De politiske landsmøtene: Toppstyrte verksteder

­

Politisk historie er spekket med eksempler på skjebnelandsmøter. Kristelig Folkeparti bestemte i 2018 med knapt flertall å gå inn i Solberg-regjeringen i stedet for å gi makten til Jonas Gahr Støre. Venstre ble splittet på Røros i 1972. Arbeiderpartiet gikk for hundre år siden både ut og inn av den kommunistiske internasjonalen – med splittelser og samlinger som resultatet.

I år – nest siste helgen i april – kan Rødt bli splittet. Dersom flertallet på landsmøtet stemmer ja til å sende våpen til Ukraina, er det ventet en så stor avskalling at det kan sees på som en splittelse.

Enkeltsaker med betydning

Når det gjelder politiske enkeltsaker, er det heller ikke vanskelig å finne landsmøter som har endret partiets, og landets kurs. Det var et overraskende benkeforslag på et Ap-landsmøte i 1957 som førte til at det aldri har vært atomvåpen på norsk jord. I 1981 bestemte et landsmøte i Kristelig Folkeparti at det var umulig å sitte i en regjering som administrerte loven om selvbestemt abort. Det innebar at den vante borgerlig regjeringskoalisjonen brøt sammen og at Høyre ble sittende alene i regjering i to år.

I nyere tid er noe av det mest spektakulære lakselobbyistenes vellykkede kampanje i 2018 og 2019 for å stoppe den varslede grunnrenteskatten for havbruk. Mens et regjeringsoppnevnt utvalg jobbet med å finne ut av hvordan skatten skulle innrettes, jobbet lobbyistene med å påvirke delegatene som skulle være på de ulike partienes landsmøter våren 2019. Allerede før utvalget var ferdig jobbet, ble det flertall både på Venstres og Høyres landsmøte for å si nei til grunnrenteskatt på havbruk. Dermed fulgte de fleste andre partienes landsmøter etter.

I den saken, og på det tidspunktet, var det riktig å snakke om landsmøtene som politiske verksteder. Det midtre sjikt av tillitsvalgte i partiene fattet vedtak som topp-politikerne i regjeringen og Stortinget ikke ønsket, men som de var nødt til å følge. Partidemokratiet fungerte.

Setter ledelsen på plass

Også denne våren er det, og kommer det til å bli, saker i ulike partier der det er riktig å si at landsmøtet setter partiledelsen på plass. Vi vet ennå ikke, men det kan ha nasjonal og varig betydning at Senterpartiets landsmøte i midten av mars trosset partiledelsen og sa nei til elektrifisering av gasskraftverket på Melkøya i Hammerfest. Det oppsto dermed et press mot Ap som vi ennå ikke vet om flertallet i partiet vil stå imot.

Arbeiderpartilandsmøtet, som skal være første helgen i mai, er denne vinteren blitt sett på som det mest spennende og antatt skjebnetunge. Partiet sliter så mye på meningsmålingene at det er ventet opprør. Hvordan det vil arte seg, er det ingen som vet. Det eneste som er rimelig sikkert, er at Jonas Gahr Støre ikke blir kastet. Det ville i så fall innebære at han også ble kastet som statsminister. Med lokalvalget noen måneder unna ses det på som en umulighet. I tillegg er det ingen andre i Ap som er opplagte utfordrere som partileder og statsminister.

Mangelen på alternativer – både når det gjelder ledelse og politikk − kan føre til at Ap-landsmøtet blir langt mer rolig enn forventet. Ved inngangen til påsken var det faktisk det mest sannsynlige. Ikke minst fordi den historiske erfaringen er at landsmøtene i Arbeiderpartiet er ganske så forutsigbare. Delegatene er i stor grad proffe og pragmatiske politikere fra kommunal sektor eller fra fagbevegelsen. De driver selv maktpolitikk på sine arenaer, og godtar at ledelsen i partiet utøver makt overfor dem – i visshet om at de alle er tjent med samlende kompromisser og relativ ro utad.

Lite involverte delegater

Det som kalles politiske verksted blir derfor i praksis et arbeid i landsmøtenes redaksjonskomitéer. Der blir det enighet om formuleringer som dekker over uenigheter og kompromisser som moderer ytterpunktene i partiet. I redaksjonskomitéen sitter det gjerne en fra partiledelsen og en representant fra hvert fylke og fra ungdomspartiet. De rapporterer tilbake til hver sine delegasjoner, men det er ikke tid og mulighet til at de kan la disse delegasjonene være med i reelle diskusjoner om politikken.

