kommer ikke i svarthvitt. Selv om man har opplevd vonde ting, kan man også ha opplevd mye godt. Ja, sorg i seg selv rommer både mye vondt, men også noe sterkt og fint. Jeg har opplevd at jeg har vokst veldig på det jeg har opplevd, samtidig som jeg gjerne skulle vært det foruten.

– Hva er fint med sorg?

– Sorgen i seg selv er jo helt forferdelig. Å miste noen man er glad i, er meningsløst og smertefullt. Men det som skjer det skjer, og når det først har skjedd, har jeg sett at jeg har vokst som menneske ved å ha opplevd alt jeg har opplevd. Den første boken min handlet om posttraumatisk vekst. Det er en psykologisk term som handler om at du som menneske på tross av alt det vonde man opplever, modnes ved opplevelser som får deg til å føle at bena slås vekk under deg.

– Det du ikke dør av, vokser du på, liksom?

– Ja og nei. Det er et litt bagatelliserende uttrykk og det er ikke nyansert nok, men det er noe i det som stemmer. Samtidig er det viktig å være klar over at ikke alle opplever en slik vekst. Enkelte opplever et dødsfall som ene og alene forferdelig, og det må ikke være en forventning fra omgivelsene om at «dette skal du vokse på!». Men mange forteller at de på sikt – det er viktig å huske at vekst og modning etter kriser skjer over tid – for eksempel kommer nærmere de man er glad i etter slike opplevelser. Andre får et nært forhold til naturen. Det har jeg selv kjent på. Det er også fantastisk å oppleve at det går an å bli sterkere av slikt. Jeg har fått så mye kraft av å måtte jobbe meg gjennom disse krevende erfaringene. Jeg kan tåle og håndtere vanskelige ting. Da alt var så vanskelig med mamma, ante jeg ikke at jeg skulle bli så sterk gjennom det jeg opplevde. Jeg måtte gjennom det for å forstå. Derfor er et av stikkordene i tittelen på boka et av de vakreste ordene jeg vet: Kraft.

Forberede seg

– Kan man forberede seg på å klare å takle en sorg hvis man vet at den kommer?

– Til en viss grad, men samtidig overhodet ikke. Kunnskap er alltid positivt. Hvis du vet en del om vanlige sorgreaksjoner, hvis du vet at mange tappes for energi, kan ha problemer med å jobbe, kan bli sinte, fortvilte, hvis du vet på forhånd at nettverket ditt kan synes det er vanskelig å snakke med deg om det som har skjedd – hvis du vet alt dette, ja da blir du kanskje ikke så tatt på senga. Hvis du har lest denne boken, så har du et bakteppe som gjør at du er litt forberedt. Sånn sett er svaret ja. Samtidig er det et rungende nei. For når det mennesket du er så glad i dør, er det en eksistensiell, smertefull og vond erfaring, som det er umulig å forberede seg på, sier Kristiane M. Hansson.

Hun har, likevel, allerede fått masse takknemlig respons på boka hun har skrevet. Det er en bok der hun deler kunnskap og synspunkter på dette temaet som så mange av oss ønsker å feie under teppet. Og så blir det likevel nærgående for alle – før eller siden.

Sørgebånd

Vi drøfter litt om det kunne vært en idé å innføre skikken med å bære sørgebånd igjen – for å ha mulighet til å gi et diskret lite signal til omgivelsene om at man befinner seg i en sårbar situasjon. Men kommer ikke fram til noen konklusjon. Vi er enige om at det handler om at vi gjør klokt i å se på våre medmennesker med forståelsesfullt blikk, uansett:

– Det jeg har lært aller mest om av å skrive denne boken, er at ingen er bare det vi ser. Når jeg ser kjendiser på tv som «lykkes i alt», mine flinke kollegaer som går rundt i gangene her på instituttet, venner og bekjente på livets solside, så vet jeg samtidig: Du er der, og du er god på det du driver med. Men du har helt sikkert dine ting å stri med du også. Alle har sitt. Selv om man ikke går med sørgebånd, kan man bære en tung og stor sorg. Og når vi vet at noen sliter, er det viktig å ikke trekke seg unna. Jeg er opptatt av å senke berøringsangsten. Etter at jeg begynte å åpne opp og snakke om dette, har jeg fått mange fine møter med folk. Mange lever et dobbeltliv. Ett utad og ett som foregår på innsiden. Å leve et sånt dobbeltliv, er vanskelig for mange. Jeg sier ikke at man skal dele alt med alle, men kjenner man at man bærer på mye vondt, og har lyst til å dele det med noen, er det lurt å prøve, sier Kristiane M. Hansson.