Læring gjennom praksis – hvem er unyansert?

Jeg ble mektig provosert av det jeg leste fra BI. Dvs. jeg leste det ikke fra BI, men fra forskning.no:

Det vi lærer mest av, er å utføre praktiske arbeidsoppgaver og samarbeide med kolleger. Formell utdanning og kurs betyr mindre, viser ny studie fra BI.

Det er flere måter å lese dette på. Én av dem er at formell utdanning og kurs ikke gir så god, nyttig, verdifull eller holdbar læring som å utføre praktiske arbeidsoppgaver.

Dette kan ikke stemme.

Det er ikke mulig å tilrettelegge en arbeidsplass slik at læring kan skje like effektivt som ved formell utdanning, rett og slett fordi formell utdanning gir mulighet for presentasjon av mye mer kunnskap per tidsenhet. Hva som skjer i praksis er en annen sak – de av oss som har vært på en del arbeidslivskurs vet at det ofte er slik at man husker lunsjen best (dette varierer sikkert blant bransjer og segmenter). Dersom det er dette Filstad har funnet, har jeg ingen problemer med å akseptere dette, men jeg ser det er mer her.

Jeg jobbet med forskning på Knowledge Management på 90-tallet, og studerte kunstig intelligens før det, og har studert læring som sådan både formelt og uformelt. I denne sammenhengen er det nyttig å skille mellom læring på flere måter. Vi kom vel stort sett fram til at å forstå læring var vanskelig, og at det som var vanskeligst, var å forstå den type taus læring som foregår på arbeidsplasser. Innenfor kunstig intelligens-forskning ønsker man å formalisere ekspertens kompetanse. Gjerne ved å observere eksperter i arbeid og så kode det man ser inn i dataprogrammer. Det var stor entusiasme for dette en stund før det dabbet av.

Når jeg bruker ordet læring, mener jeg nesten bestandig tilegning av ny kunnskap, eller som den anerkjente læringsforskeren (enkelte vil ha det til at han er selve læringsforskeren i våre dager) Charlie Catania skriver i sin bok Learning: «Jeg vil ikke definere ordet læring, det er for vanskelig å komme med noen enkel definisjon, jeg vil begrense meg til å si at vi studerer læring når vi studerer hvordan organismer begynner å oppføre seg på nye måter.» Jeg blir forvirret av Filstads tekst fordi det ikke ser ut til at det er noe skille mellom læring av nye ting, opprettholdelse av lært kunnskap, trening, øving, og så videre.

Det problematiske ved Filstads holdning, som jeg ser det, er hvordan disse resultatene lett kan leses: Som at formell kompetanse er annenrangs i forhold til det man lærer i praksis. Jeg vet f.eks. ikke om det hun diskuterer i den forskningen hun presenterer, er læring av nye ting, eller opprettholdelse av lært kunnskap. Hvordan det har gått med disse holdningene i skolen, altså at læring er en sosial relasjon og at læring skal foregå sammen med andre elever hvor elevene er ansvarlig for egen læring, begynner vi å se nå: De ressursterke elevene er de som vinner på dette, fordi de lærer fakta hjemme. Kateterundervisning er den mest effektive undervisningsmetoden som brukes på skolen. En dansk pedagog er gått ut og har bedt om unnskyldning for å ha forfektet prosjektbasertundervisning.

Hvis læring ved praksis begynner å fase ut formell kompetanse på arbeidsplassen, er vi på ville veier, som Telenor later til å være. For hva er problemene med å begrense læring til læring på arbeidsplassen?

• Man lærer ting som bare er nyttig der man er nå.
• Man får bare inn den kunnskapen som er i bedriften fra før.

Dette er antagelig svært effektivt når det gjelder å få ansatte opp og gå på ting de trenger å kunne der og da. Det er ingen tvil om at det kan være mye å hente ved å bli mer bevisst de uformelle læringsarenaene på arbeidsplassen. Det vil sannsynligvis være mer å hente på å effektivisere undervisningen i formelle kurs.

Hvordan begrunner så Filstad sine funn? Jo, ved å søke å bekrefte tidligere funn ved et kvalitativt studie. Dette var den andre tingen jeg steilet på da jeg leste oppslaget i forskning.no.

Kvalitativ metode er ikke egnet til å bekrefte forskning.

Skal man bekrefte, må man undersøke, telle, måle og veie, og selv om et bekreftende studie vil ha store kvalitative elementer i seg, vil man måtte ende opp med tall hvor man sammenligner ting med hverandre. Jeg ser heller ikke det kvalitative elementet i å sende ut spørreskjema og be folk fortelle hva de husker. Jeg er fortsatt uenig i at metoden er egnet til å fremme de konklusjonene Filstad kommer med.

Ja, vi vet at det foregår mye læring på jobb. Vi vet at det er problematisk på mange måter fordi det på sikt ofte fører til innsnevring av perspektiver og opprettholdelse av falske myter. Vi må regne med at det hadde vært fint om vi kunne visst mer om hvordan denne læringen foregår, hva som opprettholder den, hvordan den kan gjøres mer effektiv, etc.

Jeg ser ikke at Filstad bidrar til noen bevisstgjøring her, og at måten resultatene er diskutert på, tyder på at man har hengt seg opp i at mye læring skjer på jobb, mens de viktige spørsmålene blir stående ubesvart.