– Moderne politikk mangler visjoner

Hele politikken preges av at den på en måte vil reparere det bestående. Det handler alltid om å rette på feil. Skal man endre det bestående, må man ha visjoner, mener den tyske sosiologen Harald Welzer.

Hva kommer etter kapitalismen? Dette spørsmålet har intet klart svar.

En ny epoke av lykke? Et nytt tilløp til mer rettferdighet, likhet, brorskap?

Svaret avhenger av hvordan man vurderer den økonomiske utviklingen i årene framover. Det hersker neppe tvil om at de trendene som har kjennetegnet den moderne kapitalismen i 200 år vil forsterkes.

Digitalisering er en nøkkel. Men digitaliseringen er en produsent av enorm ulikhet. Den favoriserer monopoler. Den kan gjøre veldig få mennesker veldig rike på veldig kort tid. Og den kan endevende komplette bransjer i løpet av bare få år, ødelegge millioner av arbeidsplasser og forskyve verdenshandelens tyngdepunkter.

En ny form for omfordeling?

Økonomisk sett er ikke noe av dette nye fenomener. Imidlertid vil de få lov til å boltre seg i et tempo som er historisk nytt. Og selv om digitaliseringen på lang sikt skulle skape flere arbeidsplasser igjen, er det usannsynlig at disse nye jobbene vil oppstå like raskt som de gamle forsvinner.

Politisk interessant blir disse omveltningene når antallet tapere, eller de som ser på seg selv som fremtidige tapere, ikke lenger bare utgjør et mindretall.

Etter Brexit, framgangen for høyrepopulistiske le Pen i Frankrike eller Alternative für Deutschland (AfD) og Donald Trump, trenger man ikke være visjonær for å ane hva som kommer til å skje de nærmeste årene.

Sannsynligvis vil de neste årene handle om omfordeling. Om en ny form for omfordeling av arbeid, velstand og kapital. Og digitalt utbytte. Du kan «føle» dette i valgresultatene over hele Europa, nå sist i Italia.

Om denne omfordelingen vil skje gjennom en betingelsesløs basisinntekt, borgerlønn, vet ingen. Men det syns sikkert at samfunns- og arbeidsliv kommer til å bli organisert og finansiert på en ny måte. Og at et samfunn, som risikerer å gå tomt for arbeid, må stå klart med nye rom og nye ideer for et liv, eller for livsfaser, uten så mye betalt arbeid.

Der Spiegel har stilt spørsmål til en rekke tyske tenkere om kapitalismes framtid og om det finnes alternativer til det kaptialistiske systemet i dag.

Sosiologen Harald Welzer mener det største politiske problemet i dag er mangel på visjoner, mer enn jakten på alternativer.

Denne saken er utdrag av en større sak der fem ulike tenkere og samfunnsdebattanter intervjues om kapitalismens framtid og ideologiens posisjon i dagens samfunn.

• Les hele saken «Finnes det et liv etter kapitalismen?» her.

En sfære av solidaritet

Det avgjørende spørsmålet er ikke om det som kommer, fortsatt kan kalles kapitalisme. Manchester-kapitalismen for 150 år siden har ikke mye til felles med dagens sosiale markedsøkonomi. Det viktigste er om det lykkes å etablere en annen sosial sfære hvor andre verdier gjelder – ved siden av sfæren som styres av moralen om ytelse, økonomisk akselerasjon og konsum.

En sfære av solidaritet slik som Kathrin Hartmann beskriver den. En sfære av selskaper hvor de ansatte også er eiere slik som Hans-Werner Sinn anbefaler. En sfære av innovasjon uten egeninteresse slik som Anke Domscheit-Berg ser for seg. En sfære av økonomisk sikret postkarrierisme – med borgerlønn til alle – slik som Richard David Precht kunne tenke seg.

Det ville i alle henseender være et samfunn som ikke avskaffer kapitalismen, men som kompletterer den.

Det vil si at kapitalismens dynamikk, markedets dynamikk og digitaliseringens dynamikk bevares og brukes, men at de ikke opphøyes til mål i seg selv. Men i stedet skaper rom for nye former for samliv, samarbeid og for å tjene penger.

Med andre ord: skaper rom for utopier.

Hva med menneskenes lengsler?

Sosiologen Harald Welzer mener at nåtidens største problem ligger i at det mangler bilder av en positiv framtid.

– Kapitalismen har sørget for at alle alternativer til den selv er blitt borte, særlig ethvert alternativ til prinsippet om vekst. Men vi er nødt til å oppdage disse alternativene hvis vi vil overleve som menneskehet, sier han.

Det trengs «mot-historier» som ser lovende ut, mener Welzer. Mot-historier som ikke bare handler om hva vi må gi avkall på, men om hva vi har å vinne. Den betingelsesløse basisinntekten er en slik mot-historie for ham. Den bilfrie byen og et jordbruk uten dyremishandling.

Mangler positive politiske vyer

Det plager Welzer at politikken og partiene selv nesten ikke har noen positive fremtidsvisjoner lenger.

– Hele politikken preges av at den på en måte vil reparere det bestående. Det handler alltid om å rette på feil.

Da er det ikke rart at mange mennesker kun vil se på det som kommer som en tid hvor de har noe å tape – og som de da velger sin politiske preferanse etter. Det eneste partiene har å tilby folk, er kun «en forlengelse av nåtiden så lenge som mulig, men ingen framtid».

Du kan ifølge Welzer se dette tydelig i de siste årenes politiske retorikk. Det er alltid snakk om at man må «ta menneskenes bekymringer på alvor». Med den konsekvens at politikken dessverre ser like bekymringsfull ut.

– Hva hvis politikerne endelig kunne ta menneskenes lengsler på alvor? spør Welzer.

Disse lengslene ville gå dypere enn bare til hva man kan kjøpe på neste handletur, mener han.

Den underkastede forbrukeren

Welzer beskriver enkeltmenneskets forhold til økonomien i dag som «underkastelse». Og det mennesket som er minst fri for Welzer, er forbrukeren. Forbrukeren kjøper ting som hen ikke trenger, ja ofte ikke engang bruker, og reduseres slik til et mellomlager mellom butikk og søppeldynge.

Egentlig så burde det demre selv for den dummeste forbrukeren at det ikke ligger noen lykke i «alltid mer». At hen betaler dette «alltid mer» ikke bare med penger, men i siste konsekvens med sin levetid, mener Welzer.

Men hvordan bli del av en positiv framtid? Gjennom revolusjon?

Avgjørende er ikke den ene, spesielt geniale ideen, en værbestandig teori, mener sosiologen. En ny marxisme trengs definitivt ikke. Det avgjørende er en sosial bevegelse som vokser og som blir sterkere og som er enig om grunntanken om at det må settes opp noe nytt mot den bestående økonomien og hverdagskulturen. Man trenger «mange vakre mot-verdener». Mikropolitisk strategi kaller han det.

Og så siterer han Marx likevel:

– Du må tvinge de forstenede forholdene til å danse ved å synge deres egen melodi for dem.

© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.

Politisk ideologi

Dagens Perspektiv ønsker gjennom en serie artikler og lengre intervjuer å rette søkelyset mot politisk ideologi og hvordan samfunnsstyring og politisk ledelse utøves.

Blant annet vil vi ta for oss følgende problemstillinger:

• «Tenkere på Tinget»: Hva er toneangivende politikere grunnleggende overbevist om?

• Hva er god «politisk ledelse»?

• Hvordan har utøvelsen av politisk ledelse endret seg de senere årene?

• Hvilke politiske ideologier er det som har vind i seilene i dag?

I denne artikkelserien ønsker vi å beskrive de brede perspektivene og sette politikernes visjoner i fokus.

Tidligere artikler:

• Heid Nordby Lunde: – Globalisering versus nasjonalisme er vår tids politiske utfordring

• Per Olaf Lundteigen: Politikere trenger overhøyde

• Ideologi 2018: Finnes det alternativer til kapitalismen?

• Sveinung Rotevatn: Stortinget må bli mer fantasifulle

• Raymond Johansen: – Polarisert debatt skremmer mange vekk fra politikken

• Christian Tybring-Gjedde: – Innvandring må være vår sak nummer én

• Rinkeby – Nordens mest fryktede torg

• Kjell Ingolf Ropstad: Liker livet på vippen

• Kari Elisabeth Kaski: – Våre politiske valg er avgjørende for neste generasjon

• Ideer og meningsmålinger: Ideologiene og deres arvtagere

• Populisme: Over alt og ingen steder

• Une Bastholm: MDGs pragmatiske venstrevri

---