Fordommene vi tror vi ikke har

Vi mennesker er eksperter på å kjenne igjen ansikter i vår egen «inngruppe», altså folk med samme etnisitet, mens vi strever med å gjenkjenne ansikter til folk med en annen etnisitet, viser studier innenfor sosialpsykologi. Vi blir også raskere oppmerksomme på tegn til sinne hos «utgrupper» – vi «oppdager» ansiktstrekkene før de faktisk er synlige. Eksperter tolker dette som et uttrykk for ubevisste fordommer, ved at vi leser ansikter forskjellig på bakgrunn av etnisk tilhørighet.

– Det er helt sentralt i menneskets sosiale utvikling å kunne skille mellom «oss» og «dem», sier Bjørn Grinde. Han jobber som seniorforsker innenfor atferdsbiologi ved Folkehelseinstituttet, og er opptatt av hvordan evolusjonen – den dag i dag – påvirker tankene, følelsene og atferden vår.

De snille og aggressive

Mennesket er en sosial art, med et grunnleggende behov for å føle tilhørighet til en gruppe.

– Det har derfor vært viktig for mennesket å tenke at noen er «dem», og de må vi kunne bekjempe og i enkelte tilfeller drepe, mens andre er «oss», og de skal vi beskytte og være solidariske mot, forteller Grinde.

Han forklarer at mennesket preges av en rekke ubevisste føringer som påvirker hvordan vi tenker og handler. For å sikre overlevelse, er vi er ment å kunne agere automatisk på stimuli før bevisstheten er koblet inn.

Grinde trekker frem et banalt eksempel på hvordan underbevisstheten virker; hvis du møter en slange, vil du automatisk skvette og skygge unna før du faktisk vet hva det er. Tilsvarende mekanismer trer inn med tanke på fordommer. Selv om vi er laget for å være snille med hverandre, har vi også en tilbøyelighet til å være aggressive og voldelige.

– Vi kan godt si til oss selv at vi er fordomsfrie. Men det er ingen tvil om at vi har reaksjoner som vi ikke nødvendigvis styrer eller er klar over.

Derfor vil relativt enkle kjennetegn, for eksempel hudfarge, kunne påvirke holdningene våre overfor andre mennesker – uten at vi selv er klar over det, utdyper Grinde.

Hjernen sorterer

Reidar Ommundsen er psykolog og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. For å forstå ubevisste fordommer, tar han utgangspunkt i menneskets kognitive tilbøyelighet til å sortere omgivelsene – inkludert andre mennesker.

På bakgrunn av ulike klassifiseringskriterier, prøver hjernen hele tiden å skille og gruppere omgivelsene. Det medfører imidlertid en potensiell slagside, fordi hjernen forholder seg til relativt enkle og svært synlige trekk, for eksempel hudfarge.

Ommundsen viser til at barn skiller mellom de med rød og blå parkdress allerede i barnehagen, og med tiden oppdager at det er forskjell på gutter og jenter.

Ettersom man stadig gjør seg flere erfaringer med ulike grupper, og samtidig blir fortalt hva som kjennetegner den ene gruppen i forhold til den andre, danner man seg bestemte forestillinger om en gruppe. Men det en kategori fylles med av forestillinger og innhold, er ikke nødvendigvis sant, fortsetter han.

– Det er ikke slik at enhver forestilling vi måtte ha om en kategori av mennesker, automatisk betyr at denne forestillingen er naturgitt.

Foretrekker «hvite»

Forskning innenfor sosialpsykologi avslører ikke bare at vi foretrekker «våre egne». De fleste har også ubevisste fordommer rettet mot mennesker med mørk hudfarge.

Et av de mest overbevisende funnene er basert på en såkalt implisitt assosieringstest (IAT), som måler hvor lang tid en person bruker på å assosiere ansikter med positive eller negative ord. Hvis man for eksempel bruker lengre tid på å assosiere et minoritetsansikt med positive ord, kan det tyde på at man har ubevisste fordommer mot denne gruppen. Ifølge den nederlandske dokumentaren «Er du rasist?», som redegjør for forskning på ubevisste fordommer, har mer enn to millioner tatt testen online, og over 75 prosent av hvite og asiatiske deltakere viser en tydelig preferanse for «hvite» ansikter.

I den samme dokumentaren blir vi også introdusert for et eksperiment som undersøker hvor tidlig ubevisste fordommer oppstår. Deltakerne, i dette tilfellet seks-syv år gamle barn, blir vist en tegning av en tvetydig situasjon mellom et barn med lys hudfarge og et barn med mørk hud. Forskningslederen forteller deretter en historie, og spør barnet hvordan det ene barnet på tegningen vil løse situasjonen. Etterpå får barnet se en identisk tegning, og blir fortalt den samme historien, men de to barna på tegningen har byttet plass. Forskningslederen spør så barnet hvordan det andre barnet på tegningen vil løse situasjonen.

Resultatet er slående; nesten alle barna viste en tilbøyelighet til å assosiere mer negative handlinger til barn med mørk hudfarge. Det tyder på at ubevisste fordommer, basert på såkalte rasestereotypier, opptrer svært tidlig; allerede fra seks-syv års alder.

Formet av historie og kultur

Lene Auestad er forfatter, har doktorgrad i filosofi og en særlig interesse for fordommer og sosial eksklusjon. Hun stiller spørsmål ved påstander om at ubevisste fordommer kan være biologisk forankret, og synes heller ikke det har noen hensikt å tenke at noe er så «forutbestemt». For å forklare preferansen for «hvite» ansikter, peker hun i stedet på hierarkiene i samfunnet.

– Vi tenker med utgangspunkt i de hierarkiene samfunnet har skissert – uten å være klar over det. Mens «svarte» for eksempel ofte har blitt fremstilt som kriminelle, har «hvite» tradisjonelt hatt høyere status, sier Auestad.

På den måten har vår felles historie og kultur bidratt til å skape noen – ofte feilaktige – forestillinger om enkelte grupper i samfunnet, utdyper hun.

Holdninger påvirkes

Bjørn Grinde trekker på sin side flere linjer til evolusjonen, og forklarer at mennesket – genetisk sett – er en veldig homogen art i forhold til de fleste andre pattedyr.

– Men vi er likevel veldig forskjellige, nettopp fordi menneskesinnet gjør oss i stand til å danne ulike personligheter og kulturer.

Han påpeker at en del gener gir noen felles utslag innad i grupper – for eksempel øyefarge og hudfarge. Men i vår evolusjonshistorie var det ikke vanlig å møte folk med en annen hudfarge. Derfor går våre medfødte føringer, ifølge Grinde, heller i retning av å reagere på annerledeshet mer generelt, selv om man kan anta at hudfarge etter hvert har blitt et «enkelt» trekk å skille på.

– Men det er vel også noe ved kulturen som bidrar til å opprettholde disse forestillingene om andre grupper?

– Ja, alt ved menneskesinnet er formbart, sier Grinde, og viser til at det har betydning at vi i dagens samfunn er bevisste på hvordan vi forholder oss til andre kulturer. Barn oppdras gjerne til å skulle tenke at det ikke spiller noen rolle hvilken hudfarge man har.

– Det skal heldigvis ikke så mye til for å påvirke holdningene våre i positiv retning. Men det skal heller ikke mye til for å svartmale dem igjen.

Grinde trekker frem Islam som eksempel, der enkelte muslimers handlinger har ført til en svartmaling av muslimer som gruppe, selv om Islam først og fremst maner om raushet.

– Frykt er mye lettere å stimulere enn positive følelser. For genene våre har det vært en fordel at vi lett lar oss skremme av det ukjente og utrygge. Derfor skal det så lite til, før man for eksempel lar seg rive med av ideen om at muslimer er terrorister.

Likere… og farligere?

Reidar Ommundsen forteller for øvrig at vi mennesker stiller oss et helt sentralt spørsmål i møte med andre grupper, nemlig hvor enhetlige den andre gruppen fremstår; er de normativt og verdimessig på linje med hverandre, og har de en slags indre sosial justis om at de skal være på en spesiell måte? Eller opplever vi at individene i den andre gruppen er veldig forskjellige fra hverandre?

– Jo mer enhetlig en gruppe er, jo mer skeptiske og engstelige blir vi. En gruppe som fremstår mindre samlet og uniform, skaper derimot mindre frykt og avstand, forklarer professoren.

– Vi føler oss altså mer truet i møte med en enhetlig gruppe?

– Absolutt. Når en gruppe er enhetlig, har den større makt enn enkeltindivider. Da blir man mer skremt – nettopp fordi det er en potensielt større trussel.

Ommundsen tegner et bilde av trusselen; på Aamots bro ved Akerselva, står det et skilt om at broen tåler 100 personer – men ikke i taktfast gange.

– Når en gruppe går i takt over broen, kan vekten og bevegelsen bli for stor.

På samme måte kan en samlet, enhetlig gruppe virke langt mer truende enn en mindre sammensveiset gruppe. Han trekker paralleller til forskning, som viser at vi faktisk er mindre vennlig innstilt og integrerende overfor grupper vi oppfatter som svært enhetlige.

I medienes søkelys

Ommundsen peker også på medienes påvirkningskraft når det gjelder å skape forestillinger om andre grupper.

– Her tror jeg vi kan snakke om å bli offer for visse typer media.

Han mener det er god grunn til å vokte seg for tendensen til å svartmale enkelte grupper i samfunnet.

– For vi er nødt til å kunne møte den enkelte representant for en annen gruppe som et individ, og samtidig akseptere at individet representerer sin kultur. Men dette er vanskelig, og en utfordring de aller fleste av oss kan kjenne på i dagliglivet, fortsetter han.

Lene Auestad er bekymret for at medias negative fremstilling av minoriteter bidrar til å forsterke fordommer.

– Samtidig må vi heller ikke glemme hvilken betydelig innvirkning autoriteter og fremtredende samfunnstopper har i det offentlige ordskiftet.

Auestad har inntrykk av at det har blitt mer vanlig og akseptert å ytre rasistiske utsagn i det offentlige rom – også av personer med stor innflytelse. En slik økende aksept synes hun er svært problematisk, fordi hun tror at det på sikt kan føre til økt fare for vold, at flere føler seg utrygge på grunn av hudfarge, samt et mer splittet og urettferdig samfunn.

– Faren er at noe av det som tidligere ble bortgjemt som ubevisste fordommer, plutselig er greit å utagere helt bevisst – fordi man tenker at det er akseptert.

– Daglig kontakt positivt

Vi lever i et langt mer flerkulturelle samfunn enn tidligere, men samtidig vekker debatter om kultur, innvandring, integrering og globalisering sterke følelser i folk. Til tider er frontene steile. Likevel kan man tenke seg at det å leve side om side med andre kulturer på sikt vil bidra til å redusere ubevisste fordommer og negative holdninger.

Auestad viser til at det er mindre fremmedfrykt blant folk som bor i Oslo, sammenlignet med de som bor mer landlig og har lite direkte kontakt med fremmedkulturelle.

– Vi vet at daglig kontakt med mennesker fra andre kulturer er positivt med tanke på fordommer og rasisme. Det er lettere å ha sterke fordommer mot noen man aldri ser, eller bare omgås med i svært liten grad.

– Hva tror du skal til for å endre ubevisste fordommer?

– Jeg tror nøkkelen ligger i å skape mer bevissthet og øke evnen til å reflektere over det man tenker og gjør, råder Auestad.

Foto

Kilde: https://implicit.harvard.edu/implicit/norway/

Stabil multikultur

Det kan imidlertid bli problematisk hvis folk påstår at et flerkulturelt samfunn er helt uproblematisk, skal vi tro Bjørn Grinde.

– For det gjør noe med oss. Det er visse fordeler med en enhetlig kultur; det gjør det lettere å lage et velfungerende samfunn. Samtidig er det givende med multikultur. Spørsmålet blir hvor mye multikultur man kan tåle uten at det blir destabiliserende, sier Grinde, som viser til at vi lever i et samfunn der man ikke lenger har en stammetilhørighet.

– Det er en stressfaktor for samfunnet at vi ikke lenger kan plassere folk i grupper med tanke på tilhørighet – selv om mennesket egentlig har et grunnleggende behov for det. Vi trenger en trygg og stabil sosial tilhørighet.

Men også her er det nyanser.

– Samtidig er mennesket lett påvirkelig, legger Grinde til. Og påvirkning skjer gjennom bevisstgjøring.