Den vanlige landsmøtedelegat er ganske enkelt lite involvert. En del av dem får holde et grundig forberedt innlegg fra landsmøtets talestol, men det er bare i noen få enkeltsaker på hvert enkelt landsmøte at slike innlegg påvirker avstemningene.

Ekstra frustrerende for den menige landsmøtedeltager er det når partiledelsen utilslørt nekter landsmøtet å gi uttrykk for en mening. På Senterpartiets landsmøte i år var det en diskusjon om Ullevål sykehus og organiseringen av sykehussektoren som viste hvor maktesløse grunnplanet i et parti kan være:

Sp er imot både nedleggelsen av Ullevål sykehus og organiseringene av sykehusene i statlige helseforetak, men det fikk ikke landsmøtet lov til å si noe om. Nestleder Ola Borten Moe sa til landsmøtet at de to sakene ble tapt i regjeringsforhandlingene på Hurdal. Ifølge ham ville det bli oppfattet som en omkamp, dersom Sp-landsmøtet ga uttrykk for sitt primære syn. Det igjen kunne føre til at Ap-landsmøtet i mai også ville forsøke seg på omkamper. I lengden ville alle tape.

Lederen i Buskerud Senterpartiet svarte fra talerstolen at det faktisk måtte være mulig for et Sp-landsmøte å vedta det Sp var for, og ikke det regjeringen mente, men hun tapte de påfølgende avstemningene. Delegatene lot seg kue.

Sett fra et ideelt demokratiståsted ser ikke det bra ut. Landsmøtenes funksjon er å holde partiets øverste tillitsvalgte på plass. Det er landsmøtene som er partienes øverste organ. Både Arbeiderpartiet, SV og Rødt understreker dette ved at sentralstyremedlemmene og ledelsen ikke engang har stemmerett på landsmøtene. De er partidemokratiets tjenere.

Mange hensyn å ta

Hadde de fullt og helt vært sine tillitsvalgtes tjenere, kunne det ha gått ganske dårlig både med partiene og landet. Det finnes nemlig ikke et eneste parti der landsmøtedelegatene som kollektiv er økonomisk ansvarlige. Den geografiske og interesseorienterte dynamikken er lik i absolutt alle landsmøter. Fylkesdelegatene kjemper for sykehus og veier og statsstøttet næringsvirksomhet i sin region, kommunepolitikerne kjemper for mer penger og ansvar til kommunene, og alle er de enige om at det er minst én gruppe innenfor helse og sosial som får for dårlig støtte fra staten.

Det er i partidemokratiet som i det store demokratiet: Interesser, krav og gode formål må veies mot hverandre, og da er det nødvendig at det på landsmøtene gjøres kompromisser mellom en antatt ansvarlig partiledelse og delegatene.

I tillegg er det et poeng at landsmøtene ikke alltid er representativt sammensatt og at det kan oppstå koalisjoner mellom fylker som gjør at noen deler av landet og noen interesser blir underrepresentert. Et interessant fenomen er at det virker som om det i nesten alle partier er en ulempe å representere Oslo. Antagelsen er at de fra hovedstaden har makt bare fordi de sitter nær makten.

I noen partier er også delegasjonene fra Oslo små. Arbeiderpartiet har i år 31 delegater fra hovedstaden og 36 fra Innlandet. Innbyggertallet i Oslo er nesten dobbelt så høyt som det i Innlandet.

Ap-folkene i Oslo har ingenting å klage over, dersom de sammenligner seg med Rødt. Der er landsmøtet sammensatt av en eller to representanter fra hvert eneste lokallag i landet. Det betyr at eksempelvis at Nordland med mange bitte små lokallag får langt bredere representasjon enn Oslo med noen relativt få og store lag. Rødts landsmøte vil i ganske liten grad representere egen medlemsmasse, men det vil ha en stor geografisk bredde.

Det kan bli et poeng når Rødts representanter på Stortinget senere i vår skal tolke landsmøtevedtaket. Skal de forholde seg til det Rødts tillitsvalgte og velgere i deres hjemfylke antas å mene om våpenhjelp til Ukraina, eller skal de adlyde landsmøtet blindt. Tradisjonen i Rødt er at man velger det siste, men den tradisjonen har ikke vært spesielt demokratisk.