Vi har ­sympati for livløse ­roboter

Rundt kjøkkenbordet sitter barna og heller i seg frokostblanding og melk. Halvparten havner på gulvet. Mor og far stresser med å skjære brød og pakke nistepakker til seg selv og barna i et forrykende tempo for å rekke barnehagelevering og skole. Mat havner på gulvet. Hybelkaninene formerer seg. Tiden er knapp før alle skal være ute av døren.

Nesten lydløst kommer en rund hvit dings surrende inn på kjøkkenet og fjerner cornflakes og brødsmuler fra gulvet. Familiehunden snuser, observerer og følger intenst med på de litt tilfeldige bevegelsene til støvsugerroboten «Dagny». Når det er rent, ruller den tilbake til ladestasjonen sin.

Dette kunne vært en scene fra en vanlig morgen i et vanlig norsk hjem. Roboter, eller såkalt kunstig intelligens, inntar stadig flere hjem for å gi mennesker en enklere hverdag. Mange blir glade i dem, får vondt når de «slår seg» og feller kanskje et par tårer den dagen de slutter å fungere.

Markedstriks

Førsteamanuensis ved Universitet i Agder og en av Norges fremste eksperter på kunstig intelligens, Morten Goodwin, forklarer at det er lett å utvikle varme følelser for roboter som hjelper til med husarbeidet. I tillegg oppfordrer produsentene av disse robotene til å gi maskinene personlige navn.

– Dette er et markedstriks for at man skal bli trist når den skader seg og lykkelig når den gjør jobben sin. Produsentene har også lagt inn en del tilfeldige bevegelser slik at robotene skal virke mer menneskelige. De kan virke intelligente, men i realiteten er det ikke det, forklarer Goodwin.

Robot-etiker og forskningsspesialist ved Massachusetts Institute of Technology (MIT), Kate Darling, forklarer i en TED Talk-presentasjon hvorfor vi mennesker har en biologisk trang til å tillegge roboter og maskiner menneskelige følelser, leser vi hos videnskap.dk.

Ifølge Kate Darling er vi mennesker biologisk innrettet til å tillegge liv til alle de tingene i vårt fysiske rom som ser ut til å bevege seg selvstendig. Derfor behandler vi roboter som om de er i live.

Morten Goodwin viser til at vi mennesker har en tendens til å gi menneskelige egenskaper til ikke-menneskelige gjenstander. Vi gjør det samme med dyr og leketøy.

– Barn koser med bamsene sine akkurat som om det skulle vært en lekekamerat. Det er en mellommenneskelig egenskap. Det er ikke overraskende at det samme skjer med roboter. De er enda mer like mennesker enn bamser er.

Menneskelig designet

Vi mennesker har en tendens til å overføre sosiale egenskaper til ting som egentlig ikke har noen intelligens eller empati. Robot-produsenter designer roboter med menneskelige trekk og store øyne med viten og vilje for at de skal se søte ut. På denne måten får robot-eierne en sterkere relasjon til robotene sine.

Goodwin trekker frem en spesialist som har jobbet med å styrke den menneskelige siden til robotene. Professor i datavitenskap ved Simon Fraser University og selverklært «robot-nerd», Angelica Lim, har vært med på å designe mye av utseendet til de kjente robotene «Pepper» og «Nao». De to robotene er laget av SoftBank Robotics Group og møter kundene ute i bankene for å svare på deres spørsmål. I flere år har Lim jobbet med kunstig intelligens. Nå spesialiserer hun seg på den sosiale siden ved roboter.

– Det er koselig å ha en robot man kan se og snakke med. Roboten er ikke mer intelligent enn iPaden min, men antakelig vil jeg bli mer trist dersom noen sparker roboten min «Pepper» enn jeg hadde blitt om noen hadde gjort det samme med iPaden min, sier Goodwin.

Begge gjenstandene er bare en miks av algoritmer og teknologi. Forskjellen er at iPaden ikke ligner på forskerens barn, det gjør «Nao» og «Pepper». Målet til produsentene er da også helt klart å skape en relasjon mellom mennesker og robotene, mener Goodwin.

Harvard-professor Cynthia Lynn Breazeal har jobbet med lignende roboter for små barn. De ser ut som koselige leketøy med store øyne, men målet er mer enn lek. Tanken er at robotene skal hjelpe barn å lese bedre og fortelle historier ut fra en tekst de har lest. En del av ideen her er at barna automatisk tillegger robotene menneskelige egenskaper, fordi de gjenkjenner de menneskelige trekkene ved roboten.

Lettere å åpne seg

Et annen nyvinning i robotsfæren er «chatbots». Fagfolk fra Sintef jobber i disse dager sammen med Universitetet i Agder for å lage en chatbot, en tjeneste hvor man snakker med en maskin som svarer via tekst eller lyd, for ungdommer som sliter psykisk.

– Vi trenger ikke nødvendigvis å se den andre personen for å åpne oss om problemene våre, forklarer Goodwin.

En av verdens mest kjente psykolog-chatbots har fått navnet «Ellie». Denne chatbotten blir brukt av amerikanske soldater som har kommet hjem fra krig og sliter med traumer, forteller Goodwin.

Det har vist seg at mange av disse soldatene har vansker for å prate ansikt til ansikt med en vanlig psykolog. I et eksperiment fikk halvparten av soldatene opplyst at de snakket med en robot. Den andre halvparten fikk vite at de snakket med en psykolog. Resultatene viste at de som trodde de snakket med en robot åpnet seg mer om problemene sine.

«Ellie» var en 3D-modell av et menneske på en skjerm som man kunne snakke med, men det var tydelig at det ikke var et faktisk menneske.

– Lovnaden om anonymitet gjør at man i større grad tør å åpne seg for en maskin enn for mennesker som kan være dømmende, tror Goodwin.

Sexroboter og fiktive drap

Roboter ser ut til å kunne trigge følelser fra et stort spekter. Forskere fra Stanford University har for eksempel funnet ut at folk føler seg utilpasse hvis de blir spurt om å røre en robots «edlere deler», forklarer Kate Darling i TED Talk-foredraget sitt. Når man tillegger roboter menneskelige egenskaper, skal det i teorien være vanskeligere for folk «å slå dem ihjel» eller gjøre «upassende» ting mot dem.

I TV-serien «Westworld» er det ikke slik. Der blir menneskelignende robotene i en fiktiv fornøyelsespark drept, voldtatt og torturert av mennesker.

– Det er bedre at mennesker skader roboter enn at mennesker stenger inne sinnet sitt over lengre tid, helt til det bobler over og de skader andre mennesker. Vi som ser på serien føler med robotene og blir triste når karakterer blir drept i serien, fordi de er menneskelignende, filosoferer Goodwin, som understreker at vi i virkeligheten er langt unna å produsere den type roboter som finnes i den populære TV-serien.

I en annen serie, den amerikanske National Geographic-serien «America Inside Out», intervjuer serieskaperne sexroboten «Harmony». Dette er ikke fiksjon. Det er virkelighet, og man kan kjøpe denne roboten for 20.000 amerikanske dollar. Den britiske avisen The Sun skriver at i Kina utvikles det i dag sex-roboter som er utformet som barn. Produsentene hevder at robotene er mindre enn fullvoksne mennesker fordi de skal være «lettere å transportere rundt». De argumenterer også med at disse robotene ikke er beregnet på et vestlig publikum.

– Her er det noe som skjærer for min del, sier Goodwin.

– Hvis alternativet er at man forgriper seg på ekte barn, er roboter mye bedre. Samtidig kan det ha den negative effekten at man oppfordres til mer barnemishandling. Jeg ville vært veldig skeptisk dersom noen jeg kjente hadde kjøpt en slik «barnerobot» som er laget for å utføre seksuelle tjenester.

Robot som kjæreste

Det har vært laget flere dokumentarer om japanske menn som velger virtuelle kjærester som de går ut med og konverserer med daglig i stedet for å oppsøke menneskelig kontakt.

– Er ikke det å ha en maskin som «kjæreste» å ta kunstig intelligens for langt?

– Det skal nok mye til for at man tar det for langt. Samtidig kan det for noen mennesker være enklere å skape en relasjon til en robot – akkurat som barn skaper fantasivenner, sier Goodwin. For de fleste mener han imidlertid at det fremdeles vil være bedre å ha en relasjon til et ekte menneske.

– Det kan være at det en gang i fremtiden vil være veldig vanskelig å skille mellom kunstig intelligens og et menneske. Men de fleste av oss har et stort sosialt behov for kjæreste, venner og familie. Uten dem føler vi oss utenfor.

Farlige situasjoner i felten

Mennesker kan altså knytte sterke følelsesmessige bånd til sine robotkollegaer eller robotvenner, men noen ganger blir båndene for sterke. Se for eksempel for deg et scenario hvor en soldat blir følelsesmessig knyttet til en robot han arbeider med. Dét kan gjøre soldaten mindre effektiv i en krigssituasjon, og i verste fall skape farlige situasjoner fordi soldaten utviser dårlig dømmekraft.

«Når en soldat forsøker å redde en robot på slagmarken, handler det ikke om maskiner, teknologi og algoritmer. Det er en refleksjon av vår egen medmenneskelighet. Det handler om menneskelig psykologi og empati og hvordan vi forholder oss til hverandre,» sier Kate Darling i TED Talk-foredraget sitt.

– En soldat burde redde andre soldater, ikke først og fremst robotene, men det er nok ikke så lett å skille mellom disse i en krigssituasjon som man kanskje skulle tro, sier Goodwin.

I andre situasjoner kan følelser vi tillegger roboter ha svært positiv påvirkning på oss mennesker. I Japan har de eksempelvis utviklet en sel-lignende robot som et alternativ til å ha dyr på omsorgssentrene. Mange av de eldre kan ha glede av dyr, og denne robot-selen kan minne om et ekte dyr.

– På eldrehjem kan roboter være til hjelp mot ensomhet for eldre. Det ser jeg på som positivt, men det er ikke en erstatning for sosiale relasjoner. Vi skal langt frem i tid før en robot kan være en reell erstatning for det medmenneskelige.

Gir science fiction skylda

Kate Darling sier i sitt foredrag at hun tror at fremstillingen av roboter i populærkultur og science fiction har bidratt til å gi robotene et menneskelig ansikt. Morten Goodwin tror på sin side at denne type filmer og serier ikke har ført til at vi oftere tillegger roboter følelser. Han tror det hadde skjedd uansett.

– Det ligger i oss mennesker på samme måte som vi blir glad i kjæledyrene våre, mener han.

På et tidspunkt i fremtiden vil roboter kanskje kunne simulere følelser så godt at vi mennesker ikke klarer å skille mellom ekte følelser hos mennesker og maskiner uten følelser. I dag tror vi ikke på en robot når den sier at den er lei seg, men på et tidspunkt vil det filosofiske spørsmålet kunne bli: Er det vi står overfor en ekte følelse – eller ikke?

Og – hvor mye har det å si at følelsen roboten forteller om ikke er ekte hvis vi opplever den som ekte?