En streik som fortjener sympati

KOMMENTAR:

Hotell- og restaurantansatte er av de gruppene som tjener aller dårligst i det ordinære arbeidsmarkedet her i landet. Kravene deres er ikke urimelige:

• Litt mer til de lavest lønnede
• Rett til lokale forhandlinger, som de fleste andre grupper
• Og en allmenngjøring av tariffavtalen, slik at også de mange som ikke er organisert i denne sektoren også blir sikret laveste tarifflønn.

NHO kjører selvsagt det samme argumentet over for hotell- og restaurant-ansatte som de har gjort gjennom hele oppgjøret i vår: I dagens økonomiske situasjon er det ikke rom for tillegg, eller «lønnsfest», som gjerne omtaler lønnsøkning som.

Men NHO burde ha sett hva som kom. Da LOs representantskap la fram sin strategi og sine generelle hovedkrav foran årets lønnsforhandlinger i februar i år, var det med et meget moderat utgangspunkt. LO sentralt gikk langt i å godt null reallønnsvekst, men varslet samtidig at hovedkravene fra arbeidstakerne ville være felles og kollektive pensjonsordninger, samt at de med aller lavest lønn skulle få et løft.

Pensjonssaken har partene flyttet ut av selve oppgjøret til forhandlinger mellom LO og NHO på topplan. Dessuten fikk partene presset regjeringen til å endre permitteringsreglene, noe som var viktig for industrien.

Derfor burde ikke NHO-forhandlerne være overrasket og over kravene fra hotell- og restaurant.

Da partene overleverte hverandre krav i starten av forhandlingene, var tonen gemyttlig og imøtekommende fra begge parter.

Fellesforbundet stilte med krav om lokale lønnsforhandlinger, noe de også gjorde sist. Da endte det med nedsettelse av et felles utvalg for å utrede saken, skriver Fri Fagbevegelse. Dette utvalget kom i fjor med en delt innstilling: Fellesforbundet ville ha lokale forhandlinger, NHO Reiseliv ville ikke.

– Hvis NHO Reiseliv har noen alternative løsninger, så er vi åpne for det, sa Fellesforbundets forhandlingsleder Clas Delp til Magasinet for fagorganiserte etter at kravene var overlevert.

Selv om NHO reiseliv har sagt nei til kravet flere ganger, ville ikke forhandlingsleder Jostein Hansen avvise noe før forhandlingene kom igang.

– Vi må studere kravene først. Men vi ser jo at Fellesforbundet inviterer til å komme med alternative løsninger. Det får vi se på, sa Hansen, ifølge Fri Fagbevegelse.

Til NRK i dag sier Hansen at lokal forhandlingsrett ikke er noe alternativ, da det «etter sentrale forhandlinger ikke lenger er noe igjen å forhandle om».

Et annet viktig punkt for Fellesforbundet er såkalt «allmenngjøring» av tariffavtalen i hotell- og restaurantsektoren. Det vil si at alle bedrifter er pålagt å betale minst tariffavtalens minstesats, uavhengig av om de er organisert eller ikke. Dette har vært innført i blant annet bygg- og anleggsbransjen, for å unngå grov underbetaling og sosial dumping.

– Vi skal være med å diskutere det også, selv om vi til nå har vært prinsipielt imot det, sa Hansen til Fri Fagbevegelse da forhandlingene startet. I dag har han altså ikke noe å gi her heller.

I mars presenterte Statistisk sentralbyrå lønnsoversikten for ulike arbeidstakergrupper i Norge i 2015. Fri Fagbevegelse har sortert statistikken i «synkende rekkefølge» hva angår månedslønn for ulike grupper.

Det blir en «liste» med 122 yrker. Øverst troner naturlig nok direktører og andre toppledere. Men av de sju siste plassene på SSBs lønnsstatistikk – plassene fra 116 til 122 – inntas fem av hotell- og restaurantbransjen. Kun renholder og frisør sniker seg innimellom de ulike yrkesgruppene i hotell og restaurant. Der tjener kokken i gjennomsnitt 29.200 kroner i måneden, mens servitører og barkeepere tjener 27.000 i måneden. Det utgjør 324.000 kroner i årslønn.

Og de uten tariffavtale risikerer å tjene enda dårligere. Mange av disse jobber som stuepike – eller værelsesbetjent, som det heter. Det er knallhardt arbeid – med et effektivitetskrav som hadde tatt pusten av de fleste av oss.

Værelsesbetjenter er nesten uten unntak kvinner – gjerne fra asiatiske land. De stiller laaangt bak i køen når lønnen skal fordeles her i landet.

Og det vet hotelleierne godt. I helgen kom jeg i snakk med en kar som har en lederstilling ved en av de store hotellkjedene. Han heier i hemmelighet litt på de streikende. Han påpeker at lønna gjennomgående er lav for de aller fleste i hotellbransjen, men at noen ansatte har knalltøffe arbeidsdager i tillegg til dårlig lønn.

– Særlig værelsesbetjentene, forteller han. – De kontrolleres og måles konstant.

Godt renhold er naturlig nok svært viktig for hotellstandarden.

– Når jeg startet i for over 20 år siden, var det et krav om at «stuepikene» måtte vaske rundt 15 rom per dag. I dag kreves det gjerne at de må vaske over 25 rom, sier vedkommende.

Han trekker også fram det faktum at servicegiganten ISS i det siste har overtatt renholdet ved mange hoteller. Der er kravene ofte enda tøffere – opp mot 30 rom om dagen.

Dagbladet har for øvrig skrevet flere saker om hvordan arbeidsdagen til de ISS-ansatte forløper seg. Den er hektisk, for å si det forsiktig.

– ISS skal jo gjerne vise at de er mer effektive enn hva hotellet selv kan være. Men det er jo ingen som klarer et sånt tempo i lengden. Jeg hadde aldri klart det. Det er sjukt mange rom, sier «vår mann».

ISS har i utgangspunktet tariffavtale for sine ansatte. Men tar ISS over vasken på hoteller, får ikke de som ansettes automatisk tarifflønn da tariffen ikke er allmengjort.

Det man kjemper for ved allmenngjøring av tariffavtalen er en timelønn som i dag ligger på 169,39 kr timen. Ikke akkurat lønnsfest-nivå.

Det er nøye utregnet hvor lang tid en stuepike har til rengjøring av vært rom.

De skal bruke maks 6 minutter på rom der det bor noen, og 22 min på rom som skal klargjøres for nye gjester, skriver Fri Fagbevegelse.

Vår kilde forteller at den såkalte husøkonom-avdelingen har til oppgave å følge renholdet med argusøyne og stoppeklokke ved norske hoteller.

Og hvis gjestene klager, blir det alltid sjekket hvem som hadde ansvaret for å rengjøre det aktuelle rommet.

Jeg heier også på stuepikene.