Refsende romaner

Men det er to forfattere som skiller seg ut. De har, på hvert sitt vis, i løpet av året kommet med bitende samfunnskritikk som skapte sterke reaksjoner. De har fått bred omtale i flere land fordi forfatterne lot seg intervjue om tiden vi lever i, ikke bare om romanen de hadde skrevet. De to har det til felles at de beskriver en situasjon der humanismen går tapt når mennesker under press gir etter for sine drifter og råskap.

Det er Franzobels roman «Medusas flåte» og Michel Houellebecqs «Serotonin» det handler om. Bøker som stikker, pirker, graver og river så dypt og vondt i en leser at de er vanskelige å glemme.

Skulle forties

I Louvre i Paris henger det berømte bildet «Medusas flåte», malt av Theodore Gèricault. Franz Stefan Griebel, som skriver under pseudonymet Franzobel, har fortalt historien som hva som skjedde da fregatten Medusa seilte ut fra Frankrike med 400 passasjerer i 1816 med kurs for de franske koloniene i Vest-Afrika. Båten forliste på en sandbanke utenfor Afrika. 250 fikk plass i livbåtene. 147 ble plassert på en flåte som knapt kunne holde seg flytende.

Flåten bli et helvete på jord, et inferno av lidelse og alles kamp mot alle. De svakeste og unyttige dukker under først. Det ender med at de fortærer hverandre for å overleve. Det er blitt en roman om råskap og hvordan etikken kastes over bord i kampen for å overleve.

Det som skjedde på flåten, var så ille at myndighetene bestemte at det skulle forties. Det var for støtende, for avslørende, for belastende å vite hvor dårlig franskmenn av beste slag kunne oppføre seg.

Debatt i romanform

Noen oppfatter boken som en studie i den vestlige sivilisasjonens dekadanse, en avsløring av hvor svakt humanismens ide står når mennesker blir satt på prøve.

I en samtale med Vårt Land sier Franzobel at han synes det mest forkastelige i historien er fortielsen i ettertid.

– Det barbariske ligger i oss hele tiden. Og skal man beskytte seg mot det, må man være seg bevisst på det – at det er latent, sier han.

Han har fulgt opp temaet i en ny bok, «Rechtswalzer», – en dystopi i krimromanens form der handlingen er lagt til Østerrike i 2024. Franzobel er bekymret over tendensene han ser til mindre ytringsfrihet og et mer autoritært styresett. I sin nye bok, som kan minne litt om Orwells «1984», blander han seg inn i debatten i romanens form.

Bøndenes opprør

Den som for alvor har gjort sivilisasjonskritikk i romanform til sitt varemerke, er den franske forfatteren Michel Houellebecq. «Underkastelse», som han ga ut i 2015, hvor han skriver om muslimene som tar over makten i Frankrike, skapte et så voldsomt oppstyr at Houellebecq måtte gå under jorden en periode. Men han holdt fast på sitt poeng: Muslimene vet hva de står for og hva de vil. De liberale ideer Vesten bygger på er i ferd med å utspille sin rolle. Menneskene i Vesten har fått nær sagt ubegrenset frihet, men er i ferd med å miste meningen med livet.

I sin syvende roman, «Serotonin», handler det om en 62 år gammel velstående, dannet mann som finner livet uutholdelig. Alt rakner for ham. Han holder seg gående på antidepressiva, knuges av selvforakten og plages av lengselen etter kjærligheten som er blitt borte etter at han i lange perioder har kunnet fråtse i sex. Han er ikke alene om å være frustrert. Han flytter ut på landsbygda der han møter franske bønder som er fortvilet over hvordan myndighetene, styrt av EU, behandler dem. De opplever at de mister alt de har å leve for. I godt voksen alder orker de ikke omstille seg. De vet heller ikke til hva. Framfor å gå til grunne velger noen å gjøre opprør. Houellebecq beskriver her en utvikling som ligner den som drev fram «de gule vestene».

Avmakt

Houellebecq provoserer. Han mener det er hans oppgave å beskrive og forklare sin samtid. Han ser en individualisme som har ført mennesker inn i en bunnløs ensomhet, en økonomisk liberalisme som river opp bånd mellom mennesker og lokalmiljøer der frihet har endt med at alle krever å få gjøre som det passer dem selv best.

Det grenser til ekkelt å lese deler av «Serotonin». Det er vondt å lese hvordan oppegående mennesker ender i navlebeskuelse og driver seg selv inn i fortvilelse og avmakt. Men i det mislykkede finnes det også et slags fellesskap.

Det er ingen «happy ending» hos Houellebecq. Menneskene klarer det ikke. De sitter fast. Systemer holder dem nede. De ideene som Vesten en gang ble bygget på forvitrer. Det handler om å holde ut, og fortvilet forsøke å fange noen øyeblikk av lykke.

Fanger lesere

Selvsagt overdriver Houellebecq, både i «Underkastelse» og «Serotonin». Man han fanger lesere. Førsteopplaget var på 320.000. Han blir anklaget for det meste, men hyllet av dem som er mest opptatt av bøkenes litterære kvaliteter, ikke hva han mener.

Houellebecq serverer ingen løsninger. Han skriver det han mener han ser. I «Serotonin» ender han riktignok opp i det religiøse, men ikke mer enn som en forsiktig observasjon. «Gud passer på oss, i virkeligheten, og han gir oss retningslinjer som iblant er helt presise», tenker hovedpersonen og mener han forstår hva Jesus mente.

«Hans gjentatte oppgitthet over menneskenes forherdede hjerter: De har sett alle tegnene, og de akter ikke på dem. Må jeg virkelig i tillegg gi mitt liv for disse stakkars menneskene? Er jeg nødt til å være så til de grader klar og tydelig.»

Ja, det kan se slik ut, mener Houellebecq i avslutningen av sin fortelling om tegnene som viser at det bærer galt av sted med vår sivilisasjon.

Provoserer sin samtid

Franzobel og Houellebecq er gjerne med på å hylle humanisme. Poenget deres er at det blir for enkelt i individualismen og liberalismens tid å tro at mennesket klarer seg velberget gjennom de prøvelser livet kan gi.

De bekymrer seg – og provoserer sin samtid.