EUs flyktningpolitikk har raknet

EU har felles økonomisk politikk og fri flyt av mennesker og arbeidskraft som et prinsipp. Derfor rakner det når alle medlemslandene skal føre sin helt egen flyktning- og innvandringspolitikk, skriver den europeiske tenketanken Bruegel i en ny rapport.

De siste årene har krig og konflikt i Midtøsten og Afrika sør for Sahara ført til at et enormt antall flyktninger har kommet til Europa. I 2015 kom over 1,2 millioner, sammenlignet med om lag en halv million året før. I løpet av 2016 avtok krisen noe, i stor grad takket være en avtale med Tyrkia inngått i mars 2016 som tillot Hellas å returnere alle
nye irregulære migranter til Tyrkia i bytte for penger og enklere innvandring til Europa for
tyrkiske statsborgere. Denne avtalen er porøs, for å si det forsiktig, med det svært dårlige forholdet mellom Tyrkia og flere sentrale EU-land i kjølvannet av at tyrkiske ministere er blitt nektet å drive valgkamp i blant annet Tyskland og Nederland.

Alenegang uforenlig med EUs premiss

Juridiske og politiske problemstillinger som følge av flyktningkrisen er for det meste overlatt til de nasjonale regjeringene i EU, men dette er nærmest uforenlig i et integrert økonomisk område som i stor grad har avskaffet indre grenser, skriver den europeiske tenketanken Bruegel i en fersk rapport. Denne politikken er også uforenlig med noen av de mest grunnleggende EU-prinsippene, som for eksempel å ha en felles europeisk politikk når det gjelder mobilitet og mennesker, skriver Bruegel.
Bruegel mener det er nødvendig å etablere felleseuropeiske institusjoner og en felles politikk både når de gjelder politiarbeid, felles grenser og felles behandlings- og mottaksstandarder for flyktninger. EU-tiltak er også nødvendig for å møte de langsiktige problemene knyttet til innvandring, da det etter Bruegels oppfatning er svært sannsynlig at økonomiske og demografiske forskjeller mellom EU og nabolandene vil føre til nye kriser og nye migrasjonsbølger også i fremtiden.

Planlegging for dette krever dedikerte ressurser og en langsiktig strategi basert på felles avtaler der de enkelte EU-landene også bidrar ekstra til finansieringen, da dette er en oppgave ingen EU-land kan løse alene.

«Hva er en flyktning?»

Noen fremskritt er gjort for å styrke rollen til EU når det gjelder å håndtere flyktningkrisen. Blant annet er det innført nye direktiver for asylprosedyrer og det er etablert en egen felleseuropeisk etat for grensekontroll og kystovervåkning – The European Border and Coast Guard Agency.

Imidlertid er situasjonen fortsatt langt fra tilfredsstillende. Det er store forskjeller i hvordan mottaksapparatet for flyktninger fungerer og er lagt opp i de ulike EU-landene. Også når det gjelder integreringspolitikken er forskjellen enorme, påpeker Bruegel. Dette viser seg blant annet i hvilken status de ulike EU-landene gir flyktningene.

Mens 67 prosent av alle som søkte asyl i Tyskland etter migrasjonsbølgen i 2015 har fått status som flykning etter Genève-konvensjonen, har kun 20 prosent av de som kom til Frankrike og bare 3 prosent av de som har søkt opphold i Italia, fått flyktningstatus.

Og selv om det er en viss forskjell i de ulike EU-landene på hvor de ulike flyktningene kommer fra og hva de rømmer fra, er forskjellene i hva slags status de ender opp med å få så stor, at det kun kan forklares med at de ulike landene tolker spørsmålet om «hva er en flyktning» svært forskjellig.

Det er også en alvorlige mangler i kunnskap om ferdigheter og kompetanser som flyktninger fra ulike land har. Dette er et problem fordi denne informasjonen er et nødvendig første trinn for å få til en god integreringspolitikk, påpeker Bruegel. Uten kunnskap om kompetanse og ferdigheter, blir det nesten umulig å forvandle en utfordring til en mulighet. Og det er et faktum at et Europa med stadig flere eldre, trenger flere hender og hoder i framtiden.

Dyrt, ineffektivt og urettferdig

De enorme forskjellene mellom EU-landene er ikke bare urettferdig overfor flyktningene, men det fører også til at Europas flyktningpolitikk blir veldig dyr og veldig ineffektiv, mener Bruegel.

Konsekvensene blir massive skjevheter i europeiske arbeidsmarkeder og forskjellene gjør at flyktningene velger å søke asyl i noen få utvalgte land.

EU-landene har i dag inngått en avtale om relokalisering av flyktninger ved å fordele store deler av flyktningene seg i mellom, men denne avtalen er på langt nær oppfylt. Foreløpig er avtalen om relokalisering en tilnærmet fiasko.

Mangelen på en felles flyktningpolitikk i EU gjør at de første landet flyktningene kommer til i Europa – vanligvis Hellas eller Italia – må bære uforholdsmessig store belastninger. Juridiske prosedyrer er en del av problemet fordi Dublin-forordningen, som er vedtatt under helt andre omstendigheter, forplikter førstelandet å behandle spørsmål om oppholdstillatelse. Dette har ført til at Hellas og Italia i stort monn ikke bryr seg om å registrere flyktningene som kommer, men lar dem dra videre til andre land.

Politikk er problemet

Men det er politiske hindringer som spille hovedrollen i EUs flyktningpolitikk. EU-landene er svært forskjellige når det gjelder holdninger til innvandring, og det har vist seg vanskleig, nærmest umulig å innføre felles løsninger på området. Her foreslår Bruegel en mye mer praktisk tilnærming der land som ikke ønsker flyktninger kan betale for å slippe, og på den måten bidra til å finansiere tiltak i de landene der flyktninger er mer velkomne.

Uten en felles europeisk innvandringspolitikk vil de enkelte EU-landene fortsatt beholde full suverenitet og ansvarlighet for sin migrasjonspolitikk, med de store utfordringene det gir mulighetene om å skape en felles forståelse om håndteringen av flyktningene. De enkelte EU-landene har ulik innvandringspolitikk, basert på hva de selv oppfatter som nasjonale interesser og på hva de styrende politiske partiene mener er politisk opportunt i hjemlandet.

Det er mye lettere å si seg enig med Bruegels analyse så lenge den befinner seg på et intellektuelt nivå – og kun på papiret. I dagens politiske klima, er det langt mellom politikerne som våger å risikere å bli omtalt som liberal i innvandringspolitikken.