Samfunn
Flyktninghjelpen roper varsku om glemte flyktningkriser
Afrikanske land topper listen over verdens ti mest neglisjerte fluktkriser.
Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo kommer høyest på Flyktninghjelpens liste over glemte kriser hvor mennesker er på flukt.
Se fullstendig liste nederst i saken
– Dette er fluktkriser vi ikke bare har glemt, men som det internasjonale samfunnet aldri har vist tilstrekkelig vilje til å løse. Mange av de fordrevne har flyktet fra sine hjem gjentatte ganger og for hver gang blir de stadig mer sårbare, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland.
- LES OGSÅ: – Skammelig lite hjelp til Jemen
Mangel på økonomisk støtte til å møte de mest grunnleggende behovene for nødhjelp, lite medieoppmerksomhet og manglende politisk vilje til å løse krisene kjennetegner landene som topper Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser.
Pengene har uteblitt
I fjor bidro givere med bare 38 prosent av pengene som FN og humanitære partnere ba om for å møte de aller mest prekære behovene for nødhjelp i Den sentralafrikanske republikk.
På tross av løfter om støtte på en giverlandskonferanse i Brussel i november i fjor har pengene uteblitt. Landet innehar også bunnplasseringen på FNs utviklingsindeks.
- LES OGSÅ: – Må lære av erfaringer i Afghanistan
– Én av fem sentralafrikanere er fordrevet fra hjemmet sitt, men fluktkrisen i Den sentralafrikanske republikk når sjelden mediene, pengene til nødhjelp uteblir og det siste halvåret har volden igjen økt i landet, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland.
Økonomisk støtte til mennesker i nød må være basert på behov og ikke våre egeninteresser
Etter Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo, følger Sudan, Sør-Sudan, Nigeria, Jemen, Palestina, Ukraina, Myanmar og Somalia på Flyktninghjelpens liste.
Ekstrem fattigdom
Alle de fem øverste fluktkrisene utspiller seg i Afrika, i områder som allerede er preget av ekstrem fattigdom og underutvikling.
LES OGSÅ: – Utviklingspolitikk er mer enn bistand
De som må flykte fra hjemmene sine har som regel ikke ressurser til å reise lenger enn til nærmeste naboland og et stort antall er på flukt i eget land.
– At disse menneskene ikke når frem til våre egne dørterskler, gir ingen rett til å lukke øynene for de lidelsene som utspiller seg og fratar oss ikke ansvaret for å hjelpe, sier Egeland og legger til:
– Økonomisk støtte til mennesker i nød må være basert på behov og ikke våre egeninteresser. I tillegg må vi jobbe for langsiktige politiske løsninger som kan løfte land ut av en negativ spiral med vold, krig og fattigdom.
