Ny sjef i gammel struktur

Han vet godt hva han går til, han har vært nummer to en stund nå, som visepresident og førstesekretær i partiet. Om et års tid blir han valgt – enstemmig – av Folkekongressen til president. Folkets frigjøringshær ligger også under Xi Jinping, i tilegg til å være både generalsekretær i partiet og president, blir han leder for den sentrale militærkommisjonen.

Foruten Jinping vil andre land også stifte nærmere bekjentskap med Li Keqiao i årene som kommer. Han blir utpekt som ny statsminister i Kina.

I tillegg til disse to, er det de ni medlemmene i Politbyråets stående komité, som blir de mektigste i Kina. Det er disse ni, som utpeker de 25 medlemmene til selve Politbyrået, som styrer hele det enorme partiapparatet i Kina.

Kina har en regjering, men det er ikke regjeringen som bestemmer. Partiets uinnskrenkede makt tydeliggjøres av at det for eksempel ikke er utenriksministeren som styrer Kinas utenrikspolitikk, den styres av partiets sentrale ledergruppe for utenrikssaker. Videre er det slik at forsvarssaker ikke avgjøres av forsvarsministeren, men av partiets sentralkommisjon for forsvar. Samtlige av disse gruppene møtes og tar avgjørelser i hemmelighet.

Foreløpig er nok ikke skiftet av lederskap i det kinesiske kommunistpartiet viktigere for verden enn valget av president i USA. Men om noen år, vil det kanskje knyttes vel så mye spenning til lederskifter i Beijing som i Washington. Landets betydning for verden vil om noen år overgå USAs.

Den enorme, kinesiske veksten og landets inntreden som en tung og avgjørende spiller i verdensøkonomien får konsekvenser for oss alle – uansett om veksten fortsetter eller om kineserne går på en økonomisk smell.

Verdens økonomiske sentrum har lenge vært på vei østover. Men kineserne er også i ferd med å sette politisk makt bak sin nyervervede økonomiske posisjon. Det kan bli både farlig og ubehagelig dersom også verdens maktpolitiske sentrum flyttes østover.

Kinesernes tøffe holdning overfor Japan og andre nabostater når det gjelder gamle territoriale disputter er et tegn på at Kina ønsker å bli tatt på alvor. Som en følge av sine økonomiske muskler har kineserne fått et sterkt fotfeste i store deler av Afrika. Og de stiller krav bak sine kreditter og investeringer. Det ble tydelig da Dalai Lama ble nektet innreisevisum i Sør Afrika i fjor, da han skulle besøke landet for niende gang i forbindelse med en konferanse i regi av Desmond Tutu. At innreisenekten har sammenheng med tunge kinesiske investeringer i landet, er åpenbart.

Kina er fast medlem av FNs sikkerhetsråd, og var under den kalde krigen en forutsigbar deltaker i det sikkerhetspolitiske spillet. I dag er det vanskeligere å forutse hvordan kineserne vil spille sine kort. Tradisjonelt har ikke Kina hatt for vane «å blande seg inn i interne forhold» i land i konflikt. De ønsker ikke å åpne for mer innblanding i egne indre anliggender. Men dersom kineserne virkelig ønsker å ta steget opp til supermakt-status, så kan det medføre at Beijing inntar en mye mer aktiv politisk rolle, for eksempel i Midt-Østen.

Kinas videre utvikling avhenger av om landet klarer å opprettholde sin økonomiske posisjon, og om de klarer å fordele sin rikdom bedre internt. Den største trusselen for Kommunistpartiet er verken USA eller Japan, men egne innbyggere – det være seg fattige som ønsker en større del av kaken, eller den nye middelklassen som ønsker større frihet til å leve ut sin velstand. Vesten vil aldri klare å presse Kina til mer demokrati og åpenhet. Men kanskje klarer kineserne det.