– Ta litt fri fra deg selv

Det er fredagskveld på Litteraturhuset i Bergen. Det summes over vinglass i en fullsatt sal. Dialogisk kafé har invitert til samtale rundt identitet og det tidløse spørsmålet «hvem er jeg?» Scenen er satt for en bok-utgivelse. Forfatter og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, Per-Einar Binder, har intervjuet fem personer, i alderen 20 til 75 år, om deres vei til å bli den de er. Denne kvelden er han selv intervjuobjekt sammen med artist og låtskriver Josefin Winther.

Summingen avtar og kveldens ordstyrer, Torbjørn Wilhelmsen, snur spørsmålet mot kveldens to gjester; hvem er dere?

Den første låten

Josefin Winther vokste opp med musikken på alle kanter, hjemme og på Steinerskolen. Det var der, i andre klasse, da læreren ba henne synge solo på et vers av Villanden, at noe sa klikk. «Da kjente jeg sånn, dette stemmer på en eller annen måte.» Hun vil ikke kalle det et vendepunkt, men heller et isfjell eller et fyrtårn som pekte på noe som allerede foregikk inne i henne.

Det blir alvor i tenårene. Da forelsker hun seg og får et behov for å uttrykke følelsene sine. Musikken blir mer rocka, hun lærer seg å spille gitar – og skriver sin første låt. «Det husker jeg veldig godt, da jeg skrev den første låten. Det ble veldig fort noe jeg identifiserte meg med.» Winther bestemmer seg for å bli artist, og slik ble det.

Identitet er et valg

Kveldens hovedperson, Per-Einar Binder, skulle bli lege. Men så kom han til å gå på en forelesning om psykologiens historie, og planen vippet i en annen retning. Før psykolog-utdannelsen svingte veien innom Bø, og forfatterlinjen der. «Da fikk jeg avklart at jeg ikke skulle bli forfatter», sier Binder og smiler. Men selv om han ikke ble forfatter av yrke, så har han skrevet bøker. Bak han henger omslaget på hans nyeste bok, «Hvem er jeg?», som har fått undertittelen «Om å finne og skape identitet».

For slik er det blitt; identitet har gått fra å være skjebnebestemt gjennom samfunnsklasser og roller, til å bli et valg. Og med valg følger ansvar. Binder møter mange unge i dag som føler på et press om – ikke bare å finne seg selv – men å være unik. «Den humanistiske psykologien har jo vært veldig opptatt av at alle mennesker er unike. Og at alle har unike talenter», forklarer Binder.

Ut av rollen

Winther er en av dem som har klart å bygge en karriere rundt talentet sitt. Men selv forsøker hun å frigjøre seg fra ideen om at hun er artist. Hun siterer Tromme-Lars, en god venn som arrangerer trommesirkler for barn. «Jeg er egentlig ikke Tromme-Lars. Jeg er en mann, som i alle fall nå for tiden, er veldig glad i å spille trommer.» Josefin tror det ligger noe i det. At hvis hun identifiserer seg for mye med en rolle; artist, Steinerskole-lærer, deprimert, forelsket eller lesbisk – så mister hun friheten til å være tro mot øyeblikket.

Josefin er 13 år når hun ser på en jente i klassen og tenker: «Det er hun!» Og kanskje før noen andre rekker å feste merkelappen for henne, identifiserer hun seg som lesbisk. «Det ble en sånn x-faktor da jeg var ungdom. Et sånt ekstra ess i ermet», forteller Winther.

I voksen alder har hun sett hvordan denne merkelappen, med dens ideer og forventinger, på et vis gjorde henne ufri. «Jeg har aldri sett meg tilbake, og hvem vet? Kanskje jeg kunne ha vært tiltrukket av menn, kanskje jeg ikke tør å kjenne etter, fordi jeg har festet meg sånn ved den ideen.»

Hun sier dette vekker en ydmykhet i henne – en varsomhet rundt det å kalle seg for ting. Josefin håper vi kan åpne for en prosessuell egen-analyse, og beskriver den indre monologen slik: «I dag er det sånn for meg. Det er ikke gitt at det var sånn i går, og det er ikke gitt at det vil være sånn i morgen.»

Slippe identiteten

Binder tror det er sunt å «slippe» identiteten sin i ny og ne, så ikke vi stivner i for trange former. Selv måtte han lete seg frem til en psykolog-rolle han kunne føle seg komfortabel med. Et av forsøkene var «mer eller mindre hensiktsmessig for både meg og pasientene, vil jeg si.» Til latter fra salen forsetter han: «Jeg hadde en periode som en litt sånn stiv psykolog, som jeg ble ganske ubekvem med. Jeg trengte å bryte ut av det.»

Winther tror det er enklere å ta til seg identitetsmarkører enn å gi slipp på dem igjen. Sosialt sett skaper dette mindre romslighet i samfunnet; vi møter hverandre gjerne med gitte forestillinger, og plasserer hverandre i «sær-bokser» med ferdige vegger og tak. En fra publikum spør om råd: Hvordan vi kan hjelpe hverandre å gi slipp på slike forestillinger?

Binder tror vi med tiden er blitt romsligere, sammenlignet med 50-tallet – for å ta et eksempel, men at vi kan bli enda mer åpne. Han løfter frem såkalte skurke-identiteter; folk som virkelig er fanget i skrekkelig negative identiteter. Psykologen stiller spørsmål ved hvor mye tilgivelse vi har og hvor mye rom vi har for at folk faktisk kan forandre seg, utvikle seg og avslutte et kapittel i livet for å gå over i et annet.

«Pappa sa en gang til meg, har du noen gang tenkt på hva respekt betyr? Det betyr, se om igjen», forteller Winther.Dette rådet har åpnet for noen av de mest kraftfulle oppdagelsene hun har gjort om andre. «Se en gang til. Det er bare en så liten og stor ting, da», sier hun.

– Ta fri fra deg selv

Wilhelmsen åpner for enda et spørsmål fra salen. Denne gangen om selvet, og hvordan det henger sammen med identitetsbegrepet.

Binder ser selvet som et nødvendig kompass. «Vi trenger fortellingen om hvem vi er for å orientere oss, rett og slett. For å kunne gjøre verdivalg, for å kunne holde fast ved verdiene våre og finne ut av fortiden vår.» Uten selvet forsvinner ansvaret. Så selvet beholder vi. Nødvendigheten ligger i å slippe ideene, fordi de ordene vi bruker for å beskrive hvem vi er, de treffer aldri alt i oss.

Enhver hovedrolle har også fri fra scenen. Binder oppmuntrer til å ta fri fra seg selv: «Vi trenger å bare gjøre tingene våre, å være ute av refleksjonen – det kan være enormt befriende.» Han nevner kunst og praktisk arbeid, joggeturer og surfing som måter å ta fri fra selvet på.

Identitet og følelser

Dialogen på scenen nærmer seg slutten. Et siste spørsmål fra salen er om Binder og Josefin har noen tanker rundt følelser og identitet.

Som låtskriver lever Winther av å gi følelser fast form på papiret. Selv ser hun virkeligheten som noe vanskeligere å gripe, og sier: «Jeg har tankene mine, så har jeg følelsene mine, og begge deler er veldig flyktig på en måte.» Disse inspirerer og setter i gang prosesser, men Winther ønsker å handle ut fra noe som er dypere forankret i henne. Hun skiller mellom å reagere og respondere. «Jeg klarer ikke å praktisere det, men jeg vet at der er en forskjell.»

Hun øver på å møte sitt indre med nysgjerrighet, og får applaus fra salen når hun beskriver prosessen slik: «Kanskje den tanken ikke er så viktig, kanskje den følelsen ikke trenger noe mer akkurat nå enn å bli sett.»

Gripe – og gi slipp

Binder sier seg enig med Winther, før han lufter et paradoks: «Vi er ikke følelsene og tankene våre. Men følelsene er på en måte fakta i identitetsfortellinger.» Binder bruker de «alltid» glade identitetene som eksempel, og sier at dersom denne rollen ikke stemmer overens med følelsene våre, ligger det gjerne en ufortalt sorg der, som kommer til uttrykk «som et kroppslig ubehag gjerne.»

Så, hvor står vi? Binder gir oss en kort oppsummering – som en liten hjemmelekse, nesten. Han sier: «Vi trenger å få følelsene med i historien. Vi trenger å ha refleksjoner der. Så må vi også kunne gi slipp på begge deler, både følelsene og refleksjonen. Intet mindre komplisert enn som så.